Sjaman.com – Forumarkiv

Sjamanisme, innvielsesritulaler og terapi.

For meg er ikke sjamanisme terapi. Sjamanisme virker terapeutisk, men terapi og sjamanisme er ikke det samme likevel.
I terapi forventer vi ofte at terapeuten skal ta vare på klientens følelser og psykiske strukturer i en grad som kan føre til umyndiggjøring. Det er fordi vi lever i et samfunn hvor vi som individer blir umyndiggjort.
Umyndiggjøring skjer bl. annet ved at psykiske lidelser, som ofte kommer fra omgivelser og samfunnet i utgangspunktet må ”behandles” av myndighetene istedenfor det enkelte menneske selv. Staten blir den ”store mor og far” som tar vare på oss, og vi blir de evige ”barna” som egentlig ikke forstår vårt eget beste. Denne tankegangen  er vi opplært til, og det fører også til at vi alle ofte ubevisst legger ansvar for egne følelser og rammer i livet på andre.

For meg representerer sjamanisme det motsatte. Jeg må selv finne rammer og grenser, og lære meg å ta ansvar for egne følelser. Jeg må lære meg til å ta vare på meg selv i både ytre og indre omgivelser, noe som krever utvikling av både kreativitet og psykisk styrke.
I andre samfunn har de av og til innvielsesritualer spesielt i overgangen mellom barn og voksen, hvor alle lskal ære å kjenne seg selv i sin egen styrke og svakhet.
Disse ritualene har som funksjon at hver enkelt skal bli i stand til å ta vare på seg selv og kjenne seg selv og sine grenser. Det er en krevende prosess som har utgangspunkt i den sunne innstilling at hver enkelt skal kunne overleve både i krevende omgivelser og med en indre verden full av guder og ånder. I tidliger tider hadde vi i vår kultur også slike ritualer. Nå er vi så rasjonelle at vi tror ikke lenger vi har et indre liv, eller at det finnes en natur og et samfunn vi må overleve i.

Det er selvfølgelig mange andre aspekter ved sjamanisme som healing og sjelehenting, hvor sjamanen kanskje jobber mer ”terapeutisk”, og alle må selvfølgelig ha respekt for, og være bevisst  andres grenser og følelser.  
Jeg tror også det er vanskelig å jobbe som sjaman hvis den indre moralen ikke er på plass, rett og slett fordi man da vil komme i motsetningforhold til den indre verden og prinsippet om å skape helhet og gi rom for livet.  
Siv.

Godt sagt Siv,Nærende visdom.

Bra du minner oss på det, 
får meg til å tenke på at sjamanen og sjømannen har noe til felles, mannskapets og passasjerers ve og vel, skutas og lastens sikkerhet og framdrift, og i det har bare sjømannen til 7. og sist seg selv å stole på.  Men det er forskjellige funksjoner ombord, man starter gjerne som dekksgutt, og gradvis vokser kunnskaper, erfaring, og ansvar for egen skute.
Det betyr at man blir sin egen herre, om enn på sikt. Frigjøringen er en konstant prosess.

Så det er visse holdninger som dyrkes fram, det sies at " -man sparker vekk U`en fra umulig, ", og sånn bør det det være ombord. Tro at det er mulig. Ikke prøve å gjøre det, men gjøre det. Gjøre det til en vane, regelen.
Improvisere der det er nødvendig, fordi det må gjøres. Nidrunen minner om det. Og et ror.

1.bud ombord er safety first. Når sikkerheten er ivaretatt kan man bedre legge ut på ville seilaser. Noen ganger møter man utfordringer som gjør at man må improvisere. På sikt utkrystalliserer det ofte seg således en tusenkunster, med mange spektre av kunnskap og evner. De er nødt til å være selvhjulpne, når det kreves. Ja, altså det motsatte av selvdøde...

Sjømannen og sjamanen må kunne navigere og manøvrere. Kunne finne ei stjerne, og sette en kurs. Hoppe i det.

De befinner seg på et vis på havet...  Livet er som ei skute?

Havet, og dets mørke dyp, reflekterer også det underbevisste, det ukjente. Også det er enormt, og mektig.

Sjamanen sjalter mellom bevissthetene gjennom ekstatisk tromming, joiking og kraftplanter. Når sjømenn går i land, altså skifter element, gjør de det tradisjonelt med en ekstatisk fest, også kalt avmønstringsfest.
Drømmelivet er viktig for sjømenn som sjamaner.

En esoterisk epistel om skip og sjømenn; http://blog.360.yahoo.com/blog-hRCU7g8ibrXfVfQgoygN?p=102

Frigjøring er en konstant prosess og underveis kan det være nødvendig å ha en veileder. Og en som har gått veien før deg. Har i min vei jobbet mye selv. Og innimellom hentet støtte og inspirasjon fra gode veiledere. Sjamanismen har kommet til meg underveis og jeg er så inderlig glad for å ha funnet/ha blitt funnet av en guru-fri sone, en guru-fri vei.

