Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg tror at i menneskenes historie har sivilisasjoner kommet og gått mye lenger enn det vi kan finne beviser for i dag. Og jeg tror at dette baserer seg på naturlige sykuser basert på menneskenes behov for organisering og polariteten i oss; behovet for å være i balanse med naturen.

Dette har igjen (tror jeg) ført til framvekst og oppblomstring av store, intellektuelle, kunstnerisk framståene og teknisk begavede sivilisasjoner. Og disses forfall og utslettelse har kommet gjennom den kraften som driver oss tilbake til naturen og å leve i pakt med den.

I disse oppblomstringene har også de store religionene hatt sin plass. Tildels som et svar på behovet i oss til å organisere og sette i bås, tildels utifra maktapparatenes behov for å ha et grep på almuen for å "holde de på plass". Disse igjen har vært med på å skape tillærte følelser i oss som skyld, skam, avhengighet og maktbegjær..

I de periodene som sivilisasjonene har ligget nede, er det naturen som har vært kilden til mat, kraft og åndelig vekst. Det vi i dag kaller sjamanisme har nok hatt et sterkt fotfeste i disse periodene. Inntil en eller fler med behovet sterkt nok i seg, har funnet ut at tiden er inne for å organisere, planlegge og kategorisere.

Og når jeg sitter og leker med disse tankene slår det meg...er ikke disse to måtene å leve på hvert sitt uttrykk for det maskuline og det feminine? Der det å leve i pakt med naturen er den feminine måten og det å organisere store samfunn er den maskuline.

Er det da sånn at vi mennesker er skapt til å gå i sånne sykluser? Der polaritetene, motsetningene mellom kjønnene, kjemper om å få ha regien i hvordan vi skal leve våre liv?

Hva mener dere?

Jeg tror ikke en er skapt til disse syklusene,men født inn i dem,som en hund uten bein,der de store hundene bestemmer mest,og de yngre må loggre bak og være glad for de restene de får.
Den sterkes rett i naturen, har alltid indoktrinert oss med frykt for å vise svakhet,i en kultur som verdsetter styrke og prestasjoner.
Balansen har alltid blitt tippet fordi de store sinte hundene får makt over livet,og de yngre og mindre må leve i frykt for de stores hårde bjeff og snerr.
Det skulle fulgt med bruks-anvisning når vi blir født.

Dette var eit spennande tema Inger Lise.
Sit vel litt med same tankane som Tele, og at det ikkje er kvar einskild som har drivkraften til å reverese denne type "siviliserings syklus",men heller andre krefter som ligg bak.
Ein tidlegare jugoslav fks., som såg sin eigen sivilisasjon gå nesten nedenom ein peride i seinare tid,vil nok ikkje seie at drivkrafta var å gå attende til ein enklare og meir naturnær periode.
Kanskje kan den maskuline energien på dette plan samanliknast med det vesle barnet som plundrar og bygger med leikeklossane sine til eit tårn,for så å dælje til alt saman,og byrje på nytt med auka iver?
Mange sivilisasjonar har gått under pga. krig,grådighet,dumhet,naturkrefter,sjukdom o.l.(og like mange oppstått)Kanskje var det likegreit,men trur ikkje enkeltmennesket sin drive ligg bak?
Gruble.

Jeg tenker at det er stor sansynlighet for at syklusene kommer kommer som ett resultat av menneskenes "fremgang". Slik man er oppdratt til å forstå som fremgang er jo teknologiske fremskritt og med det kommer byene etc. Når folk samler seg i byene virker det som religionene oppstår som ett styringsmiddel i den forstand at den styrer sine innbyggere med hva som er rett og galt. Tenker også at menneskene, som i sin iver etter å kontrollere skapelsen, blir gale og mister litt kontakten med hva som er viktig. Se bare på hvordan lederne i landet vårt til stadighet velger å prioritere økonomisk vekst fremfor kloden vi lever på. Eg blir så eitrandes førbanna!!! Uansett så virker det på meg som om syklusene er en vekselvirkning mellom maskuline og feminine energier. Vi står nå på kanten til å gå tilbake til det matriarkalse, hvor de feminine energiene trer frem

Intressant tema ja. Bra at det ble tatt opp. Der vi er nå, er det så tydelig at det er ubalanse. At det er altfor mye kontroll, altfor stort og for mye autoriteter og marionetter. Men kan man kalle det å leve i pakt med naturen for feminint egentlig? I tillegg hadde de også en måte å organisere samfunnet på, hvor de hadde sine roller. Og det var kanskje også mer balansert da, eller ikke...?

