Peace of mind

GjenopprettetMedlem

I den seneste tiden har jeg gjort meg noen tanker rundt tema sjelefred og i forbindelse med min søken rundt temaet bevissthet dukker da dette begrepet stadig vekk opp, - Peace of mind.

Hvordan skaper jeg fred i sjelen, eller hvordan oppnår jeg denne tilstanden av sjelefred?

Hva er det motsatte av sjelefred og hvordan oppstår den?

Slik jeg tenker oppstår denne følelsen av ufred i sjelen når jeg er usikker på ting, noe sier meg at det som nå skjer/skjedde ikke var slik jeg egentlig hadde tenkt, ment eller det var ikke i min hensikt og jeg har da fokus på fortid og fremtid og det jeg gjør, i stedet for full fokus på det jeg egentlig (i bunn og grunn) hadde til hensikt.

Det er som om jeg ikke helt er i kontakt med meg selv, men mer i en hypnotisk tilstand fremkalt av oppgavene og bekymring (skurring), følelsen av at jeg på en måte er ute av kurs.

Når jeg ser etter er det som om det er mitt ”hverdags”mønster, - oppslukt i de oppgavene/tingene, styrt av mine omgivelser.

Hvordan bryte ut av denne hypnosen? Ved ganske enkelt å følge hjertet ble jeg fortalt, men hvordan gjør jeg nå egentlig det?

Din integritet er i ditt hjerte og for å helt ut følge ditt hjerte må du stole på din intuisjon og være den tro. Jeg er da i kontakt med kilden til meg selv og oppnår en følelse av helhet med sjelefred i det å være på bølgelengde med min sjel.

Hva tenker dere om dette?

GjenopprettetMedlem

Ved ganske enkelt å følge hjertet ble jeg fortalt, men hvordan gjør jeg nå egentlig det?

Det er ikke enkelt å få svarene som er "sannheten".

Jeg har to veier som jeg bruker.
Den ene er å våkne såpass tidig at jeg kan sitte i sengen å glo foran meg for omtrent en time (eller to).
Svært god begynnelse på dagen for meg.
Hvis du er kveldmenneske så kansje det er bedre å aslutte dagen ved å glo.
Men egentlig så tror jeg at det er bedre å begynne med stillhet.
Jeg tenker ikke på noe særlig, tankene kommer og jeg lar dem passere og slipper dem.

Den andre veien er å gå. Jeg går og da dukker svarene opp. Ikke ved at jeg tenker på spørsmålet, men svaret på enkelte spørsmål jeg tidliger har lurt på kun er der når jeg er ute og går.

For noen uker siden når jeg gjikk og et svar kom til meg så sa jeg til meg selv:

- Det er når vi går vi kommer noen sted.

Der jeg gjik så syntes jeg at det hadde kommet en stor visdom til meg og jeg tenket jeg må skrive dette ned.
Når jeg kom hjem og skretdet ned, og så setningen, så måtte jeg le.
Det hørtes bare så fullstendig vanlig og selvsagt.

De her to veiene er veldig bra for meg, kansje er de bra for deg og.

(I de fal når jeg ikke vet hvad jeg skal gjøre så pleier jeg å vente til jeg vet, hvis det er mulig)

gunilla

AdsBot [Google]

"cenobit":

Din integritet er i ditt hjerte og for å helt ut følge ditt hjerte må du stole på din intuisjon og være den tro. Jeg er da i kontakt med kilden til meg selv og oppnår en følelse av helhet med sjelefred i det å være på bølgelengde med min sjel.

Hva tenker dere om dette?

Jeg tenker at dette var veldig godt sakt

Så hvordan tenker jeg om situasjonen, når intuisjonen min ikke ser ut til å stemme i resten av helheten?
Det kan ofte bli en mani, der kverna går og går, for å forstå. Og tar all energi. Og til sist kan ende som et angrep på seg selv.

For å unngå å komme dit, har jeg måtte tenke at det finnes en tid for alt. Og trekke meg unna, for å gi slipp. Sitte i det tomme rommet, for å se hva som lander på plass igjen.

I det kan jeg oppdage at intuisjonen var riktg, men tiden var ikke moden. Andre ganger, kan det føre til omsnuddhet, med en videre læring. Uansett er det viktig å stole på mine bilder av verden, for der ligger den store lærdommen for meg.

