Jeg forsøker å oppfylle et ønske om å skrive mer om mitt kommentar på verdenstrommens side.
Jeg kan ikke alt. Jeg vil det heller ikke. Men alt jeg gjør har konsekvenser. Konsekvensene stråler ut over verden. Og de speiler tilbake til meg som et svar. Jeg er ansvarlig for det jeg gjør.
Konsekvensene er ikke alltid det jeg har ønsket meg. Likevel er mitt svar: ja, jeg har gjort dette. Selv om jeg ikke har planlagt hendelsens utgang som den nå er.
Og noen ganger må jeg planlegge hendelser jeg ikke ønsker meg. Jeg må for eksempel drepe planter eller dyr om jeg vil spise. Jeg er også ansvarlig for dette. Det er ikke noen som helst som dreper. Det er jeg.
I hverdagslivet er det lett å gå en liten omvei. Bare et eksempel: jeg går på fortauet med illusjonen at mine føtter ikke dreper. Det er jo ingen dyr eller planter her. Jo, det stemmer, de er allede døde, er svaret.
Når jeg vil inn i sjamanens funksjon gjør jeg det med alle egenskaper og gjerninger som hører til meg. Jeg vil forsøke og forsone meg med meg selv slik at jeg kan ta ansvaret for meg selv. Eller jeg vil ta ansvaret for meg selv slik jeg kan forsone meg med meg selv. Begge deler.
I forsoningsprosessen kan det hjelpe å komme i kontakt med det Hellige. Det Hellige, Omfattende. Ikke begrenset som jeg er. Det Hellig rommer begge deler: det som vi kaller godt og det som vi kaller ondt.
Så vender jeg tilbake til hverdagslivet. Og da må jeg skille det gode fra det onde. Det kan jeg bare gjøre med hjelp av et formål. Og hvis du har et annet formål som jeg har er vi kanskje aldri enige om hva som er godt eller ondt.
Vi må leve med uenigheten. Jeg synes at det er en sjamanoppgave å hjelpe mennesker å leve med de uønskede konsekvensene som vi alle forårsaker i verden, å leve med unenigheten. Sjamanen (eller vi selv i sjamanens funksjon) kan komme i kontakt med det Hellige og fra der hente visdom og veiledning til å leve med vanskelighetene i livet. Ikke skille dem fra livet.
Personlig mangler jeg mest i verden ordet “ja”. Ja, jeg har gjort dette. Ja, jeg har tatt feil. Ja, jeg er begge deler, det du vil ha fra meg og det du ikke vil ha.
Ja, det er klart, jeg har klare ønsker. Jeg vet om det jeg ikke vil ha. Det hender at jeg har valgmuligheten og da velger jeg. Men jeg er begge deler, ja, jeg er det. Og jeg vil leve med hele mitt og ta ansvaret for det.
Og når jeg påtar jeg meg en oppgave vil jeg stå for denne oppgaven. Ikke forsvinne.
Du vet: jeg lykkes ofte ikke med det jeg ønsket meg ved å skrive dette. Ja, jeg er begge deler.
Hilsen
Gåååja
Nå har ikke jeg fått sett eller fulgt dette med verdenstrommen, desverre....
Men dette innlegget var bra i seg selv, og en tankevekker. Mange bra ord ble skrevet der, å takk for det....
Kanskje av overmakt av kritikk av den indre stemme ,eller overgivelse om at det er mere kunnskap å hente?Kunnskap blir til mens vi går ,men vi blir ikke mette for det,nye spørsmål og vitetrang melder seg som nye skyer i den fjerne horisonten som vi alltid søker oss til,det fjerne i horisonten der vil vi være,det er umulig,men kanskje en dag,når vi kommer dit ,snur vi oss og ser tilbake på den andre horisonten og vil dit,hvor skyene i det fjerne er vakrere og mere farvefulle.vi vil noe hele tiden i meg er det en himmel full av mange skyer i mange kulører,der er også en horisont.vil jeg leve med å se på den horisonten eller vil jeg snu meg og se etter en annen som på avstand ser vakrere ut,eller vil jeg være der,selv om det regner og blåser,sner og er kaldt og grått visse dager og også synnes at det er vakkert.jeg har gjort det hele livet levd med skjønnhet både innefra og utenfra.Ja jeg glemmer bort at jeg går ifra det som er vakkert,uten tanke på at det er det jeg gjør,men ett ord en settning en natt en stemme i natten,min skyddsengel blev forbannet fordi jeg hadde glemmt å være takknemlig,jeg var egoistisk,trett sliten jeg glemmte at jeg ikke er alene,det er fortjennt jeg blir påmminnet om at det vi ser det vi lengter etter også må være omgitt av takknemlighet.