Æ husker ennu glimt ifra min første julaften, da var æ nøyaktig et år, jeg er født 2 timer etter solsnu.
Og, nei, det er ingen som har fortalt meg det, dette er minner sett fra barnesenga i stua.
Æ vet ikke om jluedrømmen min kom allerede den jula, eller om første gang var jula etter. Men den kom i hvert fall, hvert år på samme tida, og tente meg i undring, som et lysende juletre.
Det var på Lille Julaften, etter at jeg hadde sovnet, at den drømmen senket seg over meg, og tok meg med.
Æ falt, i et bunnløst rom, æ husker kroppen og lemmer kjente bitte, bitte små ut, for så å føles uendelig svære, som digre fjell, og disse følelsene var samtidig...
Meningen med størrelser ble oppløst, i spennet mellom følelsen av å være uendelig liten, og ufattelig stor. Æ var nummen, som gjort av små stjerner, og æ falt dyyyypt og langt...
Så fant æ meg et sted, hvor det var en gedigen møllestein, som vi hadde, og den gikk rundt.
Det var mange andre der, og det var noe med den møllesteinen, den var stor som universet, og den hadde stor betydning for oss.
Så kom jeg til å knuse denne møllesteinen, i utalligeøse biter. Det var en katastrofe så dyp at det var ikke noe å gjøre ved, det var heller ingen hjelp i å straffe meg for det, og det var ingenting jeg kunne gjøre for å bøte på det.
Det som hadde skjedd var uopprettelig, og ufattelig, og ugjenkallelig.
Jeg var svært ydmyk og andektig, og følte kanskje skyld, for jeg trodde jeg hadde ødelagt universet...
Så fikk vi en ny møllestein da, som tok plassen til det gamle, jeg det var større og bedre enn det første, og det var så stort at det var unevnelig. Det var mange sjeler der, og snart var alt i gang igjen.
Så kom æ til min fortvilelse, å knuse dette nye møllehjulet også..., i tusener av biter.
Også denne gangen var det uopprettlig og ufattelig, katastrofen var så fullkommen og altomfattende, at det var meningsløst å holde meg ansvarlig eller straffe meg.
Det var uerstattelig, og jeg trodde det var min skyld, og den var stor, for æ følte at æ nærmest hadde ødelagt universet...igjen.
Deretter svinner denne drømmen inn i havet av forglemmelser...
Men akkurat det samme gjentok seg hver natt til Julaften til jeg var 6-7 år. Den begynte på samme vis, ofgførte meg gjennom de samme scener, følelser, og innhold, og den glapp for meg på samme sted, hver gang.
Da jeg våknet på julften, husket jeg denne med stor undring, og med en lystblandet skyldfølelse, takknemmlig for nattens nådige mirakel.
Æ gledet meg hvert år, i hemmelig og skrekkblandet fryd, til å gjenoppleve oppleve denne høyst besynderlige og mystiske forestillingen, som jeg ikke hadde fortalt ei sjel om.
Det året jeg var 6 eller 7, og æ gikk og la meg, og ventet på at denne drømmen skulle komme, så kom den ikke mer...
Denne drømmen kan også handle om sykluser.. eller mønstre.
Nå tolker jeg bare utifra meg selv, det er ikke sikkert at dette sier deg noe i det hele tatt
