Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Siste lørdag rodde vi åndekanoen. Resten av natten var stappet full med drømmer. Jeg husker ikke alt men dette her skal dere vite:





Jeg kjørte rolig min vei. Jeg satt ikke i min egen bil men hadde fått den siste bilen som var der. De andre hadde allerede kjørt før.



‘Det er jo en stridsvogn‘ oppdaget jeg plutselig. Ja så. Om det er så da kjører jeg videre i en stridsvogn.



‘Men jeg kjører jo i et helt fremmed land‘ slo det meg. Menneskene som kom hilste på meg vennlig og ønsket meg velkommen. Det ble en stor mottakelsesfest.



‘Forhåpentligvis ser de ikke at jeg kjører i en stridsvogn‘ tenkte jeg.





Hilsen fra stridsvognens luke





walti</t>

<t>Kanskje kom du med freden?



Og de nye veiene formet seg?</t>

For en nydelig drøm. Den minner meg litt om dette diktet av Kolbein Falkeid



Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i

har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok frem.



Jeg får det over meg at det handler om en helt ufattelig stor kjærlighet som etterhvert venter på alle, selv om vi kommer med panseret som livet har gitt oss, i form av såre følelser og tøffe livserfaringer. Alt alt er godt uansett

<t>Æ trur no du har tatt av fra den fellesveien og reist på din vei alene.

Ett nytt land er jo nye retninger i ditt liv, som du har venta på, og at du kjøre stridsvogn sei mæ at

du er vant med kuppert terreng og har fått et flott hjelpemiddel te å kom dæ lett frem



Lykke på reisa :biggrin:</t>