Sjaman.com – Forumarkiv

det er en ting som er så underlig. Vi kommer alle fra en familie. Kroppene våre er sammensatt av dna fra våre foreldre. Likevel hevder noen at vi er individer. Men vi er ikke frie. Kroppene våre kommer fra andre mennesker. Selv om vi er friske, så bindes vi til fortiden gjennom de tingene og tjenestene som vi mottar mens vi vokser opp. Noen foreldre ønsker i sin tur å motta disse gavene tilbake, i form av omsorg, trofasthet og lydighet når man har vokset opp. På denne måten står man i gjeld, helt enkelt fordi man ble født. Som om ikke dette skulle være nok, så avgir kroppene våre barn som tilhører familien. Vi eier ikke våre barn. De er etterkommere til dem som er familiemedlemmene våre. Vi kan ikke bare reise da. Vi må bli i familien, slik at de får ha det genetiske materialet intakt som de har krav på. Jeg ville så gjerne gjøre så mye. Ville reise eller leve. Men jeg sitter fast i denne kroppen som tilhører en familie. Finnes der en metode for å kaste av seg dette fordømte skinnet? Hvordan kvitte seg med slike klebeånder som man kaller for familie?

There are many ways to do this.

I once adopted new parents because I had nothing in common with my biological parents.

Move to a new place away from your family.

Sometimes there is no soul connection between biological family membes.

This is just some of my experiences.

wow! Det der er jo et skikkelig heftig tema Brukernavn

Jeg så en slags klebeåndenergi på en person hvor klebeånden kom fra en som er levende nå. Så det temaet her er aktuelt hos meg. Det fikk meg også til å se flere ting i mitt eget liv med nye perspektiver. Greit nok at jeg fra før av vet at det innenfor det sjamanistiske stort sett jobbes med to ting......det å fjerne fremmede energier og det å hente hjem. Men denne hendelsen har gjort at jeg ser dette sterkere enn før.

Jeg har ikke særlig erfaring med saken. Men fra et par oppgaver jeg har utført så har det handlet om å sette fri, åpne for lyset og be det om hjelp, søke å tilgi, ha medfølelse, ønske om forståelse. Det er det eneste jeg "vet" så langt.

Hvis der er klebeånder fra familiemedlemer på en......så trenger vel disse å finne best mulig vei tilbake til der det har det aller best?

Jeg tror ikke at slike ting skjer bevisst eller i vond mening. Det er uvitenhet og blindhet som skaper slikt. Da er det godt for det som ikke vet bedre å få lov til å komme dit det kan finne fred igjen.

Sikkert noen her inne som kan svare bedre enn meg på dette.

Og så lurer jeg på om det hjelper å flytte langt unna egentlig.....en klebeånd finner vel veien uansett.....

Har brukt stemmen til den som har klebeånder/fremmede energier på seg til å få dem til å forlate verten.
Da tar jeg den med uønskede energier dypt ned i seg selv, slik at jeg kan påkalle de uønskete og snakke med dem, for så å la dem gå.

Meinast det her klebeånder av avdøde eller levande familiemedlemmer?
Og av "kjøt eller åndefamilien"?
Dei må vel håndterast noko forskjellig,vis ein skal bli kvitt dei??

"mammut":

Har brukt stemmen til den som har klebeånder/fremmede energier på seg til å få dem til å forlate verten.
Da tar jeg den med uønskede energier dypt ned i seg selv, slik at jeg kan påkalle de uønskete og snakke med dem, for så å la dem gå.

Takk for det Mammut 

Å bruke stemmen til den som har den fremmede energien.......hvordan gjør du det?

En person jeg hjalp for litt siden har etterpå slitt litt med en tvil....og lurer på om energien kommer tilbake. Jeg lurer på om denne luringa kan åpne for det...... eller tror du energien, når den først har funnet bedre vei (det gjorde denne) ikke vil ønske seg det? Jeg ba vedkommende som mottok hjelpen om å holde seg i det skiftet som kom og å fortsette velge seg den gode opplevelsen som den fikk. Jeg tenker "dypt ned i seg selv" også kan være en slags jordethet.....? Denne fikk opplevelse av jordethet for første gang på veldig lenge. Tror du det da betyr at den har landet bedre på et vis?

