VERDENS VAKRESTE TALE ?
Dette er en meget kjent tale som mange betegner som verdens
vakreste tale.
Indianernes områder på nordamerikas nordkyst var erobret.
President Pierce tilbød å kjøpe indianernes jord og sikre dem fred i et reservat.
Høvding Seattles tale er et klart svar på tilbudet.
”Den store høvding i Washington har sendt bud om at han ønsker å kjøpe vårt land.
Den store høvding forsikrer oss også om sitt vennskap og sin godvilje.
Dette er vennlig av ham, ettersom vi vet at han ikke trenger vårt vennskap. Men vi
vil tenke over ditt tilbud, ettersom vi vet at hvis vi ikke gjør det, da vil den hvite mann komme
med våpen og ta vårt land. Den store høvding i Washington kan stole på at det høvding
Seattle sier, like sikkert som våre hvite brødre kan stole på årstidenes vekslinger. Mine
ord er som stjernene – de blekner ikke.
Hvordan kan man kjøpe eller selge himmelen, varmen fra jorda ?
Tanken er fremmed for oss. Vi eier ikke luftens renhet eller glitteret i vannet.
Hvordan kan du da kjøpe det av oss ? Vi bestemmer bare i vår tid.
Hele denne jord er hellig for mitt folk. Hver eneste skinnende barnål, hver
sandstrand, hvert slør av dis i de mørke skoger, hver eneste lysning og alle de summende
insektene er hellige i mitt folks tradisjoner og bevissthet. Saften som strømmer i trærne
er den røde manns erindringer.
Dine døde slutter å elske deg og sitt hjemland så snart de går igjennom gravens port og
vandrer bort forbi stjernene. De blir snart glemt og kommer aldri tilbake. Våre døde glemmer
aldri den vakre verden som gav dem eksistens.Vi er en del av jorden, og den er en del av oss.
De duftende blomster er våre søstre. Hjorten, hesten, den store ørn – de er våre brødre.
Fjellene, saften i gresset, ponnienes kroppsvarme og menneskets – alt tilhører den samme
familie.
Så når den store høvding i Washington gir til kjenne at han vil kjøpe vårt land, krever han
mye av oss. Den store høvding lar oss få vite at han vil skaffe et sted der hvor vi kan leve
trygt for oss selv. Han skal være vår far, og vi skal være hans barn.
Men snart vil den hvite mann oversvømme landet som de elvene som strømmer i kløftene
etter uventet regn. Nei, vi er ikke av samme slekt. Våre barn leker ikke sammen, og våre
gamle forteller ikke de samme historier.
Vi skal overveie deres tilbud om å kjøpe vårt land. Men det vil ikke bli lett. For dette land
er hellig for oss. Det glitrende vannet i elver og bekker er ikke bare vann, men våre forfedres
blod. Hvis vi selger jorden til dere må dere huske at den er hellig, og dere må lære deres barn
at den er hellig, og at enhver gåtefull gjenspeiling i blanke vannflater forteller om begivenheter
og erindringer i mitt folks liv. Vannets brus er min fars og mine forfedres stemmer.
Elvene er våre brødre, de slukker vår tørst, de gir føde til våre barn. Hvis vi selger vårt land til dere,
må dere huske og også lære at deres barn at elvene er våre brødre – og deres. Fra da av må dere vise omsorg for elvene som for enhver annen bror.
Den røde mann har alltid trukket seg tilbake når den hvite mann nærmet seg, som morgentåken
trekker seg tilbake for morgensolen. Men for oss er våre forfedres aske
Hellig, og deres hvileplass er innvidd grunn. Vi vet at den hvite mann ikke forstår våre
Skikker. Det ene stykke jord er for ham likt det andre. For han er en fremmed som kommer om
natten og røver fra landet alt han trenger. Jorden er ikke hans bror, men hans fiende, og når han
har pint den ut, drar han videre. Han etterlater seg sine fedres graver, men det tynger ikke hans
samvittighet. Han røver jorden fra sine barn. Fedrenes graver og barns fødselsrett blir glemt.
Han behandler sin mor, jorden, og sin bror, himmelen, som ting man kjøper, plyndrer, selger som
kveg eller glinsende perler. Hans grådighet vil en dag oppsluke jorden og etterlate kun ørken.
Våre skikker er andre enn deres. Synet av deres byer er en pine for den røde manns øyne.
Men kanskje er det fordi den røde mann er en villmann som intet forstår ?
Det er ingen fred å finne i den hvite manns byer. Ikke noe sted der man kan høre løvet sprette
om våren eller raslingen i insektvinger. Larmen i byene er et hån mot mitt øre. Og hva er livet verdt
hvis mennesket ikke kan høre natteravnens stemme eller froskenes samtale ved en dam om natten ?
Indianeren foretrekker vindens milde hvisking over vannspeilet og selve lukten av vinden, renset av
middagsregnet og med en duft av furu.
