Sjaman.com – Forumarkiv

Hei
Har lenge lurt på en ting, sikkert et dumt spørsmål, men hvordan vet man når man har hatt en innvielse. Er innvielser viktig til veien til sjaman?
Jeg forsøker å forstå alt som kommer opp, og det jeg opplever. Jeg er ikke i den situasjon der jeg går på sjamankurs, og kan få spurt om disse tingene. Jeg går på selvutviklingskurs, der vi har om healing m.m, vi har hatt et par trommereiser, men ikke gått så veldig inn på sjamanismen. Jeg kom inn på dette forumet, for her kunne jeg lese om kraftdyr. Disse kraftdyrene var det første som dukket opp, og her inne fikk jeg svar på mye av det jeg lurte på. Jeg kjenner meg igjen på mye av det som står skrevet her inne. Men jeg er ei fersking, og lurer da på disse innvielsene.
Er det å bli dratt avgårde med en Bjørn langt ned i jordens indre(etter først å ha blitt nærmest knust til pinneved av bjørnen) en innvielse?
Eller er det noe annnet. Hvorfor knuser bjørnen meg? Skal jeg bli til noe nytt, er det det som menes kanskje? Nede i jorden møter jeg vesener som ligner på store vampyrer med røde øyne, hva gir dette signaler om? Jeg er ikke i fare, så lenge jeg går inn i bjørnen, og blir til bjørnen.
Videre blir jeg ført lenger ned der jeg møter Moder Jord, hun foretar en slags seremoni med bålet, etterpå overrekker hun meg en stein som drypper av vann.

Er det en innvielse det å bli dratt oppover, bokstavelig talt av denne hvite vibrerende kraften? Jeg svever i luften, men jeg våger ikke å gå helt inn i det. Jeg synes det kan gå litt over stokk og stein, når jeg våkner av en middagslur og jeg ikke ligger på sofaen. Jeg svever i denne kraften, og blir senket forsiktig ned, da jeg tenker at hva i alle dager er det som skjer. Det kan jo være en UKO som andre opplever, men hvorfor blir jeg dratt oppover med føttene først?
Jeg har mange spørsmål og forventer ikke å få svar på alt, nå lufter jeg mine tanker og blir takknemlig om jeg kunne få svar på noe av det jeg lurer på

"Kolibri":

Hei
Er det å bli dratt avgårde med en Bjørn langt ned i jordens indre(etter først å ha blitt nærmest knust til pinneved av bjørnen) en innvielse?
Eller er det noe annnet. Hvorfor knuser bjørnen meg? Skal jeg bli til noe nytt, er det det som menes kanskje?

Dette blir ofte kalt shamanic dismemberment på engelsk eller lemlesting som Ailo kaller det i boka si Sjamansonen. Dette er ofte den første virkelige innvielsen på sjamanveien etter min mening, og slik er det også i flere sjamantradisjonene rundt om i verden. Når det skjedde meg første gangen var det ikke kraftdyr som utførte denne operasjonen, men snarere utenomjordiske, opplyste vesener. Det finnes like mange opplevelser av lemlesting som det finnes sjamaner. Her snakker vi jo om individuelle operasjoner og de oppleves og erfares også forskjellig fra individ til individ..
Her er et lite sitat fra Ailos bok, som kan bestilles i alle landets bokhandler. Han skriver også en god del om sine egne innvielseserfaringer der...

"Den sentrale sjamanmetaforen for veien inn i de tomme mellomrommene kalles lemlesting. Lemlestingen kan inntreffe som en "fysisk" erfaring inne mellom verdenene. Det er kraftdyrene som foretar lemlestingen. De kan rive sjamanens lemmer løs fra kroppen, fortære kjøttet bit for bit og slurpe i seg blodet. Beinknusere tar seg så av skjelettet. Vinden kan feie "beinmelet" med seg, til ikke noe er igjen. Om man så kan demontere betrakteren, forsvinner egoet. Tilbake er et egofritt fokus, et intet som er alt. Neste fase handler så om gjenfødsel. I mange tradisjoner er ritualene rundt lemlesting og gjenfødsel mange og omfattende, og kan tjene som selve innvielsen til sjamanbevisstheten."

De andre erfaringene du snakker om er også innvielser etter min definisjon av begrepet. Å bli gitt en dryppende stein av din Moder betyr at hun deler sin kraft med deg. Hva denne kraften innebærer er din gåte og vei inn i Hennes visdom.

klem,

Lasse

Tusen hjertelig takk
Kanskje det er på tide jeg kjøper boken, har lenge tenkt på det, men bare blitt med tanken.
Ok, en lemlestelse, ja det føltes slik. Det får meg til å tenke på en drøm jeg hadde som barn, og som sitter i minnet ennå.
Da ble jeg spist av en ulv i den drømmen. Jeg ble vel lemlestet da også, det er så herlig hvor naturlig folk tar dette nå for tiden.
Man kan spørre om slikt, eller fortelle om sine opplevelser uten at en blir sett rart på.
Jeg håper Bjørnen klarte å demontere meg skikkelig da, egoet mitt kan gått få reise bort nå på langtidsferie.

