Vi var en gruppe mennesker som ble oppfordret av min venninne/kollega Y. til å stille oss opp i en rekke og synge julesanger, inne på en sal med tregulv og -vegger.
Et ark ble delt ut, jeg kjente igjen sangen og begynte å synge med klar og ren stemme ( noe jeg ikke alltid får til like lett utenfor drømmen). Selv om teksten og notene på arket ble mer og mer vanskelig å tyde, fulgte jeg en indre visshet om hvordan sangen skulle være. Ingen andre sang. En mann ved siden av meg leste ordene høyt, uten sangstemme. Etterhvert forvandlet arket seg, det fikk et bevegelig bakgrunnsbilde der mange figurer i varme fargetoner avtegnet seg, ordene skiftet stadig stilling, ble tilslutt anordnet som en pyramidetrapp, det var ikke mulig å følge med visuelt og holde sangen gående samtidig. Vi ble stille.
Da sa en stemme: " Jeg kan godt synge ". Stemmen tilhørte en (åndelig) lærer som jeg så langt ikke hadde lagt merke til i rommet/ drømmen.
Han stilte seg opp rett bak meg og la hånden på hodet mitt. Arket foran meg var blitt til en bok han bladde i. Siden han valgte viste en gylden buddhastatue foran et tempel- og jungellandskap. Bildet bled tredimensionalt idet buddhaen trådte ut av bakgrunnen og svevde i rommet. I det hele tatt ble rommets dimensjoner forvandlet. Jeg befant meg med ett midt i jungelen og hørte fantastiske lyder, tallrike fuglearter sang, insekter summet, vann rant, alt dannet en nydelig harmonisk "symfoni".
Det var sangen jeg fikk av læreren.
Jeg var omgitt av jungel, i neste øyeblikk var jeg buddhastatuen, var jeg jungelen.
Å se var å være.
Så sluttet sangen. Vi tok farvel med hverandre og gikk ut i vintermørket, alle skulle hjem til sitt. Jeg syklet hjem til barna. Læreren syklet også til sine barn. En venninne ( jeg tror det var Sjelevenn ) kjørte en liten hvit bil og lot en annen sitte på.
Jeg fikk lyst å legge inn denne drømmen her, selv om den bare er noen dager gammel. Jeg pleier jo å vente i noen måneder.
... du som alltid har plass til en annen sjel i farkosten din.