Tanker omkring den 14 februar.
Åpne og lukkede temaer rundt det å være et menneske. I lang tid har det vært fokus på menneskets svake sider, sorger og smerte. Vi på sjamansonen - har alle som en, fått innblikk i andres liv og livssituasjon på dette forumet. Her er aksepten et faktum, vi har åpnet opp for å lese og kunne godta menneskets vanskelige situasjon. Jeg merker samme svingningene av meninger som ellers rundt om i samfunnet. Vel, jeg takker nå for at vi har fått et innblikk av hva disse temaene betyr for oss mennesker.
Kanskje tiden er inne for å gi aksept over til den andre siden, der kjærlighet, lengsler og glede er tanker som opptar menneske.
Hva gjør vi mennesker når noe kjent, en person åpner opp for noe nytt i livet sitt, eller at samfunnet ser på mennesket på en ny måte?
Jo, vi blir redde for forandringen som åpenbarer seg, fra det som er det kjente og kjære.
Er vi rede for å akseptere de positive opplevelser for samfunnet, eller et medmenneske?
Jeg begynner med å si: – Jeg er glad på dine veier, for at du finner noe positivt i livet ditt, – kanskje dette er noe vi alle skulle ha nevnt med ord til hverandre. Når kan vi glede oss med andre?
Vel, dette var mine meninger etter denne nattlesningen. Andre har sikkert sine tanker om dette også.
Ikke mange minuttene igjen av kjærlighetsdagen nå, ha en riktig fin kveld til dere alle sammen.
fargerik
Jeg tror det er vanskeligere å ta imot ros og kjærlighet ,
enn kritikk og avvisning...
akkurat som det sisstnevnte er kjent på en måte
lettere å takle...
Hvorfor det egentlig?
vi burde gi hverandre mer kjærlige og oppmuntrende ord !!!
Hvis noen er misunnelige eller sjalu , så kommer jo de følelsene fra dem selv ikke sant?
Det samme gjelder jo om kjærlighet.
Spre om deg med lys, kjærlighet og gode gjerninger...det SPEILER faktisk tilbake på deg ( utrolig hvor mye det ordet dukker opp må jeg si....
)