Sjaman.com – Forumarkiv

når man har gjort alt?
vært syk?
vært frisk?
vært inne?
vært ute?
hatt venner?
vært ensom?
når alt er gjort
når alt blir banalt, og man ikke har noe igjen å kjempe for
når man har sluttet å kjempe, og egoet er vekke
når man har den fulle og hele oversikten, over det lille samfunnet man lever i
som er så sosialt, så enkelt og så banalt
alle folkene som hygger seg med illusjonene sine
fulle av bindinger og alt som er, men selv ser man gjennom det.
når man har gjort for mye yoga, og ikke facineres av noe lenger
når man ikke kan gjøre mer
hva gjør man da?
det som er livet, det er bare en uendelig bane av plankekjør. Alt er lett. Det er rutinearbeid, og det gjentar seg gang på gang på gang. Man gjør yoga for å holde det ut. Og den gjør det lettere. Man holder ut, og gjør alt som man skal, men det er også alt. Hva da? Når det blir kjedelig. Når man har blitt alles store mor, som alle trenger og stoler på, og som de vil ha, beundrer og henger prioblemene på. Men selv bare er man der. Som en kjempemessig treknagg. Solid, kjedelig og tatt for gitt. Og for forbannet stor til at noen gidder å skru den ned. Hva da? Det er kjedelig. Og hvorfor skal det væøre slik? Hva er vitsen? Hvorfor er vi her.
Det er en elendighet. Det er stygt, skittent, kjedelig og brutalt. Livet.
Og hvorfor?

Vakuum, en prövning?

Livet forbinder jeg med det å kunne velge. Man har bestandig valg, selv om det ikke ser slik ut, i enkelte øyeblikk.

Man kan velge å gi opp, ta det for gitt at man har lært alt en trenger og lære.

Men man kan også velge å gå videre. Skru ned trepluggen selv, å tenke mer på deg, å hvordan du kommer deg ut av dette!

Enig med Silva 

Vi er født med frie valg..
Og vi har selv ansvaret for å gjøre noe med livet vårt.

Ta ansvar for livet ditt i dag, og begynn og leve.
Man har så lett for å si nei til døden, men man glemmer og si:
Jatakk til livet

Så husk dette er den førse dagen i resten av ditt liv,
gjør noe med den 

Meningen med Livet är livet.

Vi lever fel, därför kommer slike tankar upp i huvudet våra ibland tror jag.

Vi är skapta jägar/samlare som lever bäst på kött och grönt med kontakt, och respekt för, allt levande - inte sitta i lägenhet utan vänner och spise sockermat med färgämnen och sakna kontakt med Livet/Naturen/Gaia/Självet.

---

Läs Ishmael av Daniel Quinn.. besök www.paleo-life.com... flytta ut i skogen.. starta andlig ekoby med alla andra.. lev lev lev! Se det LILLA i det stora och Insidan genom Utsidan. Trumma dansa älska sjung.

Jepp... og tankene velger vi...

Livet er for kort til å ikke velge å nyte....

Hva gjør man da?
Man går videre,
slutter å være alles store mor
og kun være seg selv

Mist oversikten!
Du skriv sjølv om det vesle,oversiktelege samfunnet ditt.
Pakk snippøskja,puss membranen og kjøp ein billett til eit ukjent mål ein eller annan stad og mist deg sjølv litt.

dere har nok rett
jeg skal kjøre videre
uten penger
men med kulturell kapital i sekken
trasker jeg videre
på let etter en landsby hvor jeg kan slå meg ned
og det vil jeg finne
en dag

og mens jeg venter
har jeg øynene igjen
med bildet av framtiden min fast i det tredje øyet
slik at jeg kjenner igjen det
når jeg åpner kattunge- øynene

Å gjøre og å være, er det det samme?
Siv

hva mener du?

jeg er utrolig lei av hvordan verden ser ut
lei av å se krig, forurensning, likegyldighet og overfladiskthet
lei av å se folk som ikke gjør noe med dette, men bare er med på alt som skjer. Ukritisk. Og fra den dagen jeg ble født har jeg vært i konflikt med mine omgivelser. Det er slitsomt, men jeg er laget slik. Motstanden driver meg framover. Jeg kommer langt bortefra. Fra skogene et sted. Min oppgave er å rense jorden for skitt, og påvirke menneskene til å leve mer i harmoni med naturen og med seg selv. Blant annet ved hjelp av eksempelets makt. Men også ved å lage dialoger som skal spre seg som memer blant menneskene.

