Sjaman.com – Forumarkiv

Satori! I morges våknet jeg i dobbel forstand. Det er vanskelig for meg å formulere dette, og jeg er klar over at det kan høres som såkalt newagesvada, men det kjennes i hele kroppen at det er viktig. Derfor håper jeg dette treffer noen hjemme, så vi kan skape en diskusjon.

Jeg kunne se sammenhengen i den store helheten. Jeg så oss som en klan, hvor alle opplever at de har sine oppgaver og sine sannheter. Men når det kommer til stykket, er sannheten akkurat den samme og jobben er felles.

Det som gjør at det ikke føles slik, er at mange føler seg separert fra klanen, og/eller at det er mangel på synkronitet.

Separasjonen kommer av at vi enten føler oss for små, eller for store, i forhold til «de andre». I begge tilfeller er det egoet som råder. Vi blir for fokusert på egen nesetipp, og glemmer at vi stammer fra én enhet, og skal utføre oppgaven sammen.

Slik jeg ser det, blir vi inkludert i klanen ved å dempe egoet. Altså jobbe for å være likeverdige alle de andre.

Men hvordan skal vi jobbe for å finne den samme sannhet, på samme tid? Hvordan synkroniserer vi oss?

Godmorgen Liljee  jeg er hjemme 

Dette er veldig bra! Det å synkronisere betyr jo å gjøre noe samtidig - skape samtidighet. Skal vi virkelig på alvor gå inn å gjøre noe med dette så ikke bare tror, men vet jeg - at Gud må være partner - d.v.s. vi er totalt avhengig av hjelp fra hjelpere, guider, kraftdyr, engler og Jesus  . For er det noe vi ikke er særlig flinke til her i verden - så er det å samarbeide - på et større plan - alle sammen. Så vi trenger hjelp - vi må ha rådgivere & sponsing - det må være gjensidig respekt. Vi må tenke globalt!
Nasjonalt - lokalt - mikroskopisk & globalt. Vi må også ta noen risikoer, og vi må ha et perspektiv.

Vi må innse at vi er en del av en kjede - og at vi bare er så bra som det svakeste ledd. Vi har et ansvar - og hvis vi kjenner vårt ansvar og deler - da vinner laget. Vi må snakke sammen, fordi kommunikasjon er grunnleggende - og det er enkelt. Vi må undervise hverandre - og vi må gå sammen uten å være enige. Hvis vi underviser øker vi produktiviteten - enkle prinsipper - vi må lage relasjoner. Bygge relasjoner.

Og vi må innse at "There is no I in the word TEAM"  Da blir vi en POWER TEAM 

Hehehe... med dette tok jeg visst av en tidlig morgenstund  tror jeg må drikke mere kaffe 

Hexedoktor'n

"Liljee":

Slik jeg ser det, blir vi inkludert i klanen ved å dempe egoet. Altså jobbe for å være likeverdige alle de andre.

Ville bare tilfore noe her .. slik jeg ser det, hvis det skal vaere noen "klan" burde denne ikke kreve en hvis grad av opplysthet,
dempet ego, slik jeg forstar deg krever et hoyere opplyst "selv"..
Det ultimate klansystem har i mine oyne plass til alle til en hver tid, uansett hvor i utviklingsfasen man er... stort eller lite ego...


klem jim

For å se sammenhengen i helheten er forutsetningen - i dette tilfelle - et åndelig perspektiv. Noe som ikke akkurat er noen mangelvare her på denne sonen.  Her er mange grader av opplysthet - til glede for mange og til ergrelse for noen.  Ikke et krav, men en forutsetning av en interesse for temaet. 

Det er "de opplyste" som "ser" at de er en del av en "klan" - gir slipp på egoet - og plass til alle. 

men hva vet jeg egentlig  fælt lite 

I'm a jack of all trades - and a master of none... 

Hexedoktor'n

Men hvordan skal vi jobbe for å finne den samme sannhet, på samme tid? Hvordan synkroniserer vi oss?

Respekt og aksept!

Dette sammenligner jeg med et enkelt bilde av å ta oppvasken!

En gang i tiden lærte jeg...når min ektemann skulle vaske opp...tok jeg meg selv i å fortelle ham hvordan jeg gjorde det...skulle lissom gjøre det enklere for ham.  Han ble selvsagt irritert. Med all rett. Her fikk jeg en lærepenge.

Jeg vasker opp på min måte...han på sin måte. Jeg skyllet oppvaksen med en gang jeg hadde vasket koppen/kjelen. Han vasket opp alt først og skyllet alt etterpå.

Da jeg respekterte og aksepterte at han hadde sin egen måte å vaske opp på...uten at jeg la nesa min opp i det, så jeg at oppgaven ble gjort alikevel. Med like bra resultat som min måte å gjøre det på. Om det tok lengre tid, kortere tid...so what?? det ble gjort.

Vi kan synkronisere oss ved å vise respekt og aksept på at vi går mot samme mål, men vi bruker ikke samme veien. Noen fyker straka vegen mens andre vil gjerne innom noen sidegater.

