Først var du fryktet. Jeg, løpende i skogen, med ditt nærvær pustende meg i nakken. Jeg ville ut av skogen, inn i tryggheten. Min bror var med meg og lokket meg videre innover i skogen.
Senere. Du står forann meg og brøler. Du gjør stor stas av deg selv og forsøker å finne mitt svake punkt. Et sted å hogge fast i. Men jeg står støtt og du går.
Så dukker du opp igjen. Et år senere. Litt fordekt, som en mann, et ekte naturmenneske. Boende i en slags gamme i skogen. Men bjørnefellen over skuldrene avslører deg. Og jeg føler meg sterkt tiltrukket av deg, samtidig redd. Vi ....ja gjør ting i gammen
Men så mister jeg tilliten til deg og løper. Faller ned i en elv. Jeg vil at du skal la meg slippe unna, jeg vil rømme. Men du bærer meg forsiktig tilbake til hytta.Nå venter jeg bare på et lite drømmebjørnebarn
(Syns det er interessant hvordan drømmene følger livet, og denne historien fra drømmene handler om mitt forhold til egen kraft og sinne i real life. Jeg har vært så redd for den, at jeg i lang tid ikke greide å heve stemmen en gang og når står jeg og brøler hjemme og ute i skogen
Sliter enda med å vise sterke følelser forann andre mennesker, men det vokser seg vel til. Ikke at jeg skal stå og brøle folk i ansiktet, men mer det å stå opp for meg selv og ikke vike unna )