Masse klemmer fra Kolibri

Hmm.. interessant..

Jeg ble jaget av løver før men sprang som regel unna de.. lærte at en ikke skulle løpe unna men har ikke kommet over en slik drøm etterpå.

Men drømte at ei heks eller noe slikt torturerte meg med kniv og kuttet fingrene av meg og når jeg var "ferdig" "død" eller noe så lyste kroppen min opp med hieroglyfer overalt, i et lyseblått sterkt lys.

Kan det være en slags innvielse tror dere?
Eller må en bli pulverisert til det ugenkjennelige?

Ikke greitt å vite, av og til vil jeg bare sove og se hva som skjer hehe..

Har forresten lest at sykdom og uhell ofte inntrer hos shamaner som får evnen, blir innviet eller hva man skal kalle det.

Ja dette var interessant.

Jeg lurer på om en innvielse også kan skje gjennom å bli "oppspist" av angst
- som foregår over en viss periode og som er konstant og intens.

Jeg har opplevd en slik inntens og altoppslukende angst periode for kort tid siden.
Den varte i tre laaange måneder, døgnet rundt uten opphold.

Det kjentes som å bli spist, lemlestet og knust, helt til jeg ga opp kampen om å overleve.
Da slapp angsten grepet og mye virket som det var forandret inni meg, utenfor meg og rundt meg.

Vet ikke men det kan jo være mulig.....

Ja det hørtes i alle fall spesiellt ut. Sjelden folk har angst i 3 mnd og så vips er alt greit
Skal ikke se bort fra at du gikk gjenom en forandring ja, var det noe spesiellt med drømmene i denne perioden også, husker du noe av de?

Stikker nebbet litt innom her!

Jeg har erfart at jeg er blitt lemlestet og plukket i småbiter.
Jeg er blitt druknet og blitt i ett med vann.
Jeg har blitt spist og spydd/dritt ut igjen som dritt!
Nå vet jeg hva angst er, men er ikke redd for det.
Nå vet jeg at det alltid finnes en vei ut av "galskapen" uansett!
Jeg er i live og føler meg fri!

"Pirvar":

Ja det hørtes i alle fall spesiellt ut. Sjelden folk har angst i 3 mnd og så vips er alt greit

Nei, riktig så enkelt er det nok ikke.
Alt er ikke greit, langt i fra, men den inntense angsten ble borte og tok med seg noen
gamle, utlevde trossystemer (tankemønstre) med seg i dragsuget.

Jeg er så ærlig at jeg sier at jeg har slitt (og sliter tildels ennå) med mye angst og utrygghet i hele mitt liv.
Gjennom ubearbeidede traumatiske opplevelser og mange problemer gjennom livet, fant jeg meg selv til slutt
i en meget begrenset tilværelse.
Jeg utviklet etterhvert en invalidiserende sosialangst som jeg sliter veldig med å overvinne.
Derfor er jeg også forhindret til å reise på samlingen til Wolf.

Jeg forteller dette fordi jeg ikke har noe å tape på det, jeg bryr meg ikke lenger om hvor folk evt. vil plassere meg
med hensyn til verdi og lignende.
Ja jeg er sårbar, jeg er født slik, se det som en svakhet eller en styrke, alt etter som.
Jeg har mistet mye av min medfødte kreativitet og spontanitet underveis, men min tro på det gode har jeg ennå inntakt.

Jeg skriver ikke dette bare på vegne av meg selv.
Jeg ønsker også å være en "stemme ut" for de mange som er i samme situasjon, for jeg føler deres stumme rop
og vet hvordan de har det. Kanskje noen leser dette å finner litt styrke for å komme videre.

Dette ble ikke bare en kommentar til emnet i denne tråden. Det var ikke planlagt at jeg skulle skrive om dette,
men det bare flyter ut via fingrene.

"Ventende hjelper" som jeg la ut her kort tid etter at jeg meldte meg inn, var den som ledet meg hit til Sjamansonen.
Dette er jeg utrolig takknemlig for, dere har vært og er, mine "usynlige hjelpere" på min vei tilbake til livet.

Jeg er ikke redd for å "utlevere meg, for jeg kan ikke stå andre steder enn jeg står i dag, heller ikke være mer enn jeg er i dag.
Men jeg kan alltid gå videre fra mitt nuværende ståsted, men det krever mot.

Det går jo fremover, mye er vunnet men brottsjøene innhenter meg med jevne mellomrom.
Kanskje moderator flytter dette innlegget for det ble jo alt annet enn et svar på dine spørsmål, Pirvar.

Jeg hadde mange symbolske drømmer i denne perioden Pirvar, men jeg føler ikke for å fortelle om dem nå.

Ok det var det hele.

Takk for disse modige ord, lily.
Du beskriver så godt det som jeg og sikkert mange andre føler, og som jeg finner ekstremt vanskelig å sette ord på.
Nå har du gjort det, og jeg omfavner deg for det.

Selv takk Lacy for ditt modige svar.

