Sjaman.com – Forumarkiv

Her har jeg noen spørsmål til sonens medlemmer og deres synspunkter!

I det siste har det vært satt litt fokus på de unge og hva de egentlig bør få lese og ikke lese...eller kanskje hvilken info de de har nytte av og ikke, hva de bør holde seg langt unna og hva som er bra!

De fleste av oss starter ganske tidlig, gjerne helt nede fra 10-11 år og iallefall når de nærmer seg 13-15 år med det vi kaller spiritisme. For dette er jo for mange unge en kjempespennede ting å teste ut. Noen opplever dette som spennende, andre syns det er kjempeskummelt og noen få kan faktisk få varige mèn av dette som inngrodd frykt.

Hva tenker dere rundt unge og spiritisme? Kan det være at de opplever onde ånder som utnytter dem ved at de blir oppsøkt av disse unge? Eller møter de bare sin egen frykt? Kanskje er det deres egne hjelpere som spiller dem ett puss, som en advarsel på at man ikke skal oppsøke ting man ikke vet hva er?

Jeg er ganske opptatt av dette temaet. For jeg ønsker at de unge skal få et naturlig forhold til sin egen åndelighet, å ikke gjennom andres. Og at de skal gå veien rolig så de kan føle tryggheten når de møter utfordringer.

Hvilken rolle tror dere sjamanismen kan spille inn her? Er det noe vi kan gjøre som har havnet på denne veien for å hjelpe de unge mot en trygg åndelig vekst?

Hva mener du?

Har intet svar på ståande fot,men har ein hemmeleg draum om at ein gong i framtida har Norge fått livsynssundervisning lovfesta i alle skuletrinn,uten fortrinn og misjonstendensar mot enkelte retningar..
Og då kan skulen med god samvittighet invitere inn forelesarar med ulike livsyn for å snakke om sin erfaringsveg.
Eg ser for meg td. stødige,kompetente og utøvande buddhistar og sjamanar som forelesarar,istadenfor forutinntekne lærarar u/tilknyting til det dei snakker om.
Det er ein milevis forskjell der...ofte.
(og det vil kanskje gje elevane ein meir reell innfallsvinkel mot tema som det gjerne vert sverma mykje mot i den alderen,som td. spiritisme?)

Heia Silva.

Jeg har en datter på 9 som elsker Harry Potter,men har hatt problemer med han derre Woldemort,mørkets fyrste.
Denne filmserien er lærerik for barn som har foreldre,som kan fortelle dem hvem denne woldemort faktisk er.
Det er jo også noe av hensikten med å gå på magi-skolen på Galtvort,å våge møte sin egen frykt,og finne ut at den ikke kan
suge kraft av en,så lenge en er på høyde med kreftene inni oss.
Harry Potter lærer barna magiens verden å kjenne,og lærer oss at til og med barn har godt av en skikkelig innføring
i magiens univers,og ikke holde dem utenfor.
Sånn det har vært gjort i fortiden,det er ikke lenge siden filmer som Harry Potter hadde blitt nektet kino-visning av Kirkens menn
men nå har de mistet makten,og den okkulte verden står åpen for den som vil inn og lære
at det går å endre på verden,en kan gjøre noe selv,et lite ritual,en seanse,en åpning til den andre siden.kontakt med noe høyere
en den materialistiske verden som prøver å kvele oss.
Gode eller onde ånder som noen kaller dem,de har alle noe å lære oss,vi er ånder selv,er det noen som kan lære oss noe
om ånden,er det nettop åndene.
Åndenes verden  er  den virkelige,denne som jeg av å til tror er firkantet,åttekantet,og har tidspress innlemmet som ingrediens
den er en illusjon.en såpeboble som ikke sprekker så fort,en må bruke viljens magiske kraft for å se den egentlige verden.
Den som vi ser oss selv i,og er bevisste,uten noen rare former for frykt.
Vi må ikke overbeskytte barna våre og de unge,og fortelle dem at vi er så redde for det mystiske
for da arver de selv denne frykten for ukjente stemninger og følelser
og begynner å fortrenge dem,sånn som den eldre garde har gjort
satt dødninge merker på alt som har et snev av alternative virkeligheter.

