Et skrik om hjelp fra dypet
fryktens klør
en stum stemme
Et lite barn ser sin mor "dø"
et lite barn ser sin far "ta liv"
Et lite barn lytter etter pust
lytter
hennes egne hjerteslag svinner hen
Sjelens stemme lukkes inne
Et lite barn frydfullt
på trehjulsykkel
Frydfullt i møte med døden
Jeg møter han, ser han i øynene,han som vekket min lidenskapelige kraft.
"Er du her enda,gå ut av meg!"
Hans ansikt er åpent,
tydelige ord
"jeg går nå!"
Jeg ser han i øynene.Til syne kommer ei lita jente på trehjulsykkel.
Hun stopper ved meg,berører meg, en gjenkjennelse.
Kraftfullt skyver jeg henne fremover.
Nedover bakken.
Forsent skjønner jeg,
hun klarer ikke å stoppe.
Jeg roper,skriker
"stopp henne,stopp henne!"
Den lille jenta på trehjulsykkel,
frydfullt,i for stor fart.
En kvinne i sort og hvit nederst i bakken,stopper henne.
Trehjulsykkelen ødelegges i det den treffer kvinnens føtter.
Den lille jenta stuper,treffer asfalten med sitt hode.
Jeg ser alt,alle detaljer.
Jeg ser min døde bror springe mot den lille jenta.
Han roper"ring etter ambulanse"
Jeg skriker "ring etter ambulanse"
Jeg vet hun er døende.
Jeg vet hun møter døden frydfullt uten frykt.
Jeg skriker,kjenner et punkt ihjerte begynner å puste,
kjenner hjerte i magen pulserer en kraft utover.
Jeg ser han som fikk meg ut av dvalen i øynene,hans ansikt er åpent.
En følelse tar tak ,et ydmykt takk til alle de som har vært min "trehjulsykkel".
Jeg våkner,tenker sjelehenting.
Kjenner lidenskapens kraft påkaller dødens motvekt i meg. Sammen krever kreftene handling mot døden eller livet. Forstår at håp og frykt er av samme kraft. Jeg ser det urealistiske håpet som dannes når jeg ikke er bevisst mine krefters utspring. Hvordan jeg har brukt håpet for å nære døden i meg selv.
At mitt urealistiske håp var bygget opp av ønsket om å få ,bli næret fra utsiden,at min kraft var avhengig av den positive berøringen fra utsiden for å være virksom.
For meg var mitt håp forkledd i "edel" stillhet på innsiden,en handlingslammelse,en frykt for å gi min sjel uttrykk,en frykt for å være.
Jeg takker ydmykt for drømmens opphav,for kjærlighets kreftenes frigjørelse,
takker ydmykt alle de som har næret meg i min overlevelse,
takker ydmykt deg som fikk mine strenger til å vibirere fra innsiden og ut,
takker ydmykt deg som har gitt meg trygghet og utfordring til å utvikle meg mot min helhet.
Jeg går på en vei langs
en knivsegg
Mine barns tårer
får meg til å vakle
Deres fars ord
"du forlater ikke
du går mot"
holder meg oppe
Mine fotsåler blør
jeg slipper fri
mine barns tårer
deres fars ord
Jeg går frydfullt på en vei langs
en knivsegg
Veien å være
Veien er bygget av kjærlighetens styrke
Veien som slipper
døden fri
Marie
Takk for at du deler! Jeg kjenner hvordan dine ord gir gjenklang i min egen sjel. Du hjelper meg å sette ord på min egen frykt, min egen død. Jeg takker ydmykt for at du finnes
Klem fra Inger Lise.
