"I natt jag drømde någon ting
jag aldri drømd forut...",
men jeg drømte ikke at det var fred på jord,
bare at irrgangene i mitt sinn, ble oppløst.
Det var ingen labyrint mer, bare en sirkel.
Ansikter med forskjellige øyne, med forskjellige
blikk, fløy hit og dit, inne i sirkelen. Først beveget de
seg så sakte, at jeg kunne kjenne følelsene de forskjellige
blikkene rommet. Men så økte tempoet, og ansiktene beveget
seg hurtigere og hurtigere.
Jeg greier ikke å være i alt dette, tenkte jeg.
Nå tipper jeg snart over, hva skal jeg gjøre?
I et glimt forsto jeg det; jeg må fokusere, jeg
må finne sirkelens midt og holde fast på dette
punktet. Da først kan jeg holde ut å se de forskjellige
øynene. Og jeg så bare en håndfull, av mange mulige.
I det jeg glir inn i halvvåken tilstand, tenker jeg; hva
var det jeg fikk et glimt av? Makrokosmos og mikrokosmos,
hviskes det i mitt øre. Jeg havner i indisk mytologi.
Brahma, skaperen. Vishnu, bevareren. Shiva, ødeleggeren.
Men alle var der samtidig, og de var flere enn tre.
Da kommer Avalokiteshvara, Chenresig, bodhisattvaen
med de tusen øyne til meg. Kanskje jeg møtte kun en
håndfull av han utallige blikk? Eller var det Avalokiteshvara,
i Mahakalas fryktinngytende form, som viste seg først?
Det var nok, for meg. Hadde jeg åpnet opp for å sett flere,
hadde jeg ikke greid å holde fokus, greid å gå mot sentrum.
Da hadde jeg tørnet gal, og sirkelen hadde oppløst seg. For
i bodhisattvaens blikk, eller Mahakalas , speilet jeg meg selv.
Jeg er ikke der, hvor jeg kan ta i mot mer, enn en brøkdel
av hva som skjuler seg i mitt sinn.
Takknemmelig hviler jeg i bodhisattvaens medfølende øyne.
Det blikk som favner alt. I de øyne, som speiler evnen, til
å ha muligheten, for å tilgi meg selv. Jeg må tilbake hit,
hver gang noe skremmende nytt, blir avdekket i mitt sinn.
Jeg kan ikke favne alt i meg selv ennå, uten å bli gal.
Bare i medfølelsens favn, kan jeg bevare et snev av fred,
inni meg.
Etter å ha vært oppe en stund, faller mitt blikk på en bok
som ligger åpen på stuebordet. I går kveld, leste jeg første
kapittel i den, for så å sovne fra alle lys påtent, på sofaen.
Der sov jeg godt til klokka fem omtrent, da jeg våknet
sakte opp av drømmen som begynte som et mareritt,
men sluttet med at jeg fant en løsning.
Bokens tittel er; The Shamanic Way of the Bee.
Ancient Wisdom and Healing Practices
of the Bee Masters.
Av Simon Buxton.
Hvis jeg skal få opp like heftige drømmer for hvert kapittel,
ja, da blir det kanskje mer enn spennende. At mitt sinn
kan speile seg i og romme så ufattelig mye, har jeg aldri
erfart før, å få opp flere ting på en og samme tid, mener jeg.
Og jeg så bare en brøkdel, og det i et glimt.
Bildet av biens faseterte øyne og bildet av bikuben, var nok
en av mange, utløsende faktorer for denne drømmen.
Alt kan omfattes, i det ene.
Men jeg tåler ikke å erfare det ennå.
Bare ved å nærme meg dette mysteriet skritt for skritt,
eller bare i et øyeblikk nærme meg kaos, kan jeg
bevare en smule fred i mitt sinn.
http://www.fpmt-osel.org/gallery/chenresi.htm
http://www.buddhanet.net/e-learning/history/guanyin.htm
http://www2.bremen.de/info/nepal/Icono/EMahakal.htm