Sjaman.com – Forumarkiv

Min indre uro
kom da kontakten med kilden opphørte
det jeg hadde sett, var ikke sant
ble det sakt
jeg ville være normal
og brukte all energien på det

Sat Nam kobler meg til kilden igjen

Jau Gorm, men uroen har sin plass. Er man urolig så er spørsmålet hva man gjør med saken, ikke om det kommer til å lede enn til sin sanne natur eller ikke. Det kommer, men nå er vi her tenker jeg.




Bevegelse og uro det samme, hmmm.. Sånn jeg ser ro så er ikke ro noe stagnant eller stillestående, det kan være litt rolig bevegelse i sinnsro kan det ikke? Bevegelse og uro er da egentlig ikke det samme. uro for meg er ofte tanker og følelser som river i seila så jeg nesten går på ryggkulen, en dirrende følelse jeg ikke alltid er tilfreds med, noen ganger så kan jeg få utløp for denne uroen men det kommer mye ann på hvordan den er. andre ganger så søker jeg ro som kur og da stiller uroen seg. bevegelse kan være rolig. Se på elefanten der den går rooolig og bevegelig.

Min sanne identitet er summen av mine erfaringer .

Hvordan jeg bruker denne kunnskapen og lever utifra min sjel , ikke egoet.

Den indre uro kommer fordi man er i krig med seg selv , i sitt indre.

Roen kommer med  TRUST - ACCEPTANCE - KNOWLEDGE

Vi må ha tillit til alt som skjer, skjer for vårt beste, akesptere at vi er en del av noe stort , og vite at vi er like viktig som den neste , fordi vi er alle del av dette ALT .

Om vi virkelig har en identitet. Ja, det tror jeg ...men ikke på den måten vi tenker på , der er egoet. Men på et annet plan , jeg tror mennesket ikke helt klarer å oppfatte helt ennå.
Noe jeg vet er der og føler , men ikke klarer å sette ord på .Nesten som en farge jeg alrdi har sett før...vanskelig å beskrive .

"Malaika":

Min sanne identitet er summen av mine erfaringer .

Hvordan jeg bruker denne kunnskapen og lever utifra min sjel , ikke egoet.

Den indre uro kommer fordi man er i krig med seg selv , i sitt indre.

Roen kommer med  TRUST - ACCEPTANCE - KNOWLEDGE

Vi må ha tillit til alt som skjer, skjer for vårt beste, akesptere at vi er en del av noe stort , og vite at vi er like viktig som den neste , fordi vi er alle del av dette ALT .

Morn!
Korleis kan eg leve med at min sanne identitet er summen av mine erfaringar,vis eg fks. set i fengsel store deler av livet el. visnar i ein kropp som ikkje orkar noko?
Korleis kan du ha tillit til at alt som skjer,skjer for vårt beste? Fordi me får alltid sjangsen til å rette det opp?
(berre tankar,ikkje kritikk)

(He he ...jeg skjønner at det ikke er kritikk)

Jeg tror vi er summen av våre erfaringer , og hvordan vi bruker dette videre ( som jeg skrev)
Hvis du sitter i fengsel , så har du forhåpentligvis lært noe ...om deg selv. Hvordan bruker du dette videre i livet, har det forandret deg? osv...Du vil bli en annen, når du kommer ut , kanskje...da er din identitet en annen enn før. Den forandrer seg hele tiden, og er ikke satt. Men summen av våre erfaringer.

Alt skjer til det beste , det er opp til hver enkelt HVORDAN vi  bruker/ tolker  det som skjer . Jeg skjønner at de som har det jævlig, er drit sure på meg nå...men jeg har hatt det jævlig selv- og vet hva det vil si...Jeg valgte og komme meg ut av det negative, og tror ALLE kan gjøre det samme. Vi skaper vår egen virkelighet, og vårt eget liv.

Jeg tror vi er alle fra samme kilde, kjærlighet. Og at vi skaper vår egen uro og negativitet. Alt som skjer med oss skal hjelpe oss på vår vei , men vi velger selv hvordan vi takler det. Som en utfordring , eller som et nederlag.

Hm, vi er summen av våre erfaringer.

Joda, jeg kan kjøpe den.

Men er vi bare denne summen.

Når sædsellen møter egget, og det hele vokser, er det da summen av erfaring?

Jeg opplever at det ligger like mye forran meg som bak meg.

Jeg kan like godt sikte fremover som å se i bakspeilet.

Jeg tror på tidligere eksistens , så ja vi er også summen av erfaringene vi har gjort når sædsellen møter eggt.

Identiteten er nå . Vi forandrer oss hele tiden , det vi var i går , trenger ikke være i dag. Eller i morgen.
Som jeg skrev, tror jeg ikke identiteten er satt .
Men vi har en annen identitet, som sjel . Det er noe annet . Da er egoet borte.
Sjelen  trenger ikke den samme identitet som mennesker sankker om.

Jeg synes det er vanskelig å forklare i ord, egentlig , hva jeg mener. Dette er min tro og overbevisning, jeg bare deler mine tanker . Tenk på det hvis du vil , eller la det flyte bort..........hehe .

Klem fra meg 

Fine svar,og likevel utfordrande.Kanskje er alt berre ein sirkel av årsaker og følgjer?
Når eg tenkte på fengsel over lang tid,tenkte eg m.a på Nelson Mandela..