Jeg vil gjerne gi gode tilbakemeldinger til vedkommende slik at den oppleve en fullførelse av dette i seg selv og familien. Jeg tror egentlig det er snakk om tillitt og det å gi det hele litt tid....slik at ringvirkningene får slått helt rot.

"brukernavn":

Noen foreldre ønsker i sin tur å motta disse gavene tilbake, i form av omsorg, trofasthet og lydighet når man har vokset opp. På denne måten står man i gjeld, helt enkelt fordi man ble født.

Den setningen der traff i meg Brukernavn. Tror det er godt å ta et voksent ansvar på vegne av foreldre som ikke selv tar ansvar.....ved å sette seg selv fri fra et slikt klamt grep. Foreldres oppgave er å føde oss, ta vare på oss på alle nødvendige plan, for så å etterhvert sette oss fri. Når de ikke vil det så må en kanskje gjøre det i seg selv?

Det ligger jo ikke heller akkurat nedarvet i vår kultur å ta tak i ting som dette, og jeg mener å se at nyere generasjoner har lettere for dette enn hvertfall den generasjon som mine foreldre var av. For dem handlet det å overleve om andre ting.

Synes å se at det er fort gjort å ta på seg en hel del væremåter, tanker osv fra foreldre. For så å spille dem ut for å søke mot forløsning, når en ikke er bevisste på hva det handler om og kan jobbe på annet vis.

Selv fløt jeg igjennom hele oppveksten på noe faren min lærte meg da jeg var ganske så liten.....før han sviktet totalt. Dette han lærte meg var en veldig fin ting og den tingen gjorde at jeg på et vis overlevde alt det vanskelige som kom, det var noe positivt i det mørke. Så på et vis er jeg både takknemlig og ikke for han. Og nå etterpå kan jeg være takknemlig uansett...også for den vanskelige lærdommen. Som jeg så klart synes ethvert menneske skulle slippe å få. Jeg tror på at det er godt å snu arven vi får til det bedre. Og jeg tror på at når vi gjør det så får det ringvirkninger bakover som fremover.

Faren min krevde aldri noe tilbake.....han sviktet alt for mye til å i det hele tatt kunne det. Men en krevde, det var den som ble, men egentlig aldrig helt var der. Det var en verre utfordring og det tok meg mange år før dette også slapp taket til på godt akseptabelt vis.

Dette virker ikke å være akkurat enkle greier. Det er vel noe av det mest sammensatte og mest utfordrende som finnes, det vi er født med. Jeg ser at jeg også har mer å lære om disse tingene.....det er som stadig nye lag av ting dukker opp. Men nå handler det bare om hvordan jeg skal håndtere det hele i meg selv. Jeg tror det går an å komme seg helt fri......og det er ikke egentlig langt unna heller 

Jeg tenker det bunner i en ansvarsfølelse for en person man har eller har hatt en nær relasjon til,
det kan også være i forhold til dyr, organisasjoner og en hel verden for den del.

De man føler en eller annen form for ansvar for blir sittende fast i form av en ånd og en fastlåst tyngde,. Etter min erfaring blir slike gjerne sittende i skulderområdet. Det å bære noen på sine skuldre. Det å bære verden på sine skuldre. Mødre kan bære ansvaret for sine barn i hoftene. Men jeg tror ikke det er ånden i seg selv som tynger, det er måten den er kommet dit på, måten den sitter fast på og ikke minst stedet den gjerne setter seg fast på. Der vi bærer vår store lidenskap, vår livsoppgave.

Dette ansvaret er et pålagt ansvar. Det er noe man føler man må, det handler om plikt.

Ofte bunner det i et mønster som har utviklet seg i forhold til denne personen, det at noen krever at en tar dette ansvaret.
Når dette mønstret først finnes har det en tendens til også å prege andre nære relasjoner.

Jeg har ofte erfart at det som skal til for at slike skal gi slipp, er at den som bærer dem slipper sin ansvarsfølelse for det mennesket dette gjelder. Noen ganger går det lett, andre ganger er det tyngre. Det kan være at man ble presset til å ta dette ansvaret direkte eller indirekte. Da dukker frykten for en eller annen form for ubehagelig konsekvens  opp.

Det er altså en ansvarsfølelse som gies slipp på, og den sitter klistret fast med et eller annet fryktlim.
Når det jobbes med slikt og tyngden er klar til å slippes virker det på meg at det som er igjen da finner veien dit det skal nermest helt av seg selv.
Relasjonen endrer seg, det som før var tyngde og fastlåsthet er letthet og bevegelighet.
Om det finnes kjærlighet i den  beveger den seg til hjertet.