Jeg skal fortelle deg ,at vi lever i et overbeskyttet samfunn
og denne overbeskyttelsen er til for å hindre mennesket i å oppdage den farlige og frie ånden
som ikke trenger noen jordslig autoritet å forholde seg til.
Og akkurat det er den store frykten som råder blant folk,at de skal miste makten over dem de kaller for sine
sånn at de kommer ut av ens fold,og begynner å føle verden selv,med egne sanser,uavhengige
av hva ens mor eller far,som lett kan sette seg over gud,og leke gud istedet.
Det vi selv har blitt skremt av,trenger vi ikke å inspirere andre med
fordi dengangen vi ble redde,var det fordi vi følte oss utrygge
og når denne trygge følelsen forsvant,opplevde vi noe som gjorde oss mer åndelige
mer bevisste på hva som faktisk foregår.
Og den sjansen vil vi vel ikke ta vekk fra våre egne barn.?
At jeg skal liksom sette meg over gud å hele universet å si til min datter:
Hør her,fattern har vært i helvete å i himmelen å sett alt som er å se av åndelige fenomen
det er ikke mer å se der inne,det var et skummelt sted,og der skal ikke du.
Fatter har funnet alle svarene,hvorfor oppleve dem selv,når jeg kan fortelle deg hvordan gud ser ut?
Nei,gjør leksene du,å glem dette snakket om ånder,det er ikke noe for alle,bare den som har en skikkelig ånd.
Fattern er best,de gamle er eldst,ingen over å ingen under,sånn er det og sånn blir det til alle dagers ende,og om så ikke skulle skje
vil jeg selv stå opp og bruke all min makt mot enhver forandring på dette.
Man skal stanse mens leken er god
slippe alt en har i hendene å løpe på do
og sitte der i timesvis å glo
på noe som røres seg der nedi
og som sier på russiskt:Hallo!

Nei,nu røres jeg,sårry Silva,men det glir ut,tastaturet er så gildt
Håper eg fant litt å tyggje på.
No høyrer eg Final,blanda seg her.

"Final Tribe":

Har intet svar på ståande fot,men har ein hemmeleg draum om at ein gong i framtida har Norge fått livsynssundervisning lovfesta i alle skuletrinn,uten fortrinn og misjonstendensar mot enkelte retningar..
Og då kan skulen med god samvittighet invitere inn forelesarar med ulike livsyn for å snakke om sin erfaringsveg.
Eg ser for meg td. stødige,kompetente og utøvande buddhistar og sjamanar som forelesarar,istadenfor forutinntekne lærarar u/tilknyting til det dei snakker om.
Det er ein milevis forskjell der...ofte.
(og det vil kanskje gje elevane ein meir reell innfallsvinkel mot tema som det gjerne vert sverma mykje mot i den alderen,som td. spiritisme?)

Denne tanken likte jeg godt! Å få disse livssynene inn i skolen. De har det jo forsåvidt nå, for da jeg gikk på barneskolen hadde vi bare kristendomsundervisning. Når min datter begynte på skolen hadde de gått over til livssynundervisning, hvor de tok for seg de forskjellige trossetninger. Men fortsatt da rådet kristendommen.

Men det hadde vært supert dersom de unge faktisk hadde fått et innsyn i andre deler av den åndelige verden. Gjennom forelesere som buddhister, sjamaner osv. Flott tanke Final. Men spørsmålet er jo hvortidnår dette vil skje da!

Du Tele du Tele....Jeg digger når du løper løpsk over tastaturet! 

Og jeg er helt enig med deg! Jeg kan jo ta meg selv som ett eksempel.

Da jeg var barn så jeg ting som ikke andre så og som for meg var helt naturlig. Helt til jeg snakket om det. Da ble folk rundt meg redde. Det var jo når jeg begynte å snakke om det jeg forsto at de ikke så hva jeg så. Å når de ble redd så ble jo også jeg redd. Og tok avstand fra det. Å ble da *en ikke seer*.....

Hadde jeg hatt noen rundt meg da som kunne fortalt meg at noen opplever å kunne se ting som ikke andre ennå kan se, og fortalt at det var en gave, ville ting vært annerledes! Men slik er det nå ikke. Men den lærdommen tok jeg med meg videre til min datter som også var en seer som liten. Men jeg tok det fint, avblåste det ikke og ble heller ikke skremt. Dermed var ikke hun det heller. Og når hun ble større gikk det over av seg selv. I dag begynner vi begge å få dette tilbake.

Jeg tror som dere, at å farliggjøre det barn ser og opplever enten skaper traumatiske opplevelser for dem, ved å tro at de er gale, de har ingen å snakke med, eller oppsøker miljøer som kan være bra eller direkte skadelige. Derfor ønsker jeg at dette blir satt mer fokus på, å at en hver av oss tar på oss et ansvar for de unge som er havnet på den søkende veien!

Alle må erfare sine ting 
når jeg var liten mista jeg min tro på jesus, jeg satt å ba om hjelp men så ingen utvei, det bled mange år før jeg fikk treffe hans energi, i dag er vi i et han og jeg kjenner igjenn energien når han kommer, de som havner på sonen i ung alder er det en grunn for, la shamansonen leve sitt liv å la energiene lede de unge hit, på godt og ondt livets lære 
er det så ille innlegende her da i forhold til nyhetende på tv ?
å alt annet de utsettes for, tenk på alt det posetive de kan oppleve her  klem bast

Hei Bast! Takk for svar! 

