Jeg har hatt mange sterke drømmer i løpet av mitt liv,
og jeg tenkte at jeg kan begynne med å fortelle om en dem.
Dette er den drømmen jeg husker aller best, og det er nok fordi jeg drømte den i tre netter på rad. Tydeligvis helt til jeg fattet poenget og hørte etter hva drømmen hadde å si.
På den tiden drømmen fant sted bodde jeg i Sandnessjøen, hvor jeg er født, og drømmen fant sted der.
Drømmen begynner med at jeg går langs en vei midt i kirkegården i sandnessjøen, jeg går sammen med en venn på dette tidspunktet, og jeg legger merke til at noen følger etter.
Jeg snur meg, og det er to spøkelser utkledd som klover som går bak. Jeg snur meg flere ganger for å se bak meg, føler meg ikke trygg.
Jeg får da en 'stille' beskjed(de snakker ikke med stemmer) m at dersom jeg bare fortsetter å gå, vil jeg ikke bli plaget av deres nærvær og føle meg skremt lenger. Jeg gjør som de sier og går videre.
Jeg er nå alene.
Det er et gjerde rundt kirkegården, men dette har nå i min drøm blitt til et høyt gjerde/mur.
Jeg går mot noe som ser ut som en slik gammeldags lykt, hvor man åpner en luke for å sette lys inn i, bare at denne har ikke gjenomsiktige vegger, men noe som minner om stål eller jern.
Jeg åpner luka på lykten, og finner masse aske. Inni asken ligger mine gamle ringer, som jeg på denne tiden vanligvis pleide å ha på. Jeg plukker med meg ringene og går videre.
Jeg har nå kommet til kirkegårdens ende, som ligger i sørenden av kirkegården. Og like ved porten sitter det en gamme dame oppå en gravstøtte.
Gravstøtten er litt høyere enn vanlig, og hun sitter der i en gul, lang kjole med en hvit stipe i. Hun har langt hvitt hår, med en grå stripe i.
Og hun er stum.
Med den ene hånden sin peker hun ut en vei for meg, og jeg får beskjed om at nøykatig den ruten måtte jeg aldri finne på å gå.
Jeg vet godt hvordan den ruten ser ut, for den er nemlig i Sandnessjøen, og gjenkjenner det hun sier.
Drømmen er over.
Denne drømmen gjentok seg altså i 3 netter på rad, hvor jeg den siste morgenen bestemte meg for å høre på hva damen sa.
Jeg har siden ikke møtt denne damen i drømmene mine.
Jeg tolket denne drømmen bokstavelig, og hver gang jeg er i den gamle hjembyen min, unngår jeg å gå ruten det er snakk om.
Men jeg må si, nyskjerrigheten pirrer, hva vil skje om jeg likevel velger å gå den?
Andre forslag til tolkning, eller kommentarer mottaes med takk.
isa
Takk for svar og tips til drømmearbeid.
Jeg kan prøve å komme med utfyllende svar her for å muligens klargjøre drømmens budskap.
Kirkegården er et sted hvor jeg ofte tenker på de døde menneskene, hvor dem vil ha fred, men hvor jeg føler at noen av dem fortsatt sitter låst fast i jorden mens jeg snubler på dem. Jeg vil ikke forstyrre, og lurer ofte på hva de tenker om mitt nærvær der.
Min venn i den drømmen, var en venn på denne tiden da drømmen fant sted, vi hadde lite annet til felles annet enn at vi likte hverandres selskap på den tiden. I drømmen er også vennen noe som bare er der en kort periode, for å så forsvinne.
Spøkelsene der er for meg noen som har en uforrettet sak, noe uoppgjort, og de kommer stadig opp av jorden(det er to skikkelser) for å så dukke ned igjen.
Spøkelser er ofte noe jeg tenker på som vil ha kontakt med meg, men jeg blir ganske skremt av tanken. Så snart det ene spøkelset sier at jeg skal la være å snu meg etter dem, forsvinner de, og dermed frykter for dem.
Når jeg kommer til 'gatelyset', kan så asken være støvet av meg selv?
Når vi kommer til den ruten som den gamle damen snakker om, så har jeg forsøkt å se på hva som er spesielt med den.
Jeg kjenner godt til denne ruten, jeg kjenner til 3 av punktene på ruten, en kiosk og to hus hvorav det ene har jeg bodd i, og det siste huset på ruten bor familien til en tidligere klassekamerat av meg.
Siden jeg ikke har funnet noe annet ssom utmerker seg ved denne ruten valgte jeg å tolke drømmen bokstavelig med det samme på den tredje natten.
Skal forsøke å gå ruten i meditasjon når jeg er klar, å se hva som skjer.
Takk igjen!
