Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Jeg drømte dette:



Det er natt. Jeg befinner meg på innsiden av en labyrint som det er umulig å komme ut av. Der inne lever menneskene sine liv. De har søkt seg dit og blitt sperret inne fordi de har pådratt seg en Sykdom, som gjør dem Avhengige. De er avhengige av fluesopp. Det er den eneste maten de har.



Stilken er Sykdommen og hatten er Kjærligheten, forklarer en av vokterne av jungelen der fluesoppene vokser seg høye som trær. Vi som nylig har ankommet stedet får en omvisning. De som allerede har levd der en stund virker imidlertid som om de har mistet oversikten - og forståelsen for at de har kommet dit - på grunn av Sykdommen.



Det er mange som dør. Jeg tror ikke jeg har blitt Syk ennå, men hvis jeg ikke kommer meg ut vet jeg at jeg også vil bli tvunget til å spise soppen. Det finnes en vei ut, men de fleste kjenner ikke til den. Det er en kunstkonkurranse. Jeg finner veien til utstillingslokalene helt tilfeldig.



Jeg melder meg på konkurransen fordi det er eneste utvei. Hele familien min er Syk, og min søster holder på å dø. Hun fråtser febrilsk i store mengder av det hvite soppkjøttet, men hvis jeg kommer meg ut kan jeg kanskje redde henne.



Med inn i labyrinten har jeg tatt med en kniv av samisk type med slire av reinhorn som jeg har laget selv. Etter at jeg har gravert inn et intrikat hjertemønster på slira plasseres kniven i en glassmonter til utstilling, og jeg utvelges til en av vinnerne av konkurransen.



På utsiden er det morgen, og det blåser det en frisk vind i kontrast til den sykdomsinfiserte, oksygenfattige luften i Labyrinten. For første gang siden jeg ble sperret inne ser jeg Himmelen.



For å redde meg selv og søsteren min må jeg over en elv, og sammen med noen andre går jeg ned til Fergestedet. Jeg har kniven i beltet. Jeg graverte hjertemønsteret på feil side av slira i forhold til hvilken side den skal henge på (nemlig venstre), så hjertet synes ikke fordi det blir vendt innover i stedet for utover. Jeg har likevel kniven på venstre side for å følge tradisjonen korrekt.



Fergen som kjører over elven har jeg tatt mange ganger før. Vi venter lenge, men fergen kommer ikke. Det blir kveld og bølgene på elven begynner å fråde. De andre går tilbake.



Til slutt kommer fergen for å legge til kai for natten, og jeg innser at jeg ikke vil komme meg til den andre siden. Jeg går videre og kommer til en strand.



Jeg kan ikke huske å ha sett himmelen så stor, svart og stjerneklar før, heller ikke havet. Jeg kan se lykter lyse i robåter langt der ute. En av dem får øye på meg som står der alene, ror inn til land og trekker båten opp på stranden. Det klukker i det stille vannet og knirker i treverket. Han som ror vil ta meg med mot at han får se mønsteret på kniven, men selv vil han holde ansiktet skjult i en kappe.



Sammen legger vi ut på dypet. Etter hvert ser jeg mannen tydeligere og tydeligere. Måneskinn og stjerner lyser opp det gamle ansiktet, og han begynner å fortelle en myte som jeg aldri har hørt før, men kjenner meg igjen i. Nå vil jeg få svaret på alt og det jeg vil få vite vil være medisinen jeg leter etter, tenker jeg. En intens stemning bygger seg opp.



Plutselig stopper han å ro, og trekker seg stille inn i kappen. –Fortsett! Fortell mer! utbryter jeg. Da slukner alle stjernene og lyktene, og natten lukker seg om oss.–Nå er du på dypt vann, joiker han melankolsk. Med det samme befinner jeg meg tilbake i labyrinten.



Gang på gang klarer jeg å komme ut og tilbake til havet. Hver gang forteller mannen i robåten en myte, men aldri får jeg vite hvordan det går.</t>

<t>Spennande drømme-visjon.

Eg tenker med meg sjølve,at det handlar litt om myco-fobi

og svine influensa,nøye fletta ihop.

Nå er det haust snart i skog å mark,og det kan være greit

å bearbeide sin myco-fobi,ved å sanke nokre spiselege/hallusinogene sopper.



Hugsar fyrste gong eg plukka flein sopp,og var ikkje heilt trygg på at det var rett sort

så eg var litt skjelven då eg svelgte unna den fysste koppen med spiss fleinsopp-te.

