Jeg kjører på måfå langs en landevei hvor det er langt mellom husene. Jeg har aldri vært her før. Skogen ligger tett langs veien, med en og annen lysning. Jeg kan skimte en elv innimellom.
Etter noen kilometer, begynner veien å svinge seg oppover mot fjellene og skogen blir mer glissen. Veien blir etterhvert smalere og ujevn.
Jeg runder en sving og der ser jeg det,...huset. Et gammelt, grått og værslitt hus mellom høge fjell og spredt vegetasjon. Jeg sakker opp og kjører sakte forbi. Jeg er ganske fasinert av gamle hus og dette var intet unntak. Huset ser ubebodd ut, med lørvete gardiner i vinduene. Jrg kjører et stykke til og snur. Da jeg kommer tilbake til huset, stopper jeg bilen ved veikanten og blir sittende og studere det. Det er noe med dette huset. Det liksom lokker og drar,...prater til meg på en måte. Jeg vurderer å gå ut og se nærmere på det, men et blikk på klokka forteller meg at det er på tide å kjøre hjem til ungene kommer hjem fra skole og barnehage.
Den natten drømmer jeg om huset.
Jeg drømmer at jeg er inne i det og sitter ved et gammelt, hjemmesnekret kjøkkenbord i et lite, trangt kjøkken. En mann i 60-årene sitter på andre siden av bordet og en kvinne på samme alder står ved kjøkkenbenken og steller istand kaffe. Alt som er der inne av møbler og innventar er hjemmesnekret. Bord, stoler, benk, skap og en liten vedkasse.
Der jeg sitter, kan jeg se litt av stuen gjennom en dør.Jeg ser en gammeldags skjenk og gammeldagse, dype, polstrede stoler og en sofa.
Det går en trapp opp til loftet fra stuen og trappa er smal og bratt..
Jeg sitter og prater med mannen, kvinnen sier ingenting. Hun virker ganske sky og litt nervøs.
Med ett reiser mannen seg, sier det er noe han må sjekke. Før han går gjennom døra og opp trappa, sender han kvinnen et undersøkende og advarende blikk. Når vi hører ham romstrere oppe på loftet, ser kvinnen på meg og spør om jeg kan ta vare på noe for henne. Hun bøyer seg og drar ut nederste skuff i benken. Der henter hun fram en tøypose med noe i. Den er forsvarlig knyttet igjen. Hun gir den til meg og og ber meg gjemme den i jakken. "Skynd deg før han kommer ned igjen," hvisker hun og skyver igjen skuffen.
Akkurat da hører vi mannen øverst i trappa, han kommer ned med tunge, markerte steg.
Jeg skynder meg å putte tøyposen i lomma. Kvinnen fortsetter å pusle ved kjøkkenbenken, med ryggen mot døra og halvveis mot meg. Hun kaster et blikk mot meg, fylt av angst.
I det samme kommer mannen inn døra. Han er fordreid i ansiktet av raseri og løfter en stor finn-kniv mot kvinnen. "Du har vært i kista igjen," sier han mellom sammenbitte tenner."Jeg advarte deg...!" Så, med et dyrisk brøl, kaster han seg mot kvinnens rygg og kjører kniven dypt inn mellom skulderbladene på henne. Idet han drar kniven ut igjen, snur han hodet og ser på meg. Det lyser hat og galskap av øynene på ham.Jeg kjenner at jeg blir lammet av frykt.
Så våkner jeg, badet i svette og med et hjerte som banker vilt .
Etter denne drømmen, tenkte jeg stadig vekk på huset og det ga meg ikke fred.
Så en dag, bestemte jeg meg for å oppsøke det på nytt. Det var en regntung høstdag og tåka lå langt nedover fjellsidene da jeg parkerte bilen ved veikanten der huset står.
Jeg gikk ut av bilen og ble stående og studere huset en stund. Som forrige gang, var det som om huset snakket til meg. Lokket og dro. Jeg hutret og trakk jakken tettere inntil meg før jeg gikk over veien og mot dette mystiske huset.
En liten steintrapp førte opp til ytterdøren, som var forsvarlig låst. Til og med en stor hengelås var satt på. Jeg ble litt skuffet for jeg hadde håpet på å kunne gå inn.
Jeg gikk rundt huset og kikket inn gjennom vinduene. Litt vanskelig å se inn på grunn av at vinduene var grå av støv og skitt. Det første vinduet jeg så inn gjennom var til stua. Der så jeg, ikke en skjenk, men en gammel, høg kommode og rett innenfor vinduet sto en salong, sofa, to stoler og et salongbord, omentrent som de jeg så i drømmen.
Da jeg så den smale, bratte loft-trappa, kjente jeg adrenalinet stige og jeg ble rent skjelven.
Fra der jeg sto, så jeg også ei dør, like ved trappa. Døra var åpen og jeg så et vindu der inne i det andre rommet, med gammeldagse kjøkkengardiner.
Jeg skyndte meg rundt huset, mens hjertet banket som besatt. Og da jeg kikket inn vinduet på andre siden, kom drømmen tilbake med full styrke.Den fylte meg og trengte inn i hver eneste lille krok i mitt indre. Kjøkkenet var akkurat slik som jeg hadde drømt det. Kjøkkenbenken, skapene, bordet, stolene og vedkassen. Alt så ut til å være hjemmesnekret og nøyaktig likt plassert.
Jeg kjente at jeg ble tung i hodet og det var som om tåka som lå i fjellene rundt meg, sivet inn i meg og gjorde meg ullen innvendig.
Jeg vaklet fram mot trappa og satte meg ned på et trappetrinn. Jeg var da blitt glovarm, som om jeg hadde feber. Med øynene lukket, gjennomgikk jeg drømmen og jeg følte fysisk at jeg hadde vært inne i huset.
"Du kom tilbake,...men nå er det for sent."
Jeg skvatt til. Stemmen kom fra ytterdøra. En kvinnestemme...lavmælt, nærmest hviskende, sørgmodig.
Jeg ser meg rundt, men der er selvfølgelig ingen.
Uten at jeg vet hvorfor, legger jeg handa på den værslitte husveggen og jeg kjenner at jeg blir fylt av et strålende, lys som strømmer gjennom meg og inn i huset.
Tårene renner og jeg føler tomhet inni meg. Jeg stikker handa i lommen og kjenner etter tøyposen...tro hva som var i den. Får jeg noen gang vite?
Da jeg reiser meg, ser jeg at tåka har lettet og er på tur å løse seg opp i fjelltoppene.
Idet jeg setter meg inn i bilen, ser jeg en siste gang mot huset og det er som det går et sukk igjennom det. Dragningen er borte og huset tier.
Når jeg kjører derifra, står det bare et gammelt hus der, grått og værbitt...
Puh!
Spennende te benet Kira!!!! Jeg sitter med hønepysj og tårer i øynene. For en skjebne, så trist. Å tenk at du var der en stakket stund i denne kvinnens liv. Å tok vare på noe hun kanskje hadde kjært, eller noe som kanskje ville reddet henne. At noen så henne! Selv om dette kanskje skjedde for mange, mange år siden.