Luften er dyrebar for den røde mann. For alt levende ånder i den samme luft – dyrene, trærne,
mennesket. Den hvite mann synes ikke å bry seg om den luft han puster i. Lik et døende menneske er han ufølsom for stanken. Men hvis vi avstår vårt land, må dere huske at for oss er luften en kjær venn, at luften deler sin ånd med alt levende. Vinden som gav våre forfedre deres første åndedrag, mottok også deres siste sukk. Og vinden vil skjenke våre barn livets ånd.
Hvis jeg bestemmer meg for å akseptere vil jeg stille en betingelse. Den hvite mann må behandle
dyrene som om de var hans brødre. Jeg er en villmann og forstår ikke at noe annet er riktig.
Jeg har sett tusenvis av bison ligge å råtnende på prærien, etterlatt av den hvite mann som skjøt
dem fra jernhesten. Jeg er en villmann og forstår ikke hvordan den rykende jernhesten kan være
mer verdifull enn bisonen, som vi indianere dreper bare for å oppholde vårt eget liv.
Hva er mennesket uten dyrene ? Hvis alle dyr var borte ville mennesket dø av åndelig ensomhet.
For alt som skjer med dyrene vil også ramme menneskene. Alt henger sammen. Alt som rammer jorden rammer også jordens sønner. Dere må lære deres barn at jorden under deres føtter er våre forfedres aske. For at de skal respektere jorden, må deres barn vite at jorden er beriket med våre forfedres sjeler. Lær deres barn det vi har lært våre barn, at jorden er vår mor. Alt som rammer jorden, rammer også jordens sønner. Hvis mennesket spytter på jorden spytter det på seg selv.
Dette vet vi : Jorden tilhører ikke mennesket. Mennesket tilhører jorden. Alt henger sammen, slik blodet forener familien. Alt henger sammen. Mennesket vevde ikke livet, vi er bare en tråd i veven. Alt vi gjør mot veven gjør vi mot oss selv.
Ditt forslag er rimelig, og jeg tror at mitt folk vil godta det og trekke seg tilbake til det reservatet du tilbyr dem. Der kan vi bo atskilt i fred. Det betyr ikke meget hvor vi tilbringer resten av våre dager. Det blir ikke mange av dem. Våre barn så sine fedre ydmyket og beseiret. Våre krigere ble gjort til skamme – deres dager er nå uvirksomme, og de forgifter sine kropper med søt mat og sterke drikker. Noen flere måneder, noen flere vintrer – og ikke en eneste etterkommer av de mektige skarer som en gang streifet over dette veldige land eller bodde i lykkelige hjem, beskyttet av Den Store Ånd, vil være tilbake og sørge over gravene til et folk som en gang var mektigere og mer forhåpningsfullt enn ditt. Men hvorfor skulle jeg sørge over mitt folks ubetimelige skjebne ? Stamme følger stamme, og nasjon følger nasjon, som bølger på vannet.
Gud ga dere herredømme over dyrene, skogene og den røde mann – avgrunner vi ikke forstår. Kanskje ville vi forstå hvis vi kjente den hvite manns drømmer, hvis vi visste hvilke håp han bringer videre til sine barn i de lange vinterkvelder, hvilke fremtidsvyer han skjenker deres sinn for at de skal kunne forme sine ønsker for morgendagen. Men vi er villmenn. Den hvite manns drømmer er skjult for oss. Og fordi de er skjult, må vi velge vår egen veg. For vi verdsetter det enkelte menneskes rett til å leve slik vi ønsker.
Men når den siste røde mann er borte, og minnet om ham bare er skyggen av en sky som glir over prærien, vil mitt folks ånd fremdeles leve i disse skoger. For vi elsker landet som den nyfødte elsker sim mors hjerteslag. Hvis vi selger vårt land så elsk det som vi har elsket det. Vern om det slik vi har vernet det. Glem aldri hvordan landet var da du overtok det. Og med all din styrke, all din makt og hele ditt hjerte – bevar det for dine barn og elske det som Den Store Ånd elsker oss alle.
En ting vet vi også som den hvite mann kanskje vil oppdage en gang. Vår Skaper er den samme Skaper. Du tror kanskje du kan eie ham på samme måte som du ønsker å eie vårt land.
Men det kan du ikke. Han er menneskenes skaper. Og han har like mye hjertelag for for den røde mann som for den hvite. Jorden er dyrebar for ham. Og å skade jorden er å vise forakt for jordens skaper. Din nedgangstid er kanskje fjern, men den kommer helt sikkert, selv for den hvite mann, hvis Skaperen vandret og talte og talte med ham som venn til venn, kan det ikke utelukkes fra den felles skjebne. Kanskje kan vi bli brødre tross alt. Vi får se…
Fortsett å forurense din egen seng, og du vil bli kvalt i ditt eget avfall.
Når alle bisoner er slaktet og alle villehester temmet, når de hemmelighetsfulle skoger stinker av menneske og de bugnende bakkene er fulle av skvaldrende kvinner.
Hvor er da villmarkene ?
Borte
Hvor er ørnene ?
Borte
Det er livets slutt og overlevelsens begynnelse.
Fra heftet ”Høvding Seattle – Vi er en del av jorden” Den vakreste talen om det vakreste vi har.
Ex Libris Forlag AS - Oversatt av Terje Myklebust