Der handler det om glede og kjærlighet og det har ingen tyngde.

En slik bevegelse skaper ett nytt mønster, som igjen begynner å prege andre nære relasjoner.

mye som skrives her er veldig sant for meg i denne situasjonen. Etter at jeg hadde laget tråden, så tok jeg imot den personen som det gjelder (levende), hjemme hos meg selv. Jeg fokuserte på å ta imot, åpne opp og tilgi. Det rare var at der kommunikasjonen før har vært preget av aggressjon, fastlåsthet, sorg og stadige krav, så fikk vi i steden en stund sammen som var aksepterende og reflekterende. Dette skjedde helt av seg selv, og uten anstrengelse.

Det skrives i tråden her at slike mønstre kan prege andre relasjoner. For meg er dette sant, så jeg blir kanskje ikke ferdig bare ved hjelp av en slik episode, men blir kanskje nødt til å jobbe videre med dette gjennom mange år.

Angående den døde klebeånden, så har denne sammenheng med den levende. Jeg har ikke sett den selv, men flere nære venner av meg har følt noe. Hver dag prøver jeg å rense ut litt av den tunge energien fra hvadetnåennmåttevære. Vet ikke om jeg tror på ånder. Det er mer som en energi kanskje. Jeg tror at de døde er døde, og at de kan ikke komme tilbake i form av ondskap. Men det har kanskje mer med gamle familieenergier. Krav, sorg og bitterhet som henger igjen i luften. Jeg har prøvet ulike former for utrensinger og seremonier, men føler stadig at det er noe som sitter igjen.
Mvh Br

Når jeg får kontakt med ånder av disse ulike måter å opptre på, spør jeg hva de ønsker. Kontakten oppnås gjennom å få tillatelse hos den som merker at der er en forstyrrende energi. Trygghet og tillit er viktig å etablere.
Som regel ønsker uønsket energi forløsning, og det forsvinner dit de skal. Ingen blir lurt, og de kommer i de tilfellene jeg har vært med på, ikke tilbake. Det kan være ubehagelig å bli oppmerksom på at det er noe/noen som henger eller har hengt ved en. Om en ikke er sikker på at det er forsvunnet ville jeg gjøre rensing/healing en gang til.

 

Fikk lyst til å dele en sterk opplevelse jeg skapte meg for et par dager siden. Det er en del år siden jeg selv har følt noe vedr min mor eller far som særlig tyngende. Men allikevel kom det til meg, etter å ha jobbet litt med dette for andre, at jeg selv skulle gå inn i ting som vedr mine nære familieforhold.

Det jeg kom til og som startet det hele var følgende:
Jeg gikk tilbake til der jeg var et spedbarn, forestilte meg at jeg ble holdt av min far, men i en tilstand hvor han var HEL. Det var ikke vanskelig å gjøre det med han....enda han tilsynelatende har vært den som var mest fortapt og "ond" i min oppvekst (jeg fikk en slags fred med han allerede som 18-20 åring). Jeg fikk kjenne varmen fra hendene hans, se hans øyne stråle av godhet og kjærlighet når jeg gikk inn i dette valget. Kjente en stund på det og det gjorde skikkelig godt. Så hentet jeg inn inn min mor....det var verre å få til og jeg måtte kjenne på en del ting for å komme frem til et slikt sted med henne. Etter å ha kjent mer på godheten fra henne så valgte jeg å se mine to foreldre sammen i samspill med meg Etter en stund hentet jeg inn min søster og alt ble anderledes. Her måtte jeg også kjenne på en del ting, men fant til slutt et vakkert samspill for hvordan ting i sin ypperste form kunne være. Så ble det min bror og han ble også forent Dette kjentes veldig frigjørende. Noen timer etterpå kunne jeg se mange ting i mitt liv på en annen måte, og det var også frigjørende.

Jeg er takknemlig for alt som har vært av utfordringer og vanskeligheter, som har pushet meg mot dette en lang stund nå. Nå skal jeg bare tåle å være liten og hjelpeløs en stund til kjenner jeg, jeg skal lære meg hva å ta i mot er

I'm gonna lay down my swords and shields down by the riverside.....study war no more