Kom til å tenke over en ting på nytt igjen igår, da jeg leste i Sjamansonen. Ailo skriver om at det ikke er sjelen som gjenfødes, men frøene/handlingene fra tidligere liv.
Jeg endte mitt forrige liv med at jeg ikke ville være her i det hele tatt. Jeg måtte desperat komme meg unna. Jeg satte en overdose, og ifølge
Edgar Cayce`s teori, dro jeg til Neptun. For han mente at den planeten som står nærmest et punkt som heter MC i fødsleshoroskopet, er den første
planeten vi drar til når vi dør, basert på hva vi tenker og føler i dødsøyeblikket. Har ikke sett det, men Neptun symboliserer blant annet virkelighetsflukt og selvbedrag. Jeg ble også gjenfødt under Fiskene, som har Neptun som planethersker.
Jeg har fått klare meg selv mye i oppveksten, og selv om jeg ikke var foreldreløs egentlig, identifiserer jeg meg lett med det foreldreløse barnet.
Og jeg har aldri følt meg helt hjemme her. I tenårene lengtet jeg sterkt etter å få komme meg ut av kroppen min, for jeg følte meg fanget.
Med en intuitiv viten om hvordan jeg hadde endt mitt forrige liv, og at reinkarnsjon var sant, ble jeg bare sliten ved tanken på å måtte vokse opp, og gjøre det om igjen en gang til. Så jeg fant ut at jeg bare fikk vente. Selve livet var intressant, men tiden plagsom, og jeg funderte mye over hva tiden egentlig er. Fant til slutt ut at den var en bevissthetstilstand.
Jeg har ofte vært såret og sint over oppveksten, men jeg kom til å tenke på at jeg ville jo egentlig ikke ha foreldre heller. Jeg har jobbet meg igjennom en vanskelig periode etter erfaringen fra et rusmiljø hvor jeg også ble mye manipulert, og mistet meg selv totalt, for noen år siden.
Det var ikke bare gøy, men lærerikt. Det var faktisk noe jeg hadde lyst til å erfare også. Jeg visste bare ikke hva jeg gikk til.
Så hva lærte jeg? Det var allikevel drømmen som reddet meg til slutt, for det var til slutt der jeg kunne finne igjen meg selv. Jeg fant ut at det aldri har noe å si hvor du er, du kan bare føle deg hjemme i deg selv, og ingen andre steder. Jeg trodde en liten stund at jeg hadde flyktet fra verden, men jeg hadde først og fremst flyktet fra meg selv. Paradokset er også at, ved å bare drømme, har jeg både funnet meg selv og flyktet fra meg selv.
For hvis du ikke uttrykker deg i verden utenfor, gjør du heller ikke det du skal.
Jeg ble for mye en evig student også. For meningen jeg har hatt med livet de siste ti årene, har vært å hele tiden lære. Men av og til må man også tillate seg å være ferdig utlært, for ellers kan man aldri nok.
Jeg var veldig sannhetssøkende en stund. Til slutt fant jeg en mening; livskraften som uttrykker seg igjennom oss, må få uttrykke seg fritt, ellers undertrykker vi livet/Gud/energien/verdenssjelen/pusten..kjært barn har mange navn. Så oppgaven er å finne ut, hvilket uttrykk er jeg? Hva gjør kraften gjennom meg? Ikke spør deg hva du skal bli, men hva du er.
"Kristin"::
Til slutt fant jeg en mening; livskraften som uttrykker seg igjennom oss, må få uttrykke seg fritt, ellers undertrykker vi livet/Gud/energien/verdenssjelen/pusten..kjært barn har mange navn. Så oppgaven er å finne ut, hvilket uttrykk er jeg? Hva gjør kraften gjennom meg? Ikke spør deg hva du skal bli, men hva du er.
Du sa det. Det er så riktig.
