Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
GjenopprettetMedlem
<t>Jeg våknet i natt med ordene “ Mun lean”, ringende i øret.
I forkant av dette var jeg observatør til en kjærlighetshistorie i drømmen min.
En mann fortalte, ikke til meg, men til folk rundt ham, om sin fascinasjon for en kvinne.
Til å begynne med var han litt nølende i stemmen, når han skulle forsøke å gi uttrykk for hva han følte for kvinnen. Han famlet lenge etter de rette ordene. Det virket også som om han var overrasket over at han kunne føle kjærlighet til henne.
“ Hun har skrevet seg inn i mitt hjerte “, sa han, mens han ristet litt undrende på hodet.
Lenger ut i samtalen ble han mer tydelig og klar i sin beskrivelse av kjærligheten. Ordene strømmet fritt ut av munnen på ham, og han virket ikke så forknytt lenger.
På slutten av samtalen sa han “ Det handler ikke bare om at jeg føler kjærlighet for kvinnen. Det er større enn som så. Det er noe med den kvinnen som forteller meg, at i bunnen ligger det mye visdom og kjærlighet “
Så kom det til slutt “Hun trenger meg, og jeg trenger henne”
I drømmen stod jeg i utkanten og lyttet til det mannen fortalte. Jeg ble rørt over det han sa, samtidig som jeg ble forferdelig trist. Jeg ble også misunnelig på kvinnen som fikk oppleve slik kjærlighet.
Så var det som om et dokument kom farende mot meg, og på det stod det “ Mun lean”
Jeg gjentok disse ordene for meg selv, helt til jeg våknet.
Jeg er ikke samisktalende, så at de ordene var på samisk, førte til at jeg ble ekstra trist.
Det har noe med at det ligger en stor sorg, og et stort savn dypt i mitt hjerte som lengter etter å bli akseptert som en same. Og den som må akseptere det, er først og fremst meg selv. Det er greit, men mange ganger har jeg tenkt at er det noen vits og få på plass den biten i meg selv? Det er for sent å bli same i voksen alder. En merkelig og rar setning. Men når man har vokst opp i et norsk samfunn, og det sjelden var snakk om at det fløt sameblod i våre årer, sier det seg selv at man kan streve med å få på plass sin samiske identitet.
- Er det så viktig da? Kan folk spørre.
- Vi er alle sammen ett, kan alternativt tenkende folk si.
Nei, kanskje er det ikke så viktig, og til syvende og sist, er vi alle sammen Ett. Men hva hjelper vel det, når savnet hyler ut sin sorg og smerte, over å ha blitt fornektet sin identitet. Først må jeg få på plass mine røtter, og lete meg frem til kjærligheten. Jeg famler ennå i blinde, og roter meg mange ganger langt inn i granskauen. Der blomstrer jo ikke akkurat kjærligheten.
Men det skal sies at mye har endret seg etter at jeg begynte med mine indre reiser. På de reisene dukket det opp samehjelpere med trommer, reinsdyr, elvebåter på elven, sieidier osv.
Det handlet ikke om at nå skulle Tullsjura gå på sjamanveien. Nei, jeg går ikke på den veien. Min vei handler rett og slett om å finne frem til det samiske barnet i meg, og jeg må også finne frem til kjærligheten.
Hm, jeg er snart 41 år, og det er vel mer riktig å si at jeg skal finne frem til samekjærringa i mæ. :w00t:
Å gå på kjærlighetens vei, er så visst ingen dans på roser. Det er min personlige erfaring. En gang trodde jeg kanskje at det ville være lett. Hvis jeg bare tenkte rett og hadde en positiv innstilling til å gå på den veien, ville jeg danse av gårde på lette ben. Neida, jeg vasset i kvikksand, og ble overfalt av selvkomponerte monstre, sky og forskremte sjelebiter flakset over alt, og det var nesten umulig å få tak på dem. Og når en sjelebit var kommet heim, måtte jeg gjenoppleve alt på nytt, eller gå igjennom den sorgen, frykten el hva det nu måtte være, som hadde ført til at sjelebiten hadde rømt sin vei.
Barnets stemme hadde behov for å bli hørt, og det var hardt mens det stod på. Så kunne jeg øyne lys i tunnelen, før neste runddans begynte. Dagene gikk og ble til uker og år.
Det er en lang og kronglete vei, og jeg føler meg akkurat nå litt motløs og at det aldri vil bli til noe med meg.</t>
GjenopprettetMedlem
<t>Det ER noe ved deg Tullsjura :wub:
Selv om du forteller om en indre reise med mye smerte,
syns jeg som alltid, at det er mildhet i dine ord.
Takk for at du deler!</t>
GjenopprettetMedlem
<t>Jeg fikk ei melding idag, med ordene: "Hang On"
De hjalp meg, og jeg vil gi dem videre til deg, for jeg er ellers fattig på ord over din sterke formidling.
