Sjaman.com – Forumarkiv

" Veien er målet "

har jeg sagt utallige ganger. Ja, jeg er prosessorientert osv. osv ...

Men setningen får en rikere betydning når jeg snur litt om på den ved å si: Målet er veien.

De tingene jeg orienteres mot utgjør nemlig veien min. Det som kunne omskrives som målene mine puster i meg her og nå. I den grad jeg lever ideene mine og bæres frem av assosiasjonene, bildene og følelsene får jeg fremdrift på veien. Det gir kraft og motivasjon til hvert enkelt lille skritt. Det gir også årvåkenhet og overskudd til alle små oppgaver langs veikanten som unnagjøres i farten. Som i eventyret "Fru Holle" der jenta hjelper epletreet som roper om hjelp; hun henter ut brødet som skriker fra ovnen, hun hjelper Fru Holle med alle oppgavene i det dagligdagse - og etterpå kommer hun hjem. Tilbake til plassen hun alltid har vært, men nå er hun "in charge", med kraft og glans.

Om jeg publiserer skriveriene mine gjennom et forlag blir i den grad uvesentlig - for å nevne et eksempel. Vesentlig er gleden og handlekraften og fremdriften interessene mine vekker idag og hvordan de skaper min vei og mine relasjoner til de som er delaktig i den.

mvh S.S.

Her får du satt tanker jeg har gjort meg til en vakker konsentrasjon.

Veien er målet....    dette er ord en kan spise,som blå druer og ((aldrig blive mætt)).

Druesteiner danner veien jeg vandrer på.

     

Spennede tanker dette, Sandel
noe liknende kom til meg da jeg bodde i et forunderlig hus.

En gang bodde jeg i et tårn
Rommene lå oppå hverandre
Når jeg skule fra det ene til det andre
gikk jeg opp og ned inne i tårnet
Utenfra var det målet

Når jeg var kommet til målet
og erfarte det innefra
Var målet også veien
Fra ett rom til et annet
En tilstand til en annen

Så jeg kom frem til,
etter mye løping og gåing
til og fra, opp og ned
Og av og til litt refleksjon

at Veien er både til og i Målet
og Målet er både endestasjonen og begynnelsen på veien

Når veien er målet
og målet er veien
er bevegelsen esensiell

Å bevege og la seg bevege


- så har det seg slik at i det huset  ble jeg herre i eget hus...
kanskje var det Mor Holles, egentlig



et  av mine favorittdikt:



Ynglingen

Og jeg som skulle være som en pil

På vei mot målets høye helligdom

som bare skyttens stille jegersmil

allvitende og nådeløst vet om

Og jeg som skulle være som en pil!

Som søkte vei til tidens offersted,
jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!

De som vet veien, ofrer ikke med.

Nei, de som vet, de ofrer ikke med!

Og skyttens smil var mange netter dødt.
Men ennu kold av bitter nattesved
så jeg i morgenlyset purpurrødt
(og det ble taust i meg, da jeg fikk se det):

At selve tvilen er jo offerstedet.

Jens Bjørneboe
 

Takk til dere for fine ordbilder og et dikt det var vel verdt å bli kjent med!

Et annet bilde som dukker opp her er slangen som biter seg selv i halen.
Perpetual feedback loop.