Sjaman.com – Forumarkiv

Æ har begynt i ny jobb i Oslo. Tar bussen inn til Oslo S, og går opp hele Karl Johan for å komme på jobb.
Det e litt av en opplevelse.

Man møter folk som stresser avgårde til jobb, og man går som en saueflokk opp Karl Johan.
I gata møter man mange tiggere. Det e så utrolig vondt å se på.
De ser på deg med bedende øyne, og smiler forsiktig, i håp om å få inn litt penger.
Noen henger med hode. så man ikke ser om de lever engang.
Kansje de ikke gjør det iallfall. Sikkert ikke det livet de ønsker seg.
En mann står alltid på den samme plassen nederst i gata.
Han ser så undertrykte ut, som en  skabbete syk hund som tigger etter mat.
Mange svinger unna, og gjør som de ikke ser han.
Æ klarer ikke la vær,  møter blikket hans, smiler og gir han en tier.
Det har blitt en av mine daglige handlinger.
Æ vet ikke om det e rett eller galt.
Det e jo en grunn til at han står der å tigger.
Kansje æ burde gjort mer?
Kansje æ sku snakka med han, spurt han om livet?
Kansje ikke....
Æ vet ikke
Men det gjør vondt, å se all den elendigheten.
I går så æ en ung gutt. Var vel omtrent like gammel som min eldste sønn.
Æ fikk lyst å grine. Gikk resten av dagen og lurte på ka som hadde sendt han på gata.
Æ føler meg maktesløs og frustret.
Sjaman i denne sammenhengen, blir bare ett latterlig ord, uten mening.

Klart du kan prate med dei! Men du kan få ein lang historie du ikkje likar høyre..
Eksempelvis hadde eg sjøl ein dag på besøk ein mann frå psykiatrien eg aldri har møtt før.
Han viste seg å vere ein av desse individa mange snur seg vekk og grøsser over. Desse som ser miserable ut,lukter rart,ser jævlige ut,skjelv i nervøsitet og slår blikket ned fordi dei skammer seg over den dei er..... blitt.
Vel,me fekk gjort vårt oppdrag og eg prøvde tø opp samtalen frå ja og nei-ord,og han sa plutseleg:"det er så mykje trist som skjer for tiden,eg blir så trist av alt som skjer"
Tenkepause.............. men så tenkte eg,at "what a`heck,eg har jo litt ekstra tid til denne mannen".
Så me snakka litt rundt kvardagen ,massemedia sine sure og hyppige oppgulp av negativitet og det å fokusere på dei nære og fine tinga. Som å kikke opp i eit fuglereir om våren. Der er jo rein omsorg og vekst.
(Og eg skjønte litt om kor monotomt og angstfyllt tilværelsen hans måtte vere.)
Dessuten tulla me litt med stoda ( ),og eg såg blikket tø opp og sjå meg.
Han sprakk i eit smil.
Problemet han kom med,var diverre ingenting å gjere med,men i det han gikk ut av døra,sa han raskt og med eit underleg nytt lys i blikket som var feste på utgangsdøra:
"Eg er  blitt i mykje betre humør,eg no"
Det var det han fokuserte på etter besøket.
Det er kanskje ikkje stort,mystisk,transformellt,heftig og forunderleg,men det er kvardagssjamanisme?
Og eg vart like glad inni meg som han.
Å få eit smil som det, er rein alkymi.

Eg har pratet med mange uteliggere/tiggere. De har lært meg mye, og jeg har fått ett annet syn på mye som jeg ikke hadde før.

For noen år siden jobbet jeg på en avd for mennesker med alkoholdemens, skal love deg de har en annen vinkling på livet enn det vi noensinne kommer til å få, og det var ikke negativt.

Så lenge hvert menneske har respekt og får respekt, så er det vel helt greit å prate når man stopper opp litt?
Kanskje blir det smilet og den praten, det man husker og gjør dagen god - i allefall bedre?

Eg er sikker på at du lyser opp når du går oppover Karl Johan, kanskje er det derfor du går der?
Ha en fin dag

Enig med White Flame Woman,det er nettop derfor du går der.

De du ser med dine sjaman øyne gir du også  sjaman kraft til.

Du er god du.

Kjære Heidimor!

du er god du. Jeg vet du har plass til alle i ditt hjerte, også tiggere.

Jeg føler meg som en tigger mange ganger - ikke det at jeg går gatelangs. Men jeg ber ofte om oppmerksomhet - kanskje tigger jeg om det også. Jeg vil bli sett og hørt og anerkjent og og og og jeg ønsker å høre til i en større sammenheng. Er det ikke det de ber om også Heidi? I tillegg til penger til livsopphold, mener jeg?

Også heter det vel at det du gir får du i mangfold tilbake - så gi av hjertet ditt Heidi, og du får hjertevarme tilbake.

En hjertefoting sender jeg deg og ditt livsverk. Takk for at du ser oss.

Klem  moskus

Vet hvordan du har det Heidi! Jeg travler hver dag selv i Oslo, å ser dette mange ganger om dagen.

Jeg får også vondt. Forferdelig vondt. Jeg vet faktisk ikke hvordan takle det. Så jeg er nok en av dem som ofte titter en annen vei. Å det er ikke fordi jeg skammer meg over dem, eller fornekter dem. Men jeg vet ærlig talt IKKE hvordan forholde meg til dette. Jeg har også gitt penger, men det er til de som selger disse magasinene. Det syns jeg er lettere. Da er det også lettere å starte en samtale, å syns det har vært veldig trivelig og givende.

Skulle jeg gitt en tier her og en tier ville jeg blitt fattig i løpet av en uke, for så mange er det jeg ser...ikke bare på Karl johan...men også i de mange sidegatene.

Jeg tror mange opplever det slik. Samt at det ligger nok mye frykt i folk også. Det å våge seg inn på et annet menneskes liv, som kanskje lever på en slik måte som er ufattelig for mange. Å som Final sier...redd for å høre om historier som skaper vonde følelser hos en selv.

Jeg ønsker ikke å være slik selv...for mang en gang har jeg tenkt...INGEN ser dem. Eller vil se dem. Jeg har noe jeg må jobbe med her, virkelig jobbe med...for jeg ønsker IKKE være en av dem som overser. Jeg ønsker å kunne sende et smil, ett blikk, prate med dem...som ikke koster noe...annet en overvinnelse av min egen frykt for noe jeg ikke kjenner til, frykt for å ta kontakt.

Men hver gang jeg ser dem, sender jeg gode tanker og kjærlighet.

Oslo i seg selv er en skummel by, iallefall for ei småbyjente som meg. Men merker nå etterhvert at jeg begynner å bli varm i trøya...å da kan det kanskje bli lettere å gjøre noe med dette.

Du er iallefall en godhet Heidi...du med ditt varme smil og omtanke.

Kanskje vi kunne treffes en dag i Oslo?