Final Tribe, ja det er utfordrene..hehe . Jeg føler jeg vet hva jeg mener selv, men er vanskelig å putte i ord.
Jeg har kommet til et punkt hvor jeg har roet meg med hva jeg føler , jeg akspterer min sannhet , fordi den oppleves så sterkt for meg .


Neslon Mandela , eller andre som er fengslet urettmessig( + alt annet som er urettferdig i verden ) ...det er også utrolig mye læring for disse sjelene . Se på hvordan Nelson Mandela har taklet sine utfordringer i livet.

Og omgivelsane responderte

Nelson Mandela har også sagt noe veldig klokt i et dikt; " aller mest frykter mennesket sitt lys. vi skal søke vårt indre lys, la det skinne. " (ikke ordrett sitat) I det ligger for meg at jeg skal søke mitt indre lys, min essens, min kraft og ikke være redd for å være i den. Og i denne kraften tror jeg også det hviler en sum av erfaringer og opplevelser fra flere inkarnasjoner; ved å finne og søke dette vil jeg finne min oppgave. Og derfor er det  dypt meningsfullt å søke denne sanne identitet. Skrelle av uheldige strukturer og roller fra ego, men alikevel ha et jeg som kan stå i store bevegelser, dype og lange reiser. Ikke bli narsissistisk, ikke psykotisk, ikke schizofren, men inspirert, kjærlig, kreativ, spontan og levende ut i fra min sanne identitet, og derfra klare å inspirere andre.

"tiril":

Nelson Mandela har også sagt noe veldig klokt i et dikt; " aller mest frykter mennesket sitt lys. vi skal søke vårt indre lys, la det skinne. " (ikke ordrett sitat)

En velkjent vandrehistorie, men det er ikke Nelson Mandela som har sagt/skrevet dette, har jeg funnet ut flere ganger før:

http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... 8#msg36498
og
http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... 3#msg36493

Se også denne tråden:
http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... topic=6143

Min sanne identitet, mitt virkelige jeg. Hva er det? Jeg tenker det er sjelen, eller selvet, eller essensen...det er så mange ord...men jeg har en fornemmelse av noe bakenfor denne personen som rusler på jorda. En slags visshet/ bevissthet (awareness) om eller i kraften bak alt. Sannelig ikke lett å sette ord på, nei.
Tror det er vår forbindelse med det guddommelige i oss, det som er vårt eget unike uttrykk for kilden, eller altet, Gud/Den Store Ånd.

I det jordiske liv, skaper vi oss identiteter utifra yrke, status, osv. Vi identifiserer oss med en rolle, som har en bestemt verdi, og som vi må leve opp til. Det er vel det som er egoet. Mange ofrer sitt liv for denne identiteten.
Men det er jo bare en rolle, en erfaring. Og vår sanne identitet er noe ganske annet...

Eller vi identifiserer oss med arketyper, mytologiske rollemodeller, f.eks hjelperen, krigeren, offeret.
Jeg tror alt dette er erfaringer sjelen har valgt å gjøre, og er kun delaspekter av vår identitet.

Hvordan vil det være å leve sin sanne identitet? Jeg kan bare ha forestillinger om det, vage minner kanskje.
Likevel syns jeg at jeg kjenner meg nær noe. Kontakten med den jeg egentlig er, når alt flyter i harmoni, og jeg ikke lever tilpasset en falsk rolle der ute i verden. Vi kan si: dette er ikke meg, i diverse situasjoner. Og det er sant, slik jeg ser det. Når jeg ser meg i speilet, hender det jeg leter etter noe. Jeg leter etter gjenkjennelse, etter MEG. Som oftest opplever jeg det bare glimtvis. Ellers begynner jeg så smått å akseptere det faktum at den fremmede damen der er en rolle sjelen eller det større selvet spiller. I den grad JEGET er tilstede ,da.  
Spøk tilside, jeg tror det er en god utvikling, at jeg kan distansere meg mer fra den ytre personligheten min, og bli mer in tune med mitt virkelige jeg bak masken, med kilden.

Jeg tror vår identitetsfølelse utvides i takt med vår forståelse av en større virkelighet, etterhvert som flere og flere slør gjennomskues eller løftes til side. Vi vil oppleve mer og mer hva vi virkelig er. Erfare det, og ikke bare vite det.

Jeg mediterte en gang over et fint mønster i en orientalsk pute. Mønsteret lignet en labyrint, i sentrum var det en gylden sirkel og ut i fra denne snodde det seg mange veier, smale og brede, rake og i bølger. I meditasjonen ble disse veiene til mange av de rollene jeg er i og har vært i, og sentrum opplevde jeg som min indre essens, mitt sted hvor jeg er i kontakt med kilden. I meditasjonen vandret jeg inn og ut av forskjellige roller i labyrinten, til jeg omsider fant veien inn til sentrum hvor jeg kunne kjenne på en inderlig ro , tillit og kjærlighet. Og samtidig forstå så godt hvorfor jeg hadde måttet være i alle disse rollene, eller representasjonene av den jeg fremstiller for verden som meg. i fra dette sentrum kunne jeg godta og tilgi og kjenne på det store i å få leve. Henter frem igjen dette bildet når jeg kejnner at travle perioder har forrykket meg og fått meg ut av balanse, ut av kontakten med min indre essens. Som ikke helt lar seg beskrive med ord. SatNam