(nå ser jeg at mitt innlegg lignet egentlig ganske mye på Gunillas, hei hei du

)

GjenopprettetMedlem

Viktig tema dette Cenobit

Jeg sliter for tiden med lett depresjon, og føler kanskje noe av det du kaller ufred i sjelen. Jeg er begyndt å jobbe med meg selv for å finne ut av hvordan jeg kan endre mitt reaksjonsmønster.... Dette i forhold til smerteproblematikk og tilbakevendende depresjonsfølelser.

Jeg tror mye på at ufred i sjela kan komme av at man ikke lytter til seg selv og hva man vil, og det er ikke lett dersom man ikke heller vet hvem man er og hva man skal lytte til. Det er liksom lettere å lytte til hva mann, barn, søsken, foreldre, venner ja til og med hva naboen vil. På denne måten blir det også vanskelig å sette grenser for seg selv i forhold til andre, men også for andre i forhold til seg selv....

Er det dette som menes med å lytte til hjerte eller følge hjerte, hva da når man ikke vet hva hjerte vil eller hvordan man skal følge hjerte. Det slår meg mens jeg skriver det at det ikke er lett å lytte til seg selv fordi det er så mye støy på linja og at det må være mulig å finne en linje eller sone med mindre støy. Samtidig innser jeg at det er kun jeg selv som lager støyen med å tillate meg selv å bare ta andres meninger og behov for gjeldende...

Tror at fred i sjelen finner man når man evner å lytte til egne behov, hvite hva man vil og leve etter eget hode/hjerte. Det handler om å ta små skritt tror jeg. Kjenne etter hva en bestemmelse gjør med en og hva det gjør med en at omgivelsene reagerer slik de gjør...

Jeg tror at man får sjelefred når man aksepterer at man er usikker på ting og at det er ok å være litt usikker.

Da jeg var ung slet jeg voldsomt med en plagsom rødming. Jeg rødmet bare noen så på meg og det kokte dersom noen pratet til meg. Gjaldt uansett alder, kjønn eller hvem det var. Jeg sluttet å rødme når jeg begyndte å le av det og når jeg rødmet så sa jeg: "nei se nå rødmer jeg er ikke det sjarmerende da" Det gikk faktisk bare noen måneder så sluttet jeg å rødme og kunne omgås folk på en annen måte enn før - en slags sjelefred... Tror man kan gjøre noe av det samme i situasjoner der man er usikker, siden det kun er vår egen forventning som gjør oss usikker...

Var det mening i dette???

GjenopprettetMedlem

Absolutt zchimmer

Jeg tenker at; om jeg på en måte kunne klare å hoppe bukk over usikkerhetene og gi seg selv den tillitserklæringen det er å stole på ens intuisjon så er mye vunnet.

Noe av utfordingen (som stadig blir større) er at man har så vanvittig mange valgmuligheter og hvis en grunner for mye på disse kan en fort bli mer enn smårar...

Det å la tankene flyte som gunilla og illumina sier tenker jeg er en god måte for å få til indre støyreduksjon i hverdagens hastverksarbeid - igjen dette med å være bevisst og å finne tid samt rolige omgivelser for denne oppgaven.

GjenopprettetMedlem

”Peace of mind” kan jeg pådra meg om jeg setter meg godt tilrette... og bli bevisst pusten... det avleder tankestrømmen. Og ved å fokusere på et punkt f.eks. et brennende stearinlys... eller en rose. Tillate tankene å flyte forbi.. uten å ta tak i dem som jeg finner lettere med åpne øyne...
Om man samtidig drar ned en tenkt lyssøyle som omslutter en, kommer det gjerne også følelser av velbehag, og en god følelse av tilhørighet...
I den tilstanden, kan en sende ut ønsker eller befalninger, spørsmål om problemløsninger... Og svarene kommer gjerne som fornemmelser, innfall eller flyktig tanke....

Sukk... Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere...?

GjenopprettetMedlem

"cenobit":

Jeg tenker at; om jeg på en måte kunne klare å hoppe bukk over usikkerhetene og gi seg selv den tillitserklæringen det er å stole på ens intuisjon så er mye vunnet.

Jepp og her ligger vel arbeidet også tenker jeg.

Er enig i at gunilla og illumina og også sjelevenn har gode råd ja. Tenker at meditasjon kan være et verktøy, og at man etterhvert klarer å holde på den roen man finner gjennom meditasjon.

Jeg lurer videre på hvordan man kan stoppe de negative tankene (som kan ikke klarer ikke er ikke eller er ikke god nok osv) eller endre tankene til å tenke possitive tanker om en selv og lære seg å tillate seg å gi seg selv ros uten at det blir negativt som skryt...

