Tror dere at drømmene gjenspeiler livsfasene våre? At de forandrer seg på grunnleggende vis mens vi skrider frem i livet? Og er drømmene til erfarne drømmetydere annerledes enn drømmene til mennesker som sjelden eller aldri tolker drømmene sine?
Månestråle skriver i innlegget "Drømmeverdenen-" at hun i tolvårsalderen hadde en drøm som har fulgt henne hele livet. Hun "tror at man kan ha sterke drømmer som barn som hjelper sjelen til å våkne, hvis man ser dem i et innvielsesperspektiv."
Jeg hadde også en slik sterk drøm da jeg var 13 eller 14. Siden jeg pleide å notere viktige drømmer før i tiden, kan jeg gjengi den her:
En gruppe barn og noen voksne, deriblant min historielærer, befinner seg i det indre av en stor trebåt. Alt virker velordnet, reisen synes å ha et bestemt formål. Snart lander vi ved en sydhavsøy, og misjonen vår åpenbarer seg: Landet skal erobres, de innfødte overvinnes og drepes. Allikevel trengs det et påskudd: Historielæreren stiller seg opp foran et gigantisk tempel som er bygget over en elv med sterk strømning. På hemmelig vis kaster læreren et rødt pulver ned i vannet, så løfter han en skål fullt av det nå blodrøde vannet høyt til værs slik at et stort publikum kan se det. Han heller
det røde vannet i elven som farger seg mer og mer rødt, og roper ut: Se hvilken farge elvene har her til lands! Dette er signalet til angrep.
Jeg, som hittil hadde vært en av barna fra skipet, er plutselig en halvnaken mann - en av de forfulgte innfødte. Jeg løper fra forfølgerne til jeg befinner meg alene på en slette som ender brått i en fjellskrant som stuper ned til havet. Jeg kaster meg ned fra stupet, og idet jeg faller, ser jeg at jeg kommer til å dø - fordi jeg kommer til å lande på et fjellforsprang rett under meg. "Pussig at jeg skal havne på en kirkegård", er det siste jeg tenker - det står nemlig mange gravsteiner dernede.
I neste øyeblikk er jeg en trettenårig gutt som padler bort fra fjellveggen i en liten kano. Jeg trekker båten i land under noen busker der ingen kan oppdage meg og fortsetter gjennom jungelen. Da jeg kommer til toppen av en bakke som består av myk jord med noen trær på nedsiden, ser jeg en jente, også hun er brunhudet og noen år yngre enn meg selv. Hun trues av forfølgere. Jeg/gutten løper nedover for å hjelpe henne, men synker ned i den myke jorden opp til kneet idet jeg går.
Plutselig er jeg denne jenten, står halvveis nede i bakken, i skyggen av noen trær.
Jeg ser at forfølgerne mine nå kommer til å drepe gutten som jo ville redde meg.
For ikke å måtte se hvordan han kom til å bli ødelagt av erobrerne, kaster jeg en stor stein på ham. Fordi jeg vil heller drepe ham selv enn å la det skje på denne måten.
Slik nedtegnet jeg drømmen for mange år siden.
Er det en typisk "adolescent dream"?
Det er mange perspektiv- og identitetskiftninger der, og den er ganske handlingspreget, mye action. Det var ingen mareritt.
Med tiden har jeg opplevd karakteristiske forandringer i drømmene, de skifter stil i takt med andre bevissthetsprossesser. I tjueårene hadde jeg flere serier med dyr som ledende drømmesymboler. Siden jeg begynte å oppfatter dyrene som kraftdyr, sluttet de å være ledende temaer i drømmer. Nå kommer jo kraftdyrene til meg i våken tilstand. DE TRENGER IKKE LENGER Å TA OMVEIEN GJENNOM DRØMMENE ! Slik virker det nå på meg i alle fall. Det virker som om drømmene er blitt mindre viktig enn synene som kommer rett før innsovningen eller under oppvåkningen. Og det kommer sansynligvis til å forandre seg igjen.
Hva har dere opplevd på dette området?
Men jeg har alltid drømt mye og ofte, nærmest hver eneste natt. Og ja, jeg mener drømmene har forandret både innhold, vinkling og intensitet.
Husker at jeg var mye plaget med mareritt.
