"Han fikk øye på to fugler som hvilte vingene på en stigende luftstrøm. Det klagende "piiæh" - skriket fortalte at den minste fuglen var en fjellvåk. Avstanden var for stor til å se mønster på fjærdrakten. Etter størrelsen å bedømme måtte den andre være ei ørn. Det var underlig at de fløy så tett sammen. Vinge mot vinge.
Ei fjær dalte i sakte bevegelser. Den svingte fra side til side i sin eviglange reise mot jorda, vugget seg nedover, steg og dalte. Jon strakte ut armen, som om han visste hvor fjæra ville falle til ro. Han behøvde ikke styre hånda, rettet bare ut fingrene. Nå lå fjæra der, som en hilsning fra fuglene som svevde luftrommet der oppe. Han betraktet fjæra, et naturens mirakel, selve betingelsen for å kunne fly. Et utrolig skaperverk; ikke hud, ikke hår, ikke bein eller negl - bare ei fjær. Sterk og samtidig lett, med små mothaker på undersiden som kunne låse den sammen til en vinge. Han strøk den mot håndbaken og kjente at den ikke hadde samme mykheten som dunet i smykkeskrinet."
Jeg blir ikke kvitt beskrivelsen av denne situasjonen, før jeg får klarhet i hva forfatteren egentlig vil si. Fjellvåk og ørn vinge mot vinge? Ei enslig fjær som daler i sin voggegang? Fjær som låses til en vinge. Dunet i smykkeskrinet??
Hjelp meg!!
Hilsen Pernille
