Jeg var på et alternativtreff for noen uker siden da jeg traff en venn som hadde skrevet et dikt til moder jord.
Han vil være anonym så det respekterer jeg.Dette diktet har masse healing og kraft i seg og jeg føler at dette skal andre få lese med hans velsignelse.
TIL MODER JORD.
Akk,min KJÆRE MODER,mitt hjerte brister i sorg
hva har jeg gjort i mot deg,du stolte mektige borg!
Ååå,hvor jeg har feilet- så blind og ufølsom jeg er
som et rovdyr har jeg herjet-voldt skade på min ferd!
Dine smerter jeg ikke kjente,din uvel jeg ikke bar
mitt ego har ikke hjerte,kun tanker på selvet har!
Jeg trodde du ikke hadde-en kropp,et sinn og en sjel
og slett ikke nerver som kjente,om du ble behandlet vel!
Jeg trodde du ikke pustet-at du var kald og død
-at du ikke kjente savnet når jeg plyndret av ditt brød!
Din smerte ble marerittet jeg kjempet mot i natt
jeg fanget var i fellen, som begjæret hadde satt!
Jeg kunne se konturen av sammenhengen stor;
der jeg var kjærlig pleier, og du min gamle mor!
Du hadde engang født meg, og pleiet meg-til jeg
som ung dro ut i verden,for snart å glemme deg!
Men,nå er jeg blitt gammel-av dager og av år
og ser hvordan du lider,jeg vemod tanker får!
Akk,hvor jeg har flidt deg-du kjære moder jord
jeg har fått nye øyner-og takken den er stor!
Ditt skjelett-er selve fjellet-i ditt runde,trygge jeg
mektige topper og tinder-et paradis for meg!
Dine hav-er emosjoner i det vakre ansiktet ditt
som ei skjule kan de sorger-jeg ofte har deg gitt!
Ditt hjerte-en glødende kjerne i det store mesterverk
et senter i en moder så vakker,rund og sterk!
Ditt blod er flytende magma,som koker i din kropp
når din vrede vekkes-fra grunnen slynges opp!
Dine lunger-de er trærne,som puster luften inn
som jeg har forurenset-så du har sløret sinn!
Ditt hode-er dekt av is,for å holde sinnet kaldt
så du kan tåle smerten-av alt det som er galt!
Dine tårer-er regnet som strømmer på ditt kinn
det fukter tørre deler og trekker i huden inn!
Dine hender-er vinden-som kjærlig svaler din hud,
men når jeg smerten volder,kan bringe sterke bud!
Dine enger-det er huden;sprukket,skrukket og bar
som mennesket ikke pleier-hvilke tanker som vi har?
Nå er du pint og plaget i mange,lange år
og smerten er tung å bære-av dype onde sår!
I ånden du roper på helbred-du skjelvetokter har;
"MIN GUD-hvor er min lege,han vente på seg lar!"
Din stemme er svak og du visker- mellom såre stønn-
"Gud,når kommer hjelpen-høres ei min bønn?"
Svaret kommer fra rommet,et sted over forstanden min
det rumler gjennom eteren-men sterkest i mitt sin!
!MITT KJÆRE barn så såret-hjelpen er på vei-
men glem ei også du;-MENNESKET er legen for deg!"
MEKTIG 
