Det kom en ro til meg.
En stor ro.
Jeg erfarte den etter at jeg så TV-programmet med Ambres.
Som så mange ganger før så var det èn ting (av alt som ble sagt) som ble kvar.
Èn ting som talte til meg.
Religioner, trosretninger, filosofer med mer snakker og prøver å forklare hvad livet er, hvorfor vi er her.
Det sies blant annet at vi er her for å lære. At vi er her for å gjøre om noe vi ikke klarte i et tidligere liv, eller å betale noen skuld.
Jeg liker det enkle, jeg har følt at jeg vil si, iblant skrike ut, "Vi er her for å leve!!"
Leve her med alt hvad det innebærer av uro og ro, smerte og kjærlighet, ensomhet og felleskap.
I programmet med Ambres spurte de, som jeg husker det: "Du, som lever i den åndelige verden, du som er død, kan du fortelle hvordan det er?"
Ambres svarte at det er omtrent som her, hvis en vil kan en for eksempel fortsette å leve som familie der som her.
Forskjellen er at der eksisterer ikke sult, krig og andre trusler.
Og!!
"Dette blir i lengden kjedelig" Det er fordi vi velger å la oss fødes.
Det var dette som talte til meg. Det føltes som et svar på en sannhet jeg har hatt inni meg.
Roen jeg fikk da er fortsatt i meg. Den er.
Jeg er ikke uten uro.
Men.
Uroen setter seg som fysiske meldinger i kroppen min. Når noe som uroer meg skjer så kjennes det for eksempel som en krampe i solar plexus, hvor jeg kan se på den, prøvve å få den vekk eller som jeg oftest gjør, leve med den til den trekker seg.
Inni meg er roen kvar.
For meg var denne "kjedelighetsopplysningen" befriende.
Den gir meg rett å leve.
Å leve her og nå.
Gunilla
Ønsker deg er strålende dag
Blondie... c",)