Utgangspunktet og målet er det samme!! Det er veien dit som er forskjellig!

Takk, det er godt å ikke føle seg helt usynkron med alle 

Ja Hexedoktor, jeg tror det er en forutsetning å ha sine hjelpere, eller de arketypene man føler seg i kontakt med, på laget.

Hvis jeg koker dette ned til et mindre format, kan jeg se de som en sirkel der alle jobber med enegien fra Det Høyeste. Dette for å skape balanse mot den energien som råder på jorden i dag, nemlig egoismen. For meg representerer egoismen som den mørke motkraft.

Derfor ser jeg det som en forutsetning at man må dempe sitt eget ego, sidestille seg med resten av gruppen og synkronisere mot målet. Hente lyskraft sammen, som et power team, ja.

Jeg tror vi alle er opplyste i det vi klarer å se oss selv i den større sammenheng, Jim. Tror du at en trenger en guru/åndelig leder som leder av powerteamet? Jeg tror ikke det. Jeg tror vi alle har informasjonen tilgjengelig fritt fra kilden, i det vi i ørsmå øyeblikk klarer å slippe taket i oss selv. Meg og mitt.

Respekt og aksept ja! Uten klarer en ikke å sidestille seg på lik linje med de andre. Helt enig. Vi bruker ikke samme veien Silva, men vi har samme kilde. Tror du ikke at i det vi fokuserer samtidig mot kilden (på hver vår måte), så kan vi oppnå en bedre balanse mot den mørke motkraften (egoismen)?

Jeg har tenkt litt på det som skjer under rituell dans. Det skaper synkronitet mellom menneskene, og gjør at gruppen oppnår en bredere energi. Men det var bare en tanke. Kan liksom ikke se for meg at alle skal trampe rundt i samme takt, hele tiden, he he 

Godt våknet Liljee! Det treffer meg hjemme.

Det synkrone fellesskap er en vakker tanke. Og jeg tror det kan oppnås når vi gir slipp på alle disse sannhetene
våre; min sannhet og din. Det har aldri klinget godt i mine ører. Det er en kontradiksjon.

Synkronitet er vel noe som skjer hele tiden. Det er opp til oss å se det, høre det, merke det. Tror jeg.
Å tune seg inn, ved å sette sitt eget til side.

Flott eksempel med rituell dans. Det samme skjer i en trommesirkel.
Det synkrone samspillet skaper en enorm energi! 

Respekt og aksept ja! Uten klarer en ikke å sidestille seg på lik linje med de andre. Helt enig. Vi bruker ikke samme veien Silva, men vi har samme kilde. Tror du ikke at i det vi fokuserer samtidig mot kilden (på hver vår måte), så kan vi oppnå en bedre balanse mot den mørke motkraften (egoismen)?

Jeg tror kanskje at det kan bli litt vanskelig. Men ikke umulig.

Jeg tenker at selv om vi alle har samme mål...er vi på forskjellige stadier i livet. Noen vet kanskje ikke sitt mål ennå. Eller er klar over kilden og hvor den finns.

Livsløpet mener jeg er det samme for alle. Men veien dit forskjellig og i forskjellige stadier i livet.

Jeg tror at bare ved å fokusere på å skape seg et bedre liv selv...jobbe med seg selv og sitt indre...være et godt menneske så langt det lar seg gjøre...er med på å oppnå bedre balanse mot den mørke motkraften.

Jo flere som sender ut positiv energi...jo bedre er det.

I en sirkel syns jeg det blir annerledes. Der har man gjerne et felles tema...felles meditasjon og fokus dirkete rettet mot et utvalgt mål. Men i det daglige livet...vil jeg helst gå mitt eget løp, å kun synkronisere med andre ved å ha et felles mål.

Det er å skape/være/bli...et bedre menneske som kan bruke av sine egne erfaringer til å hjelpe andre...om det er mennesker, dyr eller natur! 

MONKIES RULE (og otere)

"Dag":

MONKIES RULE (og otere)

Let's make the planet of the apes 

Din tanke Liljee ,om det synkrone fellesskap, er slettes ikkje fremmand for meg heller.
Eg forstår kva du meiner.
Utfordringenligg i å innsjå det.
Enkelte tykkjer kanskje det er lettare å jobbe ut frå ideen om at me er fleire klanar med fleire sannhetar.
Den ultimate sannhet eller den ultimate tilstand ,fins den?
Kanskje er det  meir utfordringen i å leve og strekke seg mot sitt aller beste/ytterste/høgste potensiale som er vår hovedfunksjon?
Eller kanskje berre å absorbere og leve ut kva enn som ligg i "godteposen"?
Undervegs er det kanskje vanskeleg eller nærmast umuleg å innsjå at "rollen" du fekk tildelt,eller det som skjer deg i samspel med alt rundt,
er ein del av denne synkroniteten...
Synkroniteten er slik eg ser det møtande utfordringar på alle plan.
Som ein skokk støvpartiklar i kjølvatnet av ein komet når dei møter atmosfæren og lyser opp...