Her er mine tanker til dette temaet:
Snillisme – eller: En snill og sluttet sirkel?
Masha har skrevet en artikkel for forsiden under denne overskriften – takk for det!
Mange kommentarer få diskusjonen i gang.
Jeg vil dele noen tanker til det:
Et VI er altid en fellesskap av individuer. Hvis begge skal leve, må de være i balansen. Og begge trenges å blir verdiget. Hver individuet med sine kvaliteter og muligheter. En mosaik med mange puslespilldeler, de blir til hele bildet. Er det et kjede, så sterk som det enkelte kjedeleddet?
Skjer møter på grunnlaget av distanse eller kjærlighet?
Føler på dette kjølig erkjennelse eller medfølelse?
Betyr å elske å er blind? Å være blind for hva? Å blir uskikket for å kritisere? Hva er å kritisere? Er det en refleksjon ved negativ vurdering? Eller en konstruktiv ”å-sanse-hverandre”? En ”å-erkjenne-seg”? For å gjøre bevisst? Hva betyr egentlig ”å elske”? Å sveve i rosarød? Å unngå alt negative, motsetninge? Å ikke kommer inn i konflikten? Eller også inn i kampen? Kan elskere kjempe med hverandre? For det medhverandre? Mot det, hva stå som kiler mellom de? Mot spøkelser? Nå det VI kjemper – kjemper vi ikke mot hverandre.
Skal vi altså kjempe; med vår våpen? Eller elske? Uten å kjempe? Er å kjempe „å er ikke nøytral“? Og å elske „The-no-path“?
Kjempe – ikke mot hverandre, men mot det hva hindre oss i „med-hverandre“? Mot sykdomvesener og all det andre mørke og tunge?
Eller uten å kjempe bare elske – for det med-hverandre? Elske for å smelte; smerten og isen? Er å elske å kjempe?
Å kjempe ved å elske.
Hvorfor deltar man i en debatt? For å vinne? For å fikk rett?
For å kjempe? For å bite? Hvorfor bite? Fordi såret og sint?
Eller for å få ny synsvinkler? For å utvide horisonten sin? For å møte nytt? For å prøve nytt for seg? Hvis det kan er et ny skritt på sin egen vei?
„Takler hverandres meninger“ …. Hvis jeg har ingen forhold til denne meningen kan jeg bare la stå det der. Jeg må ikke involvere meg – det gjør ingenting med meg. Ellers er der noe som reagere i meg? Og det må jeg søker. Det er den mest fruktbare veien – etter min mening. Veien inn i meg og kjempe der. Ikke ute, med andres meninger.
Ved hvilken følelse møter jeg svakheten i den andre? Hva er din indre følelse? Det hva kom opp først? Og ved hvilken følelse møter jeg styrken i den andre?
Begge deler er betegnelser for krefter, de rask kan føre til vurderinger. Svak og sterk. Uten denne vurderinger kommer vi nærmere til balansen.
Hvordan kommer vi med hverandre til en ekte fred? Ikke en snillisme-fred?
Tanker til dette har jeg skrevet i tråden ”Nøytralitet og samfunn”.
Hvordan avbrekker vi kretsløpet av bite og såre?
Hvordan kommer man til freden i hjertet?
Med takk for interesse og hilsen, Antje.
Vil bare si den dagen en konstuktiv diskusjon ikke har noe og lære meg, vil jeg slutte og diskutere..
For meg er en diskusjon og beslyse et tema fra flere synsvinkler. Og og kunne se og forstå en sak lenger enn min egen navle og nesetipp.
Er jeg for känslig? For meg er det viktig med hvordan man imøtegå andre. Rå ton kan vaere göy, men rå ton kan også vaere ubehagelig. Jeg har bare blitt venligt bemött her på sonen, det vill jeg si ... men iblant föler jeg ett ubehag av hur tonen blir... dere andre imellom... å då funderer jeg om sonen er rett plass for meg... 
) for kjärlighet er en fölelese og neutralitet er ingenting. Vad vill vi ha?