Sjaman.com – Forumarkiv

Mange anser drømmer som en illusorisk verden med bakgrunn i den enkeltes fantasi. Er det virkelig så simpelt? Jeg personlig har ikke det synet.

Min tro er at alt som er tilhører virkeligheten, enten det tilhører den fysiske verdenen vi spankulerer i til daglig, eller det gjelder andre, mer etheriske dimensjoner.
Jeg tror vitterlig på alt - fantasier, drømmer, møter med engler og demoner, møter med utenomjordiske osv.

Synet som underbygger en slik tro grunner i vitenen om at alt er bygget av energi.. videre tror jeg at all energi inneholder en viss form for intelligens, eller bevissthet. Om et barn skulle forestille seg en fantasivenn over lang tid, tror jeg dette barnet vil fokusere nok energi til at et virkelig vesen manifesterer seg.. kanskje da i et plan som man må ha et "trenet øye" for å oppfatte.

Det står for meg innlysende at også drømmeverdenen tilhører en verden som er virkelig. Kanskje det fysiske og materielle aspektet mangler dybde og fasthet, men derimot er det psykiske og sjelelige aspektet godt utviklet. På bakgrunn av at selve kroppen ikke brukes i en drøm, kan man ikke utelukke muligheten for at sjelen reiser.. da uavhengig av kroppen.

Kanskje drømmer i virkeligheten (hoho) er en tilstand hvor vi er tilknyttet en virkelighet som er mer foredlet, med forfinet.. høyere utviklet i sin eksistens. Fra dette planet tror jeg vi har muligheten til å foreta reiser til andre dimensjoner og reiser i tid, enten fremover eller bakover..

Det gjenstår å lære seg fullstendig (så mye som mulig) drømmekontroll, for ved hjelp av det tror jeg man virkelig kan utforske universets yttergrenser, for eksempel!

Jeg er ganske uerfaren på dette feltet og lurer litt på, til dere, som er "bereiste", hva synes dere om drømmer? Er drømmetilstanden foreksempel en godt egnet startportal for sjelereiser?

vennlig hilsen
Jan Redo

Hei!
Det er kanskje ikke mulig å vite hva drømmer er, men vi kan jo ha meninger om det. Jeg tror at drømmer er virkelige, men jeg tror det finnes(kanskje flere?) men i alle fall to forskjellige virkeligheter. De gamle greske filosofene hadde et begrep for det, som også står omtalt i bibelen som det” øyeblikket Gud skaper”. Denne ”tidsforståelsen” kalles Kairo, og er ”den runde tiden”. Det vil si at det ikke er linjær eller kronologiske tid, men en tidsforståelse hvor fortid og fremtid oppleves i ett, det som har skjedd og det som skal skje blander seg. Kronos(som betyr tiden) var en titan i den greske mytologien som skilte sin far himmelen fra sin mor jorden, og som følte seg truet av sine egne barn så han spiste dem(men den yngste sønnen Zevs lurte seg unna) Generasjoner og alderdom er en del av den ”kronologiske” tiden vi lever i.  Når vi drømmer tror jeg vi oppholder oss i ”den runde tiden”, og jeg tror det største problemet er å kunne leve i to motstridene tidsoppfatninger samtidig, vi må på en måte velge den ene, og da er det naturlig å velge den tidsforståelsen vi lever i når vi er sammen med andre mennesker i ”den ytre verden”, og at den andre tidsforståelsen blir oppfattet som ”uvirkelig”. Jeg tror også at drømmer og indre bilder er energier som viser seg for oss, de har et symbolsk språk som vi ofte ikke helt forstår.Energier er noe som lever og derfor viser det seg i levende bilder.
Ginnungagap som står omtalt i Ailos artikkel er fra den norrøne skapelsesberetningen som Volven(sjamanen?) spår. Hun ”drømmer” på en måte skapelsen inn i livet, og det skjer ikke i kronologisk tid, altså som noe man gjør en gang, og så er man ferdig med det, men det skjer igjen og igjen, hele tiden.
I psykologien heter det at vi er i kontakt med Selvet( som det bevisste jeget bare er en del av), når vi drømmer, eller ”den som vever drømmene”.
Siv.

Mye av det du snakker om her høres unektelig riktig ut Siv. Er fullstendig enig i at også drømmer består av energi og at drømmespråket er av en metaforisk og til dels subtil art.

At det finnes to ulike tidsbegreper, hvis jeg forstod deg rett?, er jeg imidlertid litt uenig i. Jeg tror det finnes en enkelt tid - den tiden du refererer til som "den runde tiden". Tiden som linær og kronologisk tror jeg simpelthen er en illusjon.

Jeg tror også at det finnes en evighet av virkeligheter, på samme måte som med forestillingen om at tiden er evig. Alle mulige kombinasjoner av virkeligheter eksisterer på dette tidspunkt, men i ulike sfærer eller dimensjoner.
Denne tanken er jeg imidlertid ikke slått helt til ro med, da den er kommet til meg som et vagt intellektuellt resonnement, og ikke som en erkjennelse eller åpenbaring (som ofte er mer overbevisende enn noe annet!).

Det kan med dette synet tenkes at vi i drømme besøker ulike virkeligheter. Den personen som er meg finnes altså i utallige virkeligheter og i drømme besøker jeg hans bevissthet, hans verden. Kan det tenkes at andre personer som er deg (som deler din energiform, din bevissthet) drømmer deg inn i din bevissthet av og til?


"Fantasi er vel så viktig som kunnskap" - Albert Einstein

Er dagene virkelighet ?

Alt vi mennesker opplever og erfarer er vel virkelighet..for oss.

Det vi ser og hører rundt oss som er en del av hverdagen vår, er det som blir mest virkelig for oss. Det som foregår i drømmer eller i endrede bevissthetstilstander, blir fort feid bort som noe uvirkelig av andre, fordi DE ikke har erfart det. Men jeg har vært med på sjelereiser der vi har vært flere som opplever det samme...så drømmetiden med alle sine nivåer er nok like virkelig, det er bare vi som er blitt avskåret fra å erfare den.

Og jeg er enig med Jan Redo i at den kronologiske tiden er en illusjon. Skapt i ett forsøk på å forstå den og å forklare den. Sånn jeg ser det er den ikke der for å forstås eller forklares, derfor vil man lettest kunne erfare den ved å bare være i den. I drømmer og på sjelereiser, er tiden uvesentlig. Der erfarer vi den kun og er i stand til å bevege oss hvor vi vil  i tid og rom.

Rom er på samme måten som tid...men det er kansje en annen diskusjon

Inger Lise.

Jeg tror at hverdagen også er en del av virkeligheten. Alt er virkelig. Noe annet er en illusjon - altså er illusjoner illusjoner av seg selv, fordi virkeligheten er det eneste som er. 

Jeg er enig med Inger Lise at man bare skal være i tiden, fremfor å bryne seg på den til enhver tid. Et svar er uansett ikke oppnåelig, ettersom tiden er basert på tilstanden "her og nå".. et standpunkt av evighet. Nuet.

Jeg slutter meg også til tanken om at rom er som tid, en evighet av alt.. et vidstrakt spenn av uendelige muligheter, tanker og følelser. Tiden og rommet er stillstand, men samtidig en evig og fremadstormende prosess.

Kan det tenkes at rom og tid egentlig er samme sak? Kan rom eksistere uten tid? Kan tid eksistere uten rom?