Se, jeg var Manu, jeg var solens brann,
og jeg er Kakshivan, den vise mann.
Og Kutsa var det jeg som tvang i kne.
Jeg er poeten Ushanas. Se! Se!
Jeg ga det edle mennesket hans jord,
og regnet lot jeg sile for den fromme.
De store vannets strømmer lot jeg flomme,
og alle guder lystret mine ord.
Beruset knuste jeg Shambaras fort.
Jeg rev hans festninger, de nittini,
og nummer hundre rev jeg så helt bort
den gangen jeg sto Divodasa bi!
Å Maruter, la den skjønne fugl
bli størst av alle fugler! Ørnen gikk
med sine vakre vinger - uten hjul -
til himmelen og hentet guders drikk.
Og rask som tanken steg så ørnen opp
til himmelen og hentet Soma ned.
Og Manu nøt dens sødme. Ørnens kropp
vant stråleglans og majestet derved.
Og ørnen, gudeflokkens sanne venn,
grep stilken med sitt nebb. På det viset
tok ørnen somaen fra paradiset.
Og dyp er gleden som vi får fra den!
Den klare soma-drikken brakte den -
den bar de tusen ofre gjennom rommet.
Men småligheten lot han bli igjen,
for Soma frir de vise fra de dumme!
Selv da jeg var foster kun, så jeg
de store guder fødes og forsvinne.
I hundre jernslott satt jeg sperret inne,
men liksom ørnen fløy jeg så min vei!
Han seiret ved sin styrke og sitt mot.
Den dristige grep meg og etterlot
de onde. Han fløy bort og svulmet opp
da vinden rusket i hans fuglekropp.
Fra himmelberget suste ørnen ned
og bruste som en sterk og voldsom vind.
Men skytteren Krishanu, vill av sinn,
spant buen og skjøt piler, ond og vred.
En venn som guden Indra hadde kjær,
bar Bhujyu ned en gang i opphavstiden.
Slik brakte ørnen soma-drikken siden.
Og ned fra himlen falt en ørnefjær.
Må Indra ta imot den klare saft
og likedan den hvite melkerus
som prestene ga sødme, makt og kraft -
La Indra drikke den i gledesrus!
La helten drikke den i gledesrus!
(Rigveda, Vediske skrifter)
ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ!!!!!!!!!!!!!
Det var fint å høre,å lese,å fylle min hjerneånd med slik visdomm!!!!