(huff dette ble mye jeg meg og seg selv)

GjenopprettetMedlem

Hypnosen, den er sterk noen ganger ja. Som om alt jeg har av mine forventninger, forestillinger,andres forventninger, gamle sår og frykt for at de skal rives opp, blir til en stor graut og jeg ser null og niks.

Jeg tror på å følge hjertet også, det er noe som øves opp, for hver gang en tar en hjerte-avgjørelse, blir det litt letttere. Jeg har kommet fram til at det jeg trenger er en vanvittig tillit til at universet ønsker at jeg skal følge hjertet og derfor ikke vil sende meg inn i unødige vanskelige situasjoner (at jeg ikke får mer enn jeg greier å takle og at utfordringene vil være de jeg trenger, på det tidspunktet).Etterhvert begynner tilliten til de gamle metodene (mental kontroll og snusfornuft) og blir mindre.

Hvis jeg følger hjertet og havner i tricky situasjoner og ikke forstår hvorfor, så pleier jeg å sette med ned og skrive til jeg forstår hvorfor jeg opplevde dette (forhindrer grobunn til tvilen). "Hva kan jeg lære av dette?" type spørsmål.

Heh..en metode jeg har brukt mye er å spørre kraftdyr om råd. Bruker det kanskje litt vel mye, jeg vet ikke. Hvis jeg ikke vet hva jeg skal finne på en dag og har et par alternativer, så spør jeg kraftdyret om hva som er best å gjøre for meg der og da. Det pleier å gi gode resultater.

Eller når det er snakk om litt viktigere avgjørelser og jeg er veldig inn i hva andre forventer, så prøver jeg å være bestemt og spørre meg selv. "Hva er det jeg trenger nå?"" Hva er det beste jeg kan gjøre for meg selv, sett også på lang sikt?"" hva er det beste for helheten?"....og hvis selvtilliten svikter og jeg føler for å si "vet ikke" på alt sammen. Så forteller jeg meg selv. "Kom igjen, du vet svaret, innerst inne." (dette hjelper av en eller annen grunn, fordi hjertet gjenkjenner det som en sannhet og da kommer troen sterkere tilbake) Kanskje trenger jeg å bekrefte intensjonene mine enda sterkere. Som i at jeg sier ting som "jeg velger frihet, jeg velger sannhet, jeg velger det som gjør meg sterk, glad...osv" Om jeg enda ikke har noe svar da, så tar jeg en avgjørelse og velger å ha en innstilling til det jeg erfarer, om at det fins ikke gale avgjørelser, så lenge man lærer av det.

Men det er jævlig slitsomt akkurat den foregående metoden, så jeg har funnet ut etterhvert at det fungerer like greit å lytte til magefølelsen med en gang. Hører hva den sier og lukker ørene for de andre stemmene. Men det har noe å gjøre med grad av tillit å gjøre tror jeg. Sinnsrobønnen er god på det der, med tillit. Den forrige metoden, er for når man er langt på vei til å ta en avgjørelse, basert på alt annet enn intuisjon...

Jeg har foresten ikke kommet til sjelefred enda (unntatt i små øyeblikk av gangen), men har det såpass spennende med å lære meg om dette med intuisjon og utforske det, så da får det heller gå at jeg er litt over gjennomsnittet anspentt om dagen. Naturen er uansett medisin, og leking.

By the way....Jeg tror at å skape en god forbindelse med det indre barnet, er viktig også i denne sammenheng. Lytte til hva det har lyst til å gjøre, og sånt. Å snakke med seg selv, er fint. Bli vant til å lytte innover

Det er kanskje litt voldsomt alt dette? jeg vet jeg kan framstå som en smule intens for enkelt mennesker (ihvertfall hun terapidamen jeg snakker med iblant). Men jeg hadde greid å rote meg selv så langt bort, at det er blitt en stor prosess å få meg tilbake. Jeg tror ikke jeg gjør mer enn jeg må og uansett elsker jeg "jobben" min

slår skolegang langt ned i støvlene.

GjenopprettetMedlem

Peace of mind er ikke det samme som sjelefred. Sjelefred blir jo peace of soul. Fred i sinnet og fred i sjela. Fred i sinnet kan man oppnå med meditasjon, terapi, kinesiologi, snakke ut om ting osv.

Men hvordan kan man oppnå fred i sjela? For tida er jeg litt hekta på temaet sjelehenting. Det er nok fordi jeg gleder meg til en healingtime med inkaindianere som kommer hit om etpar uker. www.back2nature.no
Og hvordan oppstår ufred i sjela? Det må jo ha noe med de store hendelser og de store linjer å gjøre. Kanskje går det over flere liv?

