Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg var lenge redd mørket,
jeg var redd det mørket kunne skjule.
Helt til den dagen jeg skjønte at det bare var speilbilder av min frykter jeg så der inne.
Fra den dagen smilte jeg til mine speilbilder, jeg stoppet opp og pratet med dem, lyttet til det de hadde å si før jeg gikk videre.
Jeg visste jo at om jeg ikke gjemte meg så var den lyse siden, den som lagde den mørke skyggesiden, rett bakenfor.
Jeg lærte også at jeg ville bli stående lengre i mørket om jeg prøvde å unngå det.
Mørket er blitt min venn,
egentlig er det ikke mørkt heller,
det er jo bare meg.
Nå vil jeg lære å bli glad i mørket så jeg prater ofte med det,
mørket gir meg gaver,
det er biter av meg selv.
Så mørket gir meg håp om at jeg en dag blir hel,
at kanskje jeg en dag kan være MEG fullt ut..

Dette var bare veldig klokt og bra. Traff meg på mange punkter. Takk!

Det er flott å oppdage at ens egne frykter er noe en har laget selv. Det beroliger ganske mye.
Jeg jobber selv med å bli venn med mørket...men det er suttern meg ikke lett.

Flott å lese om din erfaring med dette!

Takk! 

Den Store Sjamanen finner mot i sin tilhørlighet,
han ER!,
han jager bort frykten med sin Latter,
bak frykten skjuler sannheter seg,
slik ser Sjamanen der andre bare ser mørket.

Min frykt er mitt verktøy
Min vei inn i skyggen
Min vei til ny forståelse

Og bak frykten gjemmer erfaringene seg...sårene...
tørre å gå inn i det mørkeste mørke i seg selv, gå frykten i møte, gå gjennom den...
ta kampen opp med smerten og de onde åndene
slik at vi kan kreve tilbake skatten som ligger skjult i vårt indre