Noen ganger mister jeg retningssansen i asfaltjungelen. Røyk og eksos tetter til nese og øyner på meg, så jeg blindes. Da faller jeg for en tid tilbake i skogene der jeg kom fra. Hviler i yin. Nede i mørket henter jeg opp på ny det som jeg skal bruke, mens jeg renses og pusses av naturens krefter.

Og når jeg er tilbake, så kjører jeg på videre. Verden er et ganske stygt og brutalt sted, og jeg ser ingen grunn til å slå meg til ro med det som er. Derimot fins der endel fine ting som man kan bygge videre på. Men disse er alle skrale og delvis ødelagt, så de bør pusses, limes, kopieres og restaureres for at tingene skal fungere. Det gode må bæres fram.

Og det er vitsen. Å ordne ting. Slik at jeg kan dra tilbake til skogene for godt, og hvile. Men ikke kan jeg vel dra før jeg ser at alt er i orden her. Det er et slit her, men det må gå an.

Noen ganger lengter jeg tilbake til skogene. Til stillheten og freden. Men livet er en plikt som vi gjør for de andre menneskene. For at de trenger lysets krefter blant alt mørket som de bærer på. Slik slukker de noen ganger flammen i meg, med krav, plikter og mas. Med murer, vegger og tak. Med mat fra ferdigdisk og samvær over surrende sladder. Med sårende bemerkninger, og det at jeg utnyttes sosialt til å stille behovene til de som ikke har nok selv. Det er en stadig prosess i å sno seg, overleve, hente krefter på nytt og på nytt fram.

En dag skal jeg tilbake til jorden. Hvile i mørket for alltid. La mark og snegler fortære meg. Kjenne kulden og roen ramme meg inn og endre alt som var kropp, for alltid til nye former. Hjertet som engang elsket skal fortæres og løse seg opp. Så selv den vakreste stunden glemmes. Leken. Ungdommens forførelse. For alt det vi har her på jorden. Det er bare ilusjoner som vi binder oss til. Virkeligheten, den er et annet sted. Og den lengter jeg etter.

Men åndehjelperne mine tvinger meg videre. Tenner flammen som jeg har næret i millioner av inkarnasjoner på nytt. Tvinger meg til å være her og gjøre det store altets vilje. De lar meg leve i fellesskapet, og i askese, så jeg ikke glemmer det som er oppgaven min. Annet enn i enkelte mørke stunder, som da jeg starten denne tråden. En dag skal her bli lysere på jorden. Men før det kan skje, må vi gjøre noe.

Lidelsen frembringer perler fra inni sitt strenge tilkneppete skjell.
I lidelsen får vi sympati med åndene
Som lar våre tårer fylle den uttørrede elv.
       

Dette er en test for å se om din misjon i dette livet er fullført.

Lever du ?

Hvis du gjør det er ikke din misjon i dette livet fullført.

Jeg er litt usikker på om åndehjelpere bruker tvang? 
Hvem er det som tvinger deg til å gjøre ting mot din egen vilje? Hva er den motstanden som driver deg fremover?
  Siv

Men åndehjelperne mine tvinger meg videre. Tenner flammen som jeg har næret i millioner av inkarnasjoner på nytt. Tvinger meg til å være her og gjøre det store altets vilje. De lar meg leve i fellesskapet, og i askese, så jeg ikke glemmer det som er oppgaven min. Annet enn i enkelte mørke stunder, som da jeg starten denne tråden. En dag skal her bli lysere på jorden. Men før det kan skje, må vi gjøre noe.

ns

Jeg går med på at hjelperne noen ganger drar oss i øra, eller gir oss et spark i røven...men tvinger oss?