Alt eg hadde lese om sopp forgiftning kom tilbake til meg,som ein ghost.

Men eg daua inkje,og vart inkje sjuk.Eg fekk eit nytt syn på naturen,etter den koppen.



Du er veldig flink å fortelle,det skal du ha.</t>

<t>Takk.



Myco-fobi? Hm. Forrige høst sanket jeg masse sopp. Det var forresten svartedauden og ikke svineinfluensaen jeg tenkte på før jeg sovnet den kvelden.

Drømmen er noen uker gammel. Jeg kom til å tenke på den igjen fordi jeg ble vitne til at søsteren min ble voldtatt av noen gutter i kjelleren. Hun godtok det på en måte -for å ikke bli utestengt fra miljøet sitt.



Være en av gjengen. Avhengig. Dødelig syk.



Så var det kniven. Lurer litt på den. Jeg søkte på nettet og fant et dikt, "Stammens kniv" av Ailo Gaup, som handler om den samiske arven. Natten før voldtekten snakket jeg og søsteren min sammen i flere timer. Jeg sydde skaller (samiske skinnsko) og hun snakket om hvor jævlig det var på skolen.

Hun sa at jeg var "jævlig flink" og at hun også ville sy seg skaller, overraskende nok.



^-^</t>

For en flott drøm!

Den føles som en myte i seg selv.



Hei Ofela, jeg hadde ikke lest teles og ditt nye inlegg. Skrev ut drømmen dig og skrev ned noen tanker.

Her kommer de, kanskje gir de deg noe.



Om jeg hade drømt den drømmen hade jeg tenkt:



Kanskje drømmen dreier det seg om vår, menneskenes, min, søken etter viten og min ønske å finne kjærlighet. Jeg ønsker å vite hvordan det går, kanskje søker jeg visioner.



Redderen, mytefortelleren, forteller at når jeg ønsker å vite hvordan det går, er jeg ute på dypt vann og direkte er jeg tilbake i labyrinten igjen, plassen hvor en mister overblikket, og forståelsen for at en kommer til labyrinten på grunn av Sykdomen.



Det finnes en måte å ta seg ut av labyrinten og det er ved hjelp av hjertet, et hjertemønster hjelper meg ut av labyrinten. Et hjertemønster jeg har lagd selv. Jeg ville ha tenkt at dette ville vise meg at jeg må gå hjertets vei. Mitt hjertes vei.

Jeg trenger ikke å vite hvordan det går, jeg må følge mitt eget hjertemønster.



Fluesoppen er både Sykdomen og Kjærligheten. Men menneskene kommer aldrig til kjærligheten de blir fast i sykdomen og labyrinten.



Hvis jeg hade drømt dette hade jeg tenkt, fluesopp kan være en vei å få visjoner.



Dette er min drøm og av den grunn så viser drømmen meg at fluesoppveien ikke er min vei.

Jeg kan og skal følge hjertet mit, jeg har evnene til å klare det, på den måten redder jeg meg.



Og..

i hjertet finnes kjærligheten.



lykke til

gunilla

<t>Gunilla :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub: :wub:</t>

<t>Fokus:



Et mål. Å komme seg ut av labyrinten ved hjelp av myter, ikke oppslukes av mytene/visjonene/illusjonene i seg selv. Myter/kjærlighet/kunst som verktøy (kniv), ikke ”dop” (fluesopp).



De Syke søker noe utenfor seg selv (vitebegjær), som gjør at de mister hjertets kunnskap som de bare kan finne i seg selv. Kunst er å stole på egne evner og hente fram skaperkraften i seg selv. Være uavhengig. Tålmodig. Det er den eneste måten å komme ut av labyrinten (kaos, forvirring, svekkelse) på. Jeg ga ikke opp og gikk tilbake selv om fergen (redningen) ikke dukket opp og elven (det underbevisstes/naturens til tider ødeleggende krefter) viste seg å være uoverkommelig. Jeg gikk videre, alene.



Jeg kom til havet. Natten var blitt opplyst og horisonten hadde utvidet seg. Jeg står ved terskelen til det ukjente, overgangen fra et element til et annet. For å komme meg videre måtte jeg ta imot hjelp. Stole på noen andre enn meg selv. Overlevere kniven, mitt hjerte, til denne personen (fergemannen) uten at jeg en gang vet hvem det er. Det kan være redningen, men også bli skjebnesvangert.



Flere tanker?</t>