Ja dette er veldig vanskelig å sette ord på.
For mange er nettopp den største redselen, - at andre skal oppdage hva man sliter med.
Når man setter ord på det så ufarliggjør man det på en måte, man får et mer avslappet forhold til problemet og
åpner derfor mer opp for videre utvikling.

Så jeg snubler videre mot lyset i mitt indre.

Hjerteklem fra lily 

Lilyane : Du er tøff og modig, måten du skriver på er fin og ærlig. Gode egenskaper som forteller gode ting om deg 

Har selv slitt/sliter med sosial angst, så jeg har fullt ut respekt for det du skriver her. Æll ære til det.
Ønsker deg lykke til videre med dette (aldri gi opp/jobb med positiviteten) 

Takk skal du ha Pirvar, jeg tar med meg dine ord på veien opp og ut.

Vi kan jo se på denne prosessen som en slags innvielse på veien til å skape helhet i selvet.
Å bekjempe frykt og indre demoner som med krampaktig grep kjemper for å beholde sin makt,
- men vi skal jaggu vise dem vinter veien!
Lykke til og stå på du og Pirvar. 

hvile etter kamp:
nærvær
plutselig et nærvær
underlig
at du kan være her
når jeg vet
hva kampen kostet krefter
du kan hvile
før reisen
fortsetter

Ja, underlig.......

kan si noe om egne innvielser. ofte kommer en sirkel i en eller annen form som forvarsel om at noe viktig er i ferd med å skje. Første sirkel som åpnet stjernehimmelen for meg igjen var i et psykodrama hvor jeg vandret på et fjell i en ørken, under stjernehimmelen, i månelys. I en berghylle på toppen møtte jeg Ying og Yang i sin sirkel , noe jeg hadde drømt om, og i dramaet ble Ying og Yang til to ugler, den ene het Dag, den andre het Natt. Natt tok meg på sine vinger ut i sjelens mørke natt, ut i mitt dypeste mørke, men hele tiden forankret jeg meg i tilliten til uglen Dag som lå i redet og ventet på vår tilbakekomst. Etter dette dramaet våget jeg å åpne og møte min lengsel, sorg og smerte. Det tok tid, det var ikke lett, det var smertefullt og det eneste jeg kunne gjøre. Drømte senere om at over dette redet , enda høyere oppe i himlene, fløy en hvit ørn i sirkel og sendte lys ned til oss.
En annen sirkel fra drømme åpnet seg også for meg i et psykodrama: I drømmen hadde jeg vært i skogen, og plutselig hadde jordskorpen åpnet seg i form av en sirkel der jeg var. Ut av denne åpningen strømmet allverdens heslige skapninger, selv om det var skremmende å se alt faenskap som kom opp, kjente jeg også en sterk dragning mot åpningen. I dramaet noen dager etter jobbet jeg videre med drømmen, mange elementer var der, men aller viktigst for meg var at når jeg hadde latt min indre vokter gi tillatelse til at jeg kunne gå ned i åpningen, fant jeg der den kloke og guddommelige hjelperen jeg trengte for å komme videre. Et barn, et skremt og rasende barn, men også fyllt av lys og kjærlighet. Jeg brukte litt tid på å lokke henne med meg opp, men siden har hun vært til stor hjelp for meg og jeg er veldig takknemlig for hva hun har gitt meg.
Siden blir jeg alltid nysgjerrig, og glede/gruer meg når en sirkel dukker opp i meditasjon eller drøm. I en meditasjon møtte jeg min bestefar i skogen. Han sto over min fysiske kropp som var spent fast som et segl over jorden. Vi sto der sammen og så på min kropp, så sier han til meg, strengt og bydende: Jorden kaller! Nå skal du tilbake til jorden...
I sjamanismen er en sirkel en åpning mot verdenene, hos Jung er sirkelen et tegn på transformasjon. Symboler og arketyper kan også være det. Jeg kjenner igjen noe i den angst som lilyane skriver om, tenker det må være strevsomt å være der uten et tegn, men for meg høres det ut som en tilstedeværelse i "sjelens mørke natt" og da tenker jeg at det er noe som skal integreres. Og at det åpner for noe nytt. Hold døren åpen, hvil deg og samle krefter.
                            når døren er åpen
                            svever englene stille inn
                            stryker deg som
                            sover der
                            blåser drømmene om
                            den du er
                            igjennom
                            endelig her

En sirkel kan symbolisere det punktet hvor vi kan stå og tåle at tiden oppløser seg .... 
Siv

Jeg sto og jeg tålte
jeg står og jeg tåler
- hviler

venter
tolmodig og sterk i mine røtter
tar i mot kraft fra moder jord
i takknemlighet

- kjenner en nærhet
hjelpere omkranser meg
beskytter mot inntrengning
fra den som vet å stenge for min styrke og innsikt

hentet hjem det lille jenta
som skrek i redsel og fortvilelse
tok henne inntil mitt hjerte
- velkommen hjem
nå trenger du ikke være redd mer
tilgi meg for at det tok så lang tid

- splittede deler av et hele
er gjenforenet

jeg står og jeg tåler...

du beveger og berører