Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Bare elsk meg,



ikke prøv å forstå meg



-Filmreplikk..</t>

hmm tja kanskje

vet ikke jeg

<t>Nemlig.</t>

<t>Det traff meg i hvertfall..</t>

<t>Hvis jeg tror jeg forstår meg selv

lenker jeg meg fast

til fortiden

og det er jo det jeg har gjort

det viste seg å være en illusjon

men selv da lenken ble smeltet av ildguden

satt jeg fast

selv når den svarte solskiven

viste seg å være en solformørkelse

som sakte gled opp

og viste at solen alltid har vært der

selv da trodde jeg ikke helt på hva jeg så

så kom stemmen fra dypet

den var så mørk at det ikke var til å tro

du er fri, du er fri til å gjøre hva du vil

sa den



og ikke sett meg i fengsel mer

ikke prøv å forstå

vær i flyt

og se hva som skjer



det er lettere sagt enn gjort det der :icon_biggrin:



og så var det det med kjærlighetskraften da

som jeg ikke er sikker på at jeg har nok av

når det røyner på

men jeg har Læreren i hjertet nå

så det skal nok gå bra

til slutt

jeg kan, jeg vil, jeg elsker</t>

<t>Nydelig Crazy Shri</t>

<t>Takk White Flame Women :icon_biggrin:



Jeg var på lydhealingsirkel på Unity mandagskvelden,

med fire andre fra Saivogruppa mi. Det var et gjennombrudd.

Jeg prøvde alt jeg kunne for å finne den lyse stemmen i meg.

Men det ville seg ikke slik. Det kom en stemme fra dypet, som

var så mørk at det ikke var til å tro. Og det merkeligste av alt

var at jeg ikke ble redd. Jeg hadde jo kjentfolk rundt meg :icon_biggrin:

Jeg lot det stå til og det var sterkt.

Det åpnet seg en kanal inni meg, og jeg så og kjente hvordan

det vibrerte.



Jeg fikk ikke sove noe særlig natta etterpå. Men kritikeren i meg

ble holdt i sjakk, den fikk ikke overtaket. Før vi dro ned til byen

hadde tre av oss hatt en healingsirkel. Da begynte det som jeg trodde

var den sorte sol, å bevege på seg. Bakenfor var den lysende sol.

Den har jo alltid vært der. Og så kom læreren i hjertet. Læreren er

der for å hjelpe meg med å ha medfølelse med meg selv, når jeg

ikke tror jeg greier det alene. Dagen etterpå tok to venner meg

med opp i skogen. Vi bygde et miljøbål og hadde en ildsermoni.

Det ble offret, sunget og joiket. Det var også vakkert. Og sterkt.

Takk til alle jeg har møtt i de siste dagene.

Dere vakre sjeler og sonevenner og saivovenner.



Så ennå er det ikke så helt lett å bare elske i alle situasjoner.

Jeg behøver litt drahjelp ennå...</t>

<t>Du er flink, du er bevisst.



Klem</t>

<t>Takk igjen White Flame



Men jeg kommer ikke så langt hvis jeg prøver

å være flink. Det er en felle. Jeg blir avlært å

være flink. Jeg skal erfare å bli elsket og elske

uten å være flink. Elsket og elske til tross for.

Elsket og elske som den jeg er, med mine lyse

OG mørke sider. Er det ikke dette vi alle skal

få erfare da? At det er greit og bare være, den

vi er.



Men det er ikke lett. Jeg tar meg selv i å prøve

å være flink så alt for ofte. Da begynner jeg å

konkurrere. Det er et eldgammelt mønster hos

meg, som jeg håper å kunne fri meg litt fra.

Iallefall gjennkjenne tegnene der og da, og kanskje

kunne justere meg selv litt. Årsaken til dette er

kanskje lengselen etter å bli sett og elsket.



Og når vi elsker oss selv fullt og helt, blir vår

egen far og mor så kommer forhåpentligvis

medfølelsen...





It`s OK.

Don`t be afraid.</t>

Dette er en nydelig tråd, og jeg har ikke lyst å la min litt flåsete replikk bli stående som mitt eneste bidrag. Igjen vil jeg takke deg Shri den gale, for at du deler så åpenhjertig av dine erfaringer. Det er som å få kikke inn i ei skattkiste full av farver og strålende lys. Klem til deg du kjære venn i ånden!



Min holdning til dette er litt todelt, fordi det er to måter å forstå på. Det ene er den mentale, og den andre er med hjertet, følelsene, sjelen. Når hjertet elsker, så forstår det også, det ser og forstår. Disse ordene blir synonymer for meg i dette perspektivet.

Vanligvis strever vi med hodet og tankene for å forstå noe, den andre, og da følger naturlig tvil. I denne sammenhengen er det vanskelig å elske, og det er vel i en slik kontekst replikken hører hjemme.



Så altså, når man virkelig elsker, fra hjertet, så forstår man også fra hjertet. Slik kan ens handlinger springe ut av kjærlighet.



Det er min forståelse her og nu. :respect: Den rosa kjærlighets-smilien mangler, jeg savner den... )

Ja, Blåstorm, når tankene får fritt spillerom

kommer ofte tvilen? Og så kommer vi

ut av flyten.



Tanker kommer og går, og jeg

blir ofte sittende fast i de selv.

Jeg er ofte overaktiv på tankeplanet.

Men det går vel an å leke seg med tankene også???



Var det ikke da vi skulle prøve

å gå bakenfor og bare la tankene

seile forbi, som skyer i drift, være

en observatør. Det greier jeg ikke

alltid, det er sikkert og visst.



Og så var det det med følelsene da...

ikke noe enklere det...blir rett som det er

overveldet av mine egne følelser...jeg syns det

er vanskeligere å bare være helt stille og

observere følelsene...











Jippi, nå lyser nymånen og sola samtidig.

Det er godt å se etter uker med regn og tåke.

Kan vel telle godværsdagene på en hånd den siste måneden.



Klem til deg også Bluestorm (kjærlighets smil)





Hilsen shri den gale

månegal, nå også snart solgal :icon_biggrin:





...ja, noen må få på plass den rosa kjærlighets smilen



...nå må jeg se å få pusset noen vinduer før det blir mørkt...