Jeg tror at i det paradigmeskifte vi opplever nå, særlig i Vest Europa, vil politikere, og partipolitikk som sådan sammen med de store statsreligionene snart ha utspillt sin rolle. Den virkelige handlekraft vil ligge i organisasjoner på grasrotnivå som ikke er partipolitiske eller del av et statlig apparat. Slike organisasoner kan bli enda sterkere ved å danne nettverk, på internett f.eks, blogger og forum, som nå er utgangspunkt for politisk engasjement for mange (særlig unge mennesker.)
Blogger og nettforum er vanskelige å stanse og brukes aktivt av mennesker som opponerer i land med sterk politisk og religiøs undertrykkelse.
Jeg sier selvfølgelig helhjertet ja til å oppløse statskirken. Hallelu-JA!

Takk Inger Lise. Bra tema å lufte, men jeg lurer på en ting når du sier at det er maskulin kraft som samler menneskene i byer. Er det slik? Jeg kan se at byer bærer med seg en kynisk manipulativ energi der man har et karrierebevissthetssamfunn og en materialistisk "ha ting" stemning, men det er da den feminine kraften som er den samlende og organiserende? Det som skjer i byene er kanskje mer slik at den destruktive delen av maskulin kraft spiser den omsorg som den feminine kraft gir. Det kan også være noe med at når byene blir for store forsvinner nærsamfunet. Det kan bli for mye, så mennesket lukker seg ned igjen i sin nære sfære. Jeg skifter mellom å oppholde meg i bygd å by ganske mye og for meg så virker det som det er vanskelig for byfolk å ha en felles fokus, enklere for bygdefold.

Jeg bare kaster ut denne ideen: Er det slik at byer i seg selv skaper en kynisk energi som ikke er feminin eller maskulin? Jeg er usikker, men byer bærer med seg destruktive elementer, forbruk, neglisjering og stress.

Jeg bodde i mange år i et hyggelig borettslag i Oslo, vi hjalp hverandre, delte på utstyr og redskaper, hadde hyggelige kvelder sammen ute i bakgården, ungene våre fløy ut og inn hos hverandre og bodde i alle leiligheter, vi passet hverandres barn enliten stund om det trengtes, kort sagt opplevde jeg og mine barn å bo i et hus med stort hjerte, mye omsorg og varme fine mennesker som brydde seg om hverandre. Det er også mer miljøvennlig å bo i by har jeglest, mindre penger til oppvarming, mindre bilkjøring(vi hadde ikke bil da vi bodde i byen...)
Etterhvert som det ble tre barn ble leiligheten liten og vi kjøpte gammelt hus i Ås. Det første som skjedde der var at naboen strengt informerte oss om at barna våre ikke måtte løpe snarveien over hennes hjørne av gårdsplassen(to x en meter av hennes tomt), at hagen vår var alt for rotete etc. Vi har blitt vant med denne naboen, det er en vi så vidt er på nikkehils med etter å ha bodd her i 10 år. I Ås skulle barna gå på Steinerskolen, kollektivtransport fantes det lite av og jeg måtte kjøpe bil. Som kjøres nesten hver dag og ergo forurenser vi mye mer enn da vi bodde i Oslo.
Men, det er godt å bo her, jeg er sjeleglad for å slippe all biltrafikken og støyen, glad for at jeg og barna mine slipper unna kjøpepresset som gjerne vokser når du bor i by, og vi har det grønt rundt oss kan gå tur i skogen allerede 5 min hjemmefra. Og en av våre beste naboer fra borettslaget flyttet etter oss. Ut i fra mine erfaringer med å bo i by eller på bygda vil jeg påstå at jeg møtte mer av de feminine verdiene i Oslo enn her på bygda. Hmm.
Men: Bystater og byer opp gjennom årene har gjerne vært dannet ut fra det vi kaller patriarkalske samfunn, det er ikke nødvendigvis noe befengt over det, annet enn at når et så stort samfunn som en by skal organiseres må det tydeligere rammer og regler til.
Byer bærer også med seg muligheten til å møte flere forskjellige kulturer og mennesker enn det bygda kan by på. Å bo landlig og ta en bytur iblandt er en god løsning for meg nå. Men, det hender jeg mimrer litt over det gode og nære fellesskapet vi hadde i vårt lille borettslag.