Våre oppgaver her på jorden, de som nå er så heldige at de vet hvilke oppgaver de har, som deg....skal ikke de utføres med kjærlighet? Omsorg? Medmenneskelighet? Forståelseshet? og innsikt?

Ikke med tvang?

Å nysgjerrig spurt, hvordan vet du at du er inkarnert så mange ganger som millioner? Spør fordi jeg syns dette er interessangt.

Som sagt, din misjon i dette livet er ikke fullført.

Dine åndehjelpere "tvinger deg videre" bare fordi det fremdeles er håp om at du skal/kan nå det mål som du gikk inn i dette livet med. Men.......den eneste som faktisk kan finne ut hva det målet er er deg selv. Og............det er faktsk ditt valg om du vil (når du finner ut hva målet er) gå for å nå det målet. Det er viktig for dine fremtidige inkarnasjoner at du tar det riktige valget, hvis ikke går du muligens inn i neste liv med samme mål på nytt (og det kan gjenta seg inn i evigheten).

Valget er ditt. Lykke til videre.

"brukernavn":

dere har nok rett
jeg skal kjøre videre
uten penger
men med kulturell kapital i sekken
trasker jeg videre
på let etter en landsby hvor jeg kan slå meg ned
og det vil jeg finne
en dag

og mens jeg venter
har jeg øynene igjen
med bildet av framtiden min fast i det tredje øyet
slik at jeg kjenner igjen det
når jeg åpner kattunge- øynene

"brukernavn":

når man har gjort alt?
vært syk?
vært frisk?
vært inne?
vært ute?
hatt venner?
vært ensom?
når alt er gjort
når alt blir banalt, og man ikke har noe igjen å kjempe for
når man har sluttet å kjempe, og egoet er vekke
når man har den fulle og hele oversikten, over det lille samfunnet man lever i
som er så sosialt, så enkelt og så banalt
alle folkene som hygger seg med illusjonene sine
fulle av bindinger og alt som er, men selv ser man gjennom det.
når man har gjort for mye yoga, og ikke facineres av noe lenger
når man ikke kan gjøre mer
hva gjør man da?
det som er livet, det er bare en uendelig bane av plankekjør. Alt er lett. Det er rutinearbeid, og det gjentar seg gang på gang på gang. Man gjør yoga for å holde det ut. Og den gjør det lettere. Man holder ut, og gjør alt som man skal, men det er også alt. Hva da? Når det blir kjedelig. Når man har blitt alles store mor, som alle trenger og stoler på, og som de vil ha, beundrer og henger prioblemene på. Men selv bare er man der. Som en kjempemessig treknagg. Solid, kjedelig og tatt for gitt. Og for forbannet stor til at noen gidder å skru den ned. Hva da? Det er kjedelig. Og hvorfor skal det væøre slik? Hva er vitsen? Hvorfor er vi her.
Det er en elendighet. Det er stygt, skittent, kjedelig og brutalt. Livet.
Og hvorfor?

Har du gjort alt dette fordi du var missfornøyd der du var?

Livet er enkelt, spise, arbeide, gjøre avtrede, lage barn, føde opp barn, sove, dø.
Hvem avgjør om dette er et rikt liv eller en tredemølle?
Hvem avgjør om dette er meningsløst eller meningsfullt?
Hvem søker mening i hyggelige omstendigheter?

Jeg tror at vi selv har valgt våre oppgaver i livet!
Jeg tror at alt vi gjør har en dypere mening!
Jeg tror at det finnes en "annen virkelighet",
men at den hører sammen med den virkeligheten
vi kjenner og lever i!
Jeg tror at vitsen med alt er at vi skal...ja, nettopp,
sitte her og lure på hva som er vitsen, for så å finne ut av det! 
Jeg tror jeg går ut og lufter meg litt!                        

"Kira":


Jeg tror at vitsen med alt er at vi skal...ja, nettopp,
sitte her og lure på hva som er vitsen, for så å finne ut av det! 
                       

 

Vet du... Ikke før jeg var nære på å miste det.... skjønte jeg vitsen.... og hvor herlig livet kan være!