Sjaman.com – Forumarkiv

Trommen tar meg dypere
og dypere
på en reise
i mitt indre.
Jeg møter ikke frykt,
for frykt er
ikke det jeg er redd,
jeg møter
kjærlighet,
den som er så uendelig stor,
den universet sender ut
- til meg-
da kjenner jeg ett
sug i magen,
jeg vet jeg ikke har
kontroll.

Jeg vil flykte,
jeg er redd for
kjærligheten for den
er så stor, så uendelig...
Trommene får
meg dypere
i transen,
jeg skjelver, det er
som om kroppen min
blir berørt
av lette hender
som tegner gamle
mønster på
min hud.

Jeg flyr over
fjell og fjord,
jeg lander på noen
uendelige vidder.
Beina er limt fast,
jeg får ikke flykte
jeg må møte
kjærligheten,
jeg må ta i mot.
Tårene renner,
jeg kan ikke flykte mer.
Nå er jeg klar, vissheten er der,
tårene bare renner, og hjertet banker
som besatt..

kjærligheten du har delt er evig, uansett sitvasjon 

                                Berørt av lette hender
                            som tegner gamle mønster
                                    på min hud
                                 

ååååhhhh å så vakkert!

slik vil jeg selv beskrive det....For nemlig ved følelsen
av det du beskriver er kjærlighet og stillhet....
Det skremmer oss nettopp pga vi så sjeldent slipper dette inn...
Det er skremmende pga det faktisk er noe så stort og nytt å kjenne på!.....
Jeg opplevde for mange år siden å få beroligende for disse følelsene pga legen trodde jeg hadde angst pga
de følelsene du her beskriver, men nei! Det var kjærligheten og dyp meditasjon inn i sjelen..
Det var nytt for meg, skremmende og overveldende med alle disse følelsene...Men jeg visste det
ikke da, men fant det heldigvis ut kort tid etter    herlig innlegg! masse kjærlige vibber din vei!

Tusen takk, var godt å få tilbakemld

Likte det 
Ja, det er rart med det. Man kan være redd for kjærligheten for den er så stor, så ufattelig stor.

Er egentlig ganske god på å flykte ja.
Takk for at du deler