Jeg ba en kveld, om å bli vist veien videre i en drøm. Samme natt drømte jeg dette.
Drømmen startet med at jeg kom hjem etter å ha vært ute på en reise.
Det var vinter ute, og jeg var på vei gående mot sentrum, kledd i bare undertøyet.
Da jeg nærmet meg sentrum, stoppet jeg brått opp.
En ung mann kom gående i mot meg, på vei mot sentrum han også. Jeg stormet bort til ham og spurte om han hadde mobil, som jeg kunne få låne. Jeg kan ikke gå slik inn i sentrum, og jeg må få ringt etter en drosje, forklarte jeg.
Smilende ga han meg mobilen sin. I tillegg ga han meg en jakke, dekket med røde fjær og en bukse.
Så snudde han seg og gikk tilbake samme veien som han kom.
Jeg ropte etter ham, at han måtte ikke gå i fra mobilen sin. Men han bare snudde seg så vidt og smilte, og så fortsatte han å gå. Nå begynte jeg å løpe etter ham, mens jeg samtidig ropte om han visste nummeret til drosjen.
Han fortsatte bare å trave, helt bort til kirken, og der dreide han av på en sidevei og gikk så inn i et lite hus.
Jeg banket på døren, fast bestemt på at han skulle få tilbake mobilen sin. Han åpnet døren umiddelbart, og stod der med et strålende smil. Jeg tenkte at denne mannen kunne ikke være av denne verdenen, så vakker som han var. Han hadde store, vakre blå øyne, like knallblå som den jakken han hadde på seg.
Har du nummeret til drosjen? Spurte jeg.
Kom inn, du skal heller få en kopp te, svarte han.
I gangen ble han stående litt mer alvorlig og se på meg, mens han knuget den ene hånden sin mot brystet sitt. Så tok han tak i hånden min og la noe opp i den. Det er en gave, sier han.
Jeg så ned på smykket i hånden, overveldet over denne gaven. Kjedet var i gull, mens anhenget var i blått.
Å, det er dette englesmykket jeg fikk hos min søster, utbryter jeg.
Nei, det er ikke samme smykket og det er ikke en engel. Det er en fisk, sier han.
Jeg så ned på smykket igjen, og oppdaget at han hadde rett. Anhenget var en blå fisk.
Så førte han meg videre inn på et lite rom, der veggene var tapetsert med blomster.
Der stoppet drømmen.
