klorer du deg
fast med dine røtter
i den skrinne jorda
når stormene kommer.
Stormene kommer
oftere og oftere nå.
Men som det lille treet
klorer du deg fast
i hard berggrund.
Røttene holder
deg fast selv
i den hardeste orkan.
Som selja om våren
er du seig.
Ryggen din
bærer disse orkanene,
den knekker ikke.
I orkan, regn og vind
står du der.
Ingen oppholdsdag
har det vært på
veldig, veldig lenge.
Smerten gnager
i kroppen din.
Åh, så sliten, så sliten
av alltid å frykte.
Frykte at
stormen en dag
skal bli så sterk
at den knekker din rygg,
eller redselen for
at den skal rive deg opp
med røttene og
kaste deg ut i intet
som skypumpen
gjør med det
lille treet.
Men nå
ser det lille treet,
som du,
oppholdsværet
og sola der i det fjerne.
Som treet vil du
strekke dine greiner ut
å kjenne hvor god
den lille brisen er.
Hvor lett og fin
fønvinden kjærtegner
dine bleke kinn.
Snart kjære søster,
snart vil du høre brisen
som risler i havrens
hundre bjeller som
den vakreste klokkeklang.
Solen vil varme
din kropp,
slik at du,
som treet,
kan blomstre
inn i en ny vår.
I en vår
hvor stillheten,
roen og kjærligheten
hører til.
En vår
der du blomstrer,
en vår der ikke
frykten for stormene
hører til.
Det er en vår,
kjære du,
hvor de
vakreste blomstene
på treet gir frukter,
som du selv
skal høste inn.
RITA