Jeg mente ikke bare sjamansonen, men søken etter det åndelige generelt sett. Og hva sjamanismen kan bidra med for å skape ett trygt grunnlag for de unge i samfunnet.

Jeg tror nok på det som Teleterkji er inne på. En må gjøre sine egne erfaringer, finne sin egen vei.
Men jeg lærer min egen datter om sjamanisme, for at hun skal ha valgmuligheter i gettoen der ute.

Selv var jeg en garva spiritist allerede som barn, med all angst og redsel som det førte med seg.
Men ingen hadde kunne hindre meg i å utforske det.

Hei Silva!

Jeg kjenner til regresjonsterapauter som ikke vil ha inn klienter under 20. De mener det kan komme opp ting som vedkomende ikke er moden nok til å takle.

Ellers så er det min oppfattning å voksne personer trenger ikke nødvendigvis å "lære" barne opp i det ene eller andre. Barna må få lov til å finne sin egen vei, på lik linje med oss voksne. Men kommer barna til oss og ønske å prate om ting som de har sett og/eller opplevd, så bør vi ta dem på alvor og prate om det de har opplevd/erfart. Men vi må huske at de er barn og møte dem på deres grunnlag.

Når det gjelder undervisning i religion eller livssynsfag så ser jeg ikke faren i det å undervise i kristendom. Når alt kommer til alt, så er det verdiene som er i kristendommen ganske like de gode verdiene i andre religioner. Jeg påser meg kristen, om så jeg ikke klarer å til meg mesteparten av det som prester og andre høytståene ledere innenfor kristendommen formiddler. For meg er de gode verdiene i kristendommen (og andre religioner) for store til at noen "egoister" som sitter med makta innenfor vedkommende religion, skal få lov til å ødelegge verdiene for meg.

Hilsen
Hannes

Takker for svar dere! 

Jeg er enig i det at barna/ungdommene må gå sine egne veier. Ikke min mening å prakke på dem eller lære dem opp i noe de selv ikke vil. Det kan vi jo ikke.

Jeg er bare generelt nysgjerrig på deres synspunkter ang dette. 

  Jeg mener som Hannes er inne på, at barna må få oppdage denne verden på egenhånd.
  Vi kan være der og høre , støtte og bli med å la det bli en fin opplevelse for barna.

  Det er jo faktisk vi som kan lære mye av barna i spm om den åndelige verden!

  Det er en god ide , og ikke påvirke, eller oppmuntre til noe...men la barna oppleve og fortelle om det selv.
  På denne måten vet vi at det er en naturlig måte for dem å komme i kontakt med denne verden.
  Tror det ikke er så lurt og "pådytte" barna vår syn på ting, men at vi støtter hva de ser og opplever.
  at de kan prate om disse tingene , fritt og uten fordommer.

  Er vi redd for at dette er farlig for barna, så hemmer vi barnas naturlige forhold til åndeverden og åndelige ting.
  Denne frykten , kan vi prøve å begrense for den ligger i oss selv.

  Barna er naturlig beskyttet, og ser ikke mørke som oss - før vi "lærer " dem å leve i frykt, som de fleste av oss gjør

Enig med dere! 

Jeg mener også at barn må få lov å oppleve dette selv. At de ikke skal bli pushet inn i noe eller få et livssyn tredd over seg.

Det er jo deres egne erfaringer som er viktige. Det de selv opplever. Å da er det viktig å bli hørt og forstått av de voksne rundt seg.

Men det jeg tenker på er vel de barn og unge som FÅR et livssyn eller en religion prakket på seg enten av foreldre eller andre. De som går inn i noe av enten plikt eller frykt. Hva med de? Noen av de greier senere å bryte ut og finne sin egen vei. Andre tørr ikke å blir sittende fast i noe de kanskje frykter.

Derfor mener jeg at vi som går denne veien må kanskje bli flinkere til å gå ut med hvor viktig dette med sin egen erfaringsvei er. At det er ikke gjennom et spesielt livssyn eller en spesiell religion/gud man finner sin egen sannhet. Men gjennom seg selv. Å at det er helt ok å ikke ha samme syn på ting som sine foreldre ol.

Jeg vet at alt er en erfaring, selv for disse barn og unge som havner inn i noe de kanskje ikke vil. Men er det også en læring for dem dersom de ikke klarer å bryte seg ut? Av redsel for å bli utstøtt fra familie og venner f.eks.

Er det noe de da selv har valgt? Å bli sittende fast i et mønster hele livet fordi de frykter og ikke tørr finne sin egen vei.

Hilsen en som undrer, som har vært en av de som greide å bryte seg ut. Men fy flate å vanskelig, tøft og fryktsomt.