Mvh Stridshjelp

GjenopprettetMedlem

Stridshjelp: Vet ikke om jeg klarer å skille mellom fred i sjela / fred i sinnet akkurat nå. For meg så blir det litt sånn det samme, fred i sinnet / fred i sjela / fred i hjertet.

Mulig det er fordi jeg tror at alt henger sammen og det ene gir det andre og det tredje eller omvendt hvisst du forstår hva jeg mener?

Sommersky: takk for gode tips,

"Sommersky":

Jeg tror på å følge hjertet også, det er noe som øves opp, for hver gang en tar en hjerte-avgjørelse, blir det litt letttere. Jeg har kommet fram til at det jeg trenger er en vanvittig tillit til at universet ønsker at jeg skal følge hjertet og derfor ikke vil sende meg inn i unødige vanskelige situasjoner (at jeg ikke får mer enn jeg greier å takle og at utfordringene vil være de jeg trenger, på det tidspunktet).Etterhvert begynner tilliten til de gamle metodene (mental kontroll og snusfornuft) og blir mindre.

Ja dette må jeg vel si er et mål for meg også, men det tar tid og komme dit og det må sies at det føles neon ganger som om jeg tar 3 skritt frem og 2 tilbake. Første delmål må (for å oppnå fred i sjel eller sinn) må kanskje være å tro på at man fortjener det (fortjener alt godt).

"Sommersky":

Hvis jeg følger hjertet og havner i tricky situasjoner og ikke forstår hvorfor, så pleier jeg å sette med ned og skrive til jeg forstår hvorfor jeg opplevde dette (forhindrer grobunn til tvilen). "Hva kan jeg lære av dette?" type spørsmål.

Godt tips, tar det til meg og prøver ut det...

GjenopprettetMedlem

Tre skritt fram og to tilbake, er jo lik ett skritt fram, det også

Klart du fortjener det

Alle fortjener det.

Fint at det kunne være til noe nytte, det jeg skrev.

GjenopprettetMedlem

"Sommersky":

Tre skritt fram og to tilbake, er jo lik ett skritt fram, det også

Klart du fortjener det Alle fortjener det.

Fint at det kunne være til noe nytte, det jeg skrev.

Jovisst er det det...

Og jovisst fortjener jeg det, men jeg tror at mange som sliter med ufred i sjela ikke innser at man fortjener det, man kan si det, men å mene det hele tiden er kanskje litt vanskeligere. Det er nokka med å få fornufte og følelsene til å være enig... hvor kommer denne tvilestemmen fra da... Den som legger inne en liten tvil???

GjenopprettetMedlem

Tvilestemmen, er dum. Har gått lenge lenge og følt at jeg fortjente kun dritt. Jeg føler vel kanskje ikke at jeg fortjener det beste nå heller. Den tvilestemmen tror jeg komme av å alle misforståelse som har oppstått fra man var mindre og trodde at folk behandlet en på en spesiell måte, fordi en fortjente det.

Jeg tror at følelsen av å fortjene, kommer etterhvert som en begynner å behandle seg med respekt og kjærlighet. Før det så er det heller overlevelsestrangen som virker inn (var min erfaring ihvertfall, jeg fikk en sterk fornemmelse at ting kom til å gå til helvete med meg om jeg ikke gjore noe).

GjenopprettetMedlem

Jeg tror at følelsen av å fortjene, kommer etterhvert som en begynner å behandle seg med respekt og kjærlighet.

Helt riktig!

Jeg tror (vet av egen erfaring) at det er veldig vanskelig å gå ut der i den store verden og kreve både kjærlighet og respekt dersom man ikke har kjærlighet og respekt for seg selv.

Sikkert en dårlig lignelse, men den jeg kommer på nå i farta.

En selger kan ikke selge sitt produkt dersom han ikke er angasjert i produktet og vet at produktet virker. Dersom selger viser sin tvil, vil kunder merke det...å nekter å kjøpe. Men dersom selger er sterk i sin tro på produktet vil han få mange kunder.

Når vi skal ut i verden...må vi på en måte *Selge oss selv* Ikke i den forstand som skrevet...men vi må gå ut der å vise at vi har tro på oss selv. Vi VET at vi er bra, gode nok, fulle av kjærlighet og respekt for oss selv og andre. Da får vi det tilbake i bøtter og spann.

For det er et ordtak som sier....*vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg* Og...*Vær mot deg selv slik du vil være mot andre*