Spindelvev kleber seg rundt kroppen min.
Jeg røsker og river. Men til mer jeg drar i
trådene, jo fler spinnes og strammer til.
Veven blir strammere og strammere.
Edderkoppen som bor i veven,
beveger seg faretruende mot meg.
Hun er svær og jeg er kjemperedd.
Kjenner angsten som en klo rundt hjertet mitt.
Kjære Gud hent meg nå.
Frykten er til å ta og føle på.
Jeg er som lammet - tar meg sammen og
røsker mer i trådene. Fler og fler kommer, fra bånn til topp.
Hjelp jeg får ikke puste, det strammer så rundt bringen,
nå har edderkoppene, det er blitt flere av dem, kurs mot hodet og ansiktet mitt.
Prøver å rope, men det nytter ikke, ingen hører meg.
Plutselig er det som om en usynlig hånd røsker eller skjærer meg løs.
Jeg blir dratt fra stedet hvor edderkoppen vever nettet sitt, jeg er løs, jeg er fri....
- og jeg kjenner jeg kan puste igjen,
angsten forsvinner.
Så våkner jeg. JEg føler meg utrolig lettet, men kjenner at den ekle følelsen sitter i meg enda.
RITA
Redselen , er ofte det vi sitter fast i.Det er den som holder oss tilbake.
Takk for at du deler, Rita .
Det er viktig å veve nettet som vi vil ha det , og ikke etter hva andre forventer ( hvis du skjønner hva jeg mener ).
Klem fra meg
