<t>"evig eies kun det tapte"
sier hjelperen min til meg,
øynene ennes er fulle av visdom,
og klokhet som hun villig deler ut.
Jeg er mellom verdnene,
mellom mytene og virkelighet,
jeg sover, men er sikker på at jeg er våken.
Jeg har ingen tromme med meg,
men likevel så hører jeg noen tromme.
"budskapet er enkelt" sier hun, med ett forunderlig smil,
"med gode minner så har du så mye,
og med de gode minnene eier du mest. Du kan samle dem sammen,
binde dem sammen i lenker av gode ting".
Jeg ser på henne, lurer på hva hun egentlig mener.
Hun ler høyt, slår ut med hånden og spør: "leser du ikke Ibsen, du da"?
"det er lenge siden det" svarer jeg henne. Jeg smiler litt forsiktig til henne.
Egentlig har jeg lyst å skrattle høyt, det bobler inni meg.
Hun bøyer seg mot meg, stryker meg over kinnet. så ber hun meg følge henne.
Jeg går rett bak henne. Det er natur og mye vann rundt oss.
Vi går over en hengebro som er litt gyngende. Jeg fikk samme sug så da vi var barn og var på ulovlige turer over hengebroen over den strie elven - der hjemme.
"De ordene som ikke blir sagt, de du sier, så blir det ingen opplevelser.
Uten de skrevne ord blir det mindre minner.
For evig eies kun det tapte"
Hun smiler, vinker til meg og hopper uti den strie elven, med ett elegant hopp.
som en fisk treffer hun elven, svømmer rundt blant bølgende, vinker til meg og sier jeg må huske veien hjem.
Så er hun vekk...</t>