Hang on.
:wub: :wub: :wub:</t>
GjenopprettetMedlem
<t>I vårt møte med verden ser vi som regel bare hva vi er klar for å se, hva vi allerede er åpne for. Din drøm viser at du er klar for denne erkjennelsen av mann og kvinne som trenger hverandre, selve fundamentet for den menneskelige kjærlighet. Du så det fordi du allerede rommer det i deg.
Ailo snakket om det legende sjelehullet for litt siden, og det virker som du har et svært legende sjelehull som deler av deg kanskje fremdeles ser på som et sårt hull, men du blir langsomt leget. Bare gi deg selv tid. Sjelen jobber langsomt...</t>
GjenopprettetMedlem
<t>Fabelaktig, Dag :biggrin:
Mun lean
Intet mer
intet mindre :wub:
Din tolkning av drømmen ga gjenklang hos meg. Du har muligens rett, og den drømmen var alt i alt en veldig fin drøm.</t>
GjenopprettetMedlem
Jeg tror at drømmer ofte er ferskvare.
Hvis jeg hadde drømt denne drømmen hadde jeg tenkt:
Så var det som om et dokument kom farende mot meg, og på det stod det “ Mun lean”
"Jeg er" kommer farende mot meg. På samisk. Kanskje er jeg (akkurat nå) på vei å akseptere meg selv som samisk.
"Mun lean" er også nåtid. Hvad som er nå. Vil drømmen vise meg at jeg skal være tilstede i nå. Ikke i fortid eller i fremtid?
Jeg ville ha følt meg glad over denne drømmen.
Og når det gjelder sjamanen og samebarnet så vil jeg si:
Don leat
don leat noaidi
muitalenoaidi don leat
gunilla
GjenopprettetMedlem
Takk shri for ordene :wub:
Bluestorm, jeg tenkte mye på diktet ditt i går kveld, da jeg skulle legge meg. Den var så fin.
Det var det diktet som handlet om sirkelen. Takk for ordene "hang on"
Ja, kanskje er jeg i ferd med å akseptere samen i meg, gunilla. Det håper jeg i allefall.
Det ville vært svært skjønt å kunne leve i nuet, og ikke være i fortiden eller i fremtiden.
hm ... hva har du skrevet på samisk. Nå ble jeg svært nysgjerrig og må hente frem ordboken.
GjenopprettetMedlem
<t>Du skriver forbasket godt, Tullsjura!
jeg ønsker deg lykke til på din vei i Kjærligheten
Mun ja mun</t>
GjenopprettetMedlem
Når jeg leste ditt inlegg "Samisk gudinne"
(
http://sjaman.com/forum/viewtopic.php?f=1&t=11572)
så fikk jeg en innsikt som hjelpte meg å løse en ting.
Allerede da ville jeg kalle deg "forteller sjaman".
Da fant jeg ikke ordene.
Når du deler dine erfaringer og forteller hvad som skjer, hvad du ser og så vider, så tror jeg at du hjelper mange fler enn meg.
Igår la jeg meg for å sove etter at ha lest denne drømmen din.
Jeg sovnet ikke!
Inni meg sang "Muitalus noaidi". jeg tenkte, jeg skriver dette imorgen.
Dumt, ligge der å vri seg. Til slutt sto jeg opp og skrev.
Jeg er ikke samisktalende så jeg skrev hvad som kom til meg.
Jeg ble nødt til å stå opp én gang til og forandre fordi det skulle stå:
muitalenoaidi
don leat.
:respect: fra meg
GjenopprettetMedlem
Da har jeg lært meg et nytt ord på samisk :biggrin:
Jeg ble veldig glad for å lese det du har skrevet, gunilla. Jeg fikk nå mot til å gå videre på veien, og jeg er mer optimistisk med hensyn til det. Men det må nu sies, at det må være litt av en forteller sjaman, som bare syter og klager :icon_redface:
Og at du som ikke er samisktalende, skriver ned det som kommer til deg, ja det er magisk.
Så var det flott å høre at du fikk hjelp til å løse en ting.
takk skal du ha gro
Mun ja Mun
GjenopprettetMedlem
Det er ikke så magisk som det kanskje virker. Jeg kjenner jo litt samisk.
Så når muitalus begynte å synge i meg så visste jeg at det var fortelling.
Jeg vet ikke om muitalenoaidi er et ord, og jeg vet ikke hvorfor det var viktig å legge til "don leat" etterpå.
Sender med et sitat til den som bare syter og klager:
Det ER noe ved deg Tullsjura :wub:
Selv om du forteller om en indre reise med mye smerte,
syns jeg som alltid, at det er mildhet i dine ord.