Har akkurat hørt på nyhetene - enda ett overgrep i Kautokeino. Det begynner å bli mange. Altfor mange til at et bygdesamfunn kan håndtere det uten hjelp utenfra.
Det er krisetilstand i det lille bygdesamfunnet og har vært det en stund.
Bygda roper etter hjelp fra offentlige myndigheter, og ifølge Bjarne Håkon Hansen prøver man å finne fram til løsninger i departementene, til tross for at Kautokeino allerede har fått mer hjelp enn andre kommuner. Sjenerøst….
Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvordan det må være å bo i Kautokeino nå.
Det må være en ekstrem påkjenning for alle i et lite bygdesamfunn, for noen mye mer enn andre, og vil være det i lang tid fremover. Sannsynligvis i flere generasjoner om ikke hjelpen kommer fort, og mye...
Så sitter jeg her og hisser meg opp over den store handlingslammelsen, og håper nesten at det er det det er, og ikke manglende engasjement.
Om dette hadde vært en ulykke eller en naturkatastrofe med mer enn 3000 berørte, hvilket engasjement fra alle hold hadde vi ikke sett da - og hvor mange krisepsykiatere hadde vel ikke befunnet seg i Finnmark akkurat nå…
Kunne vi bidratt om vi går sammen?
I en healingsirkel for Kautokeino, slik vi gjorde for Sjelevenn?
Det er en kjempeoppgave og kanskje er det en dråpe i havet det hver og en kan bidra med, men da blir det da tross alt noen dråper.
Og dråper blir en liten bekk og mange bekker små…
Men å være med å be om hjelp for innbyggerne i Kautokeino støtter jeg.
