Jeg er våken,
men likevell er det en drøm.
Oppe på ett fjell står jeg,
ser en ulv,
som uler,
han er
fra en glemt tid.
Han har ett
budskap,
jeg greier ikke høre
hva det er.
Det er ett speilblankt
vann litt nedenfor,
ulene er blitt
til såre hikst.
Han snur seg ser
på meg,
med sorg i sitt blikk.
Det blikket sier
mer enn tusen ord,
det er sorg
og død i det blikket..
Og jeg kan bare
gråte mine
tårer,
for andres liv.
Han kommer bort,
og sier uten å
bruke ord:
Det er ikke din feil..
Takk mitt kraftdyr,
for at du viser vei,
når hørsel og syn
er svekket på grunn
av grumsete tegn.
GjenopprettetMedlem
