jeg har vandret gjennom ørken
jeg har vandret gjennom ild
i min kropp har hatet brent, misunnelsen, misnøyen
inntil jeg som voksen yogi lærte å blåse det, puste det,
tromme det, tenke det vekk. Skrive det om til tusen ord
som viser det som alle har. som ikke bare er mitt.
jeg har åpnet meg for ilden
jeg har latt dem brenne min kropp
jeg har latt den brenne opp
jeg har svømt i vannet ved skogen
jeg har badet ved bergets natt
jeg har druknet meg i vannet
i drømme hver natt fra jeg var barn
jeg har steget opp fra det og sett fargene, lyset,
på nytt hver natt
jeg har fløyet igjennom luften
jeg har rømt ved skyskraperens topp
jeg rømmer gjennom trapper og heiser i drømme.
Aldri gjennom skog. Jeg er byjente.
Når jeg drømmer fra verden bakenfor er jeg innestengt
i heis og trapp. alltid betong og etasjer
løpende. flyktende. mellom grå vegger
til ut i luften, der jeg er fri,
og hvor jeg kan fly
jeg har ligget nede ved jorden
jeg har sett dens sydende liv
har drømt dens mørke, varme
det lukkede under der nede
når man lever der, og ikke kjenner lyset på kroppen
bare omsluttelsen
på jorden har jeg ligget lavt
og ved kinnet har jeg kjent den varme lukten
av tryggheten nede på bakken
i bakken
under
inne i det
foktig mose, under en barnehånd
grønn, ubeskrivelig myk
og berget
med istapper hengende nedenfor
som man kan suge på
bedre enn den beste iskrem
og klar som krystall
slik kjente jeg verden
slik har jeg behersket jord, luft og vann
sett berget. vært inne i det. vært i vannet, vært i luften
men en ting gjenstår. Jeg drømmer aldri om ild
ilden ser jeg bare i mine våkne mareritt
når redselen jager gjennom meg
nå vil jeg drømme om ild
for første gang
om en healende ild
som lar meg bli som en fønix
fra asken skal jeg stige opp
brent, ny og med vårens krefter i årene
skal jeg fly ut og gjøre det jeg må
Og jeg synes at du - i dobbel forstand - har spart det beste til slutt.