Og dermed ser jeg for meg at en sjaman vil
være en utmerket terapeut.
Hva med en sjamanistisk kunst-terapeut, eller en kunstnerisk terapeut-sjaman...

du nærmer deg noe som høres lovende ut synes jeg. I psykodrama er det mye sjamanisme, kraften finner veien og skyver på grensene for bevissthet, og er ikke enhver sjaman en kunstner? Å være sjaman er også å være i kontinuerlig kreativ prosess, og å være klovnen som tilsynelatende intet vet. KLovn, narr, sjaman, danser, kunstner, forteller, terapeut, drømmer, elsker, lysbærer

Ja, jeg jobber faktisk både som kunstner, kunstterapeut og med psykodrama.... 
Siv

Sjamanens vei , kan være en ensom vei , mot selvutvikling .
Det virker terapeutisk. En sjaman , kan ikke heale andre før han har healet seg selv.

Jobber man med andre terapiformer, kan man integrere sjamanismen i terapien, på sin måte

Den måten jeg jobber som terapeut, er at  klienten heales når de finner ut av "svaret" selv , at de opplever det, føler det og lever det.
Ikke at jeg skal sitte å fortelle de hva de skal gjøre.
Den største healingen skjer når klienten opplever at de faktisk healer seg selv på en måte, tror jeg



 

det er terapikunst!  veldig med deg på det at klienten healer seg selv, men forut ligger og terapeutens arbeid som hjelp til å åpne dørene.
Å helbrede egne sår er også en  kontinuerlig prosess. Mye kan være healet og alikevel kommer situasjoner og hendelser hvor arrene etter gamle sår kan svi og brenne. Kjenner at det jeg møter hos meg selv kan jeg også møte hos andre. Kjenner igjen mine sorte hull i møte med andre og får hjelp til å se hva jeg skal jobbe videre med selv.

Sjamanisme, innvielsesritulaler og terapi.

For meg er ikke sjamanisme terapi. Sjamanisme virker terapeutisk, men terapi og sjamanisme er ikke det samme likevel.
I terapi forventer vi ofte at terapeuten skal ta vare på klientens følelser og psykiske strukturer i en grad som kan føre til umyndiggjøring. Det er fordi vi lever i et samfunn hvor vi som individer blir umyndiggjort.
Umyndiggjøring skjer bl. annet ved at psykiske lidelser, som ofte kommer fra omgivelser og samfunnet i utgangspunktet må ”behandles” av myndighetene istedenfor det enkelte menneske selv. Staten blir den ”store mor og far” som tar vare på oss, og vi blir de evige ”barna” som egentlig ikke forstår vårt eget beste. Denne tankegangen  er vi opplært til, og det fører også til at vi alle ofte ubevisst legger ansvar for egne følelser og rammer i livet på andre.

For meg representerer sjamanisme det motsatte. Jeg må selv finne rammer og grenser, og lære meg å ta ansvar for egne følelser. Jeg må lære meg til å ta vare på meg selv i både ytre og indre omgivelser, noe som krever utvikling av både kreativitet og psykisk styrke.
I andre samfunn har de av og til innvielsesritualer spesielt i overgangen mellom barn og voksen, hvor alle lskal ære å kjenne seg selv i sin egen styrke og svakhet.
Disse ritualene har som funksjon at hver enkelt skal bli i stand til å ta vare på seg selv og kjenne seg selv og sine grenser. Det er en krevende prosess som har utgangspunkt i den sunne innstilling at hver enkelt skal kunne overleve både i krevende omgivelser og med en indre verden full av guder og ånder. I tidliger tider hadde vi i vår kultur også slike ritualer. Nå er vi så rasjonelle at vi tror ikke lenger vi har et indre liv, eller at det finnes en natur og et samfunn vi må overleve i.

Det er selvfølgelig mange andre aspekter ved sjamanisme som healing og sjelehenting, hvor sjamanen kanskje jobber mer ”terapeutisk”, og alle må selvfølgelig ha respekt for, og være bevisst  andres grenser og følelser. 
Jeg tror også det er vanskelig å jobbe som sjaman hvis den indre moralen ikke er på plass, rett og slett fordi man da vil komme i motsetningforhold til den indre verden og prinsippet om å skape helhet og gi rom for livet. 
Siv.

dette var reflektert skrevet. Jeg opplever ofte at gamle ting kommer opp igjen. Og dette med å kjenne egne grenser er kanskje enda viktigere i det moderne samfunnet enn i samfunn som har ritualer for det du beskriver. Fordi vi lever i flere kretser som er uavhengige av hverandre (familie, jobb, organisasjon), så er det ofte bare vi selv som vet våre egne grenser. Andre kjenner ikke helheten som vi selv gjør.

Så ska det låta!

Vid alla tider en blick innåt och utåt, runt och upp och vidare.

Vårt samlade skall bli det delade.
Det delade skall vara ett igen.

Sov bara sov, men vakna då morgonen dagas. Dagaz. Runan som fjäril i väven.