Sjaman.com – Forumarkiv

Satt og leste svarene på "vis kunnskap" (som Ailo skrev, jeg har også svart på det.)
Det som slår meg, og si gjerne ifra om jeg oppfatter feil:
Så er det for lite alvor i sjamanismen, og på disse sidene?
Det er den følelsen jeg sitter igjen med.
Selvfølgelig kan det skrives ting som ikke har men sjamanisme å gjøre inne på siden om sjamanisme, men det kan jo flyttes til generelt?
Det kanhende at man setter inn innlegg feil, kanskje er det en grunn for det? eller det er bare en feil som er gjort.
Er man like lite datakyndig som meg så er det ikke like greit, ha det også i tankene.

At vi skal bli mer bevisst på hvor de sjamanistiske grensene går, helt klart JA.
Og å øke vår egen bevissthet i forhold til sjamanisme er også viktig.
Personlig så så er min måte å praktisere på min egen, og jeg deler det jeg synes er riktig for meg.

Hvis det er sånn at "alvorets sjamanisme" skal råde på denne linken, hvor blir det da av latteren, og gleden som er den sjamanisme som jeg personlig har og har hatt utrolig stor glede av?
Min første sammtale med Ailo begynte i tårer og sluttet med latter.
Det er den beste form for praktiserende sjamanisme.

Vi har alle våre spøkelser i ryggsekkene våre, men med toleranse og respekt burde det hele kunne løses på en god måte?

Å skrive dikt er veldig greit, men slipper å komme inn i "skrivemodus" for å utrykke det du tenker, føler eller har lyst å dele med andre.
Det er lettere å skrive en del av det som du opplever, fordi om man skal skrive om hele opplevelsen kan den bli for personlig.

Jeg vet i hvertfall at å få  den crayze sjaman som hjelper i en vond eller vanskelig situasjon er det som kan snu opp ned på øyeblikket, og gi kunnskap for videre grobunn..

mener du da gledesløs alvorlig sjamanhandling eller mer rene handlingsbeskrivelser som i slik gjøres et rituale f.eks.?

personlig foretrekker jeg minst mulig gledesløst alvor
var en gang på et helgekurs hvor en ike fikk le, det skule være alvor var beskjeden. DET var et forferdelig helgekurs, måtte ha to daga med crasy latter etterpå 

...sjamanisme skal jo ikke være synonymt med kun alvor 
Grunnen til at jeg til tider kritiserer diktskrivingen er jo ikke det at det er galt i å uttrykke seg igjennom dikt. Problemet har vært i perioder at det har blitt pøst ut dikt i tusenvis (det føles slik ihvertfall :-) . Det har vært så mange dikt at man har følt at man har kommet inn på en diktsone og ikke en sjamansone. Dette vet jeg har skremt bort mange personer som har vært gode bidragsytere innen sjamnistisk kunnskap. Jeg ser jo at det er en del her inne som er ganske hårsåre med en gang det blir stilt spørsmål om hvor mange dikt som egentlig bør pøses ut. Det kan jo enkelte ganger virke som at det ikke er pga sjamanismen man er inne på disse sidene men fordi det er et forum der man kan få publisert diktene sidene. 

ja når du nevner det på den måtet har du lest diktene i det siste 
de handler veldig mye om sjamanisme,
problemet da vis det er noen,
må jo være at ingen tørr eller ønsker å dele,
lenge siden mannfolka var på banen her,det man ikke ønsker å lese kan man jo bare la være.
men dere er unskyldt på grunn av undertall, dere liker at kjerringa tar over
da blir det lettere å skylle på diktene sorry ingen forståelse for det herifra 
men jeg ser du har våkna til liv Geronimo så nå kjenner jeg spenningen stiger på ditt neste innlegg
katten bast kvesser ikke negler, hun filer dem, hilsen Grevinnen         

"Bast":

men dere er unskyldt på grunn av undertall, dere liker at kjerringa tar over
da blir det lettere å skylle på diktene sorry ingen forståelse for det herifra 

...hehehe...her kommer mitt neste innlegg  du skjønner det Bast at jeg praktiserer sjamanisme, gjerne ute i naturen, i stedet for å uttrykke meg på tastaturet...så her tar ikke kjerringa over 

det vet du veldig lite om hva jeg/vi gjør i skogen, skryt fra et mannfolk 

ok da du vinner er ikke så ofte i skogen, jeg går ikke sjamanens vei, jeg er mer skal vi si blandings
men jeg elsker shamanistiske teknikker bålet trommen stemmen å er ingen ko boy     

i godt selvskap kan det hende indianeren kommer igjennom, trenger ikke selvskap engang
forde jeg har med meg hele stammen på tur fellesenergien, jeg sier det igjen I love the pover
nei mannfolk ikke undervurder kvinnfolka de er ikke støtt på bærtur bare innimellom da     

"Geronimo":

i Jeg ser jo at det er en del her inne som er ganske hårsåre med en gang det blir stilt spørsmål om hvor mange dikt som egentlig bør pøses ut.

Hvem er hårsår? Er det meg du sikter til, siden jeg nylig var og uttalte meg i en tråd? 
Som jeg har sagt tidligere (den gang jeg var fønix her inne), forstår jeg deg og andre godt. Hehe, føler meg litt ambivalent nå.  Da jeg meldte meg inn på sonen, var det selvsagt på grunn av sjamanismen. Her var det mye interessant å lese, og mye jeg kunne kjenne meg igjen i. Men så var det alle disse diktene da, som jeg syntes det var altfor mye av.
På skolen syntes jeg det var forferdelig kjedelig å lese dikt, for ikke å snakke om å analysere dem.

Men etter en tid her inne på sonen, begynte jeg virkelig å få sansen for dikt, og det var Ailo sine dikt som fikk meg til å bli frelst. Etterhvert begynte jeg å få sansen for andre sine dikt.
Ja, så har det bare ballet på seg  Jeg har kanskje vært litt for ivrig med å skrive, og jeg skal skjerpe meg. Men jeg er ikke hårsår, hvis noen trodde det.

"white flame woman":


Å skrive dikt er veldig greit, men slipper å komme inn i "skrivemodus" for å utrykke det du tenker, føler eller har lyst å dele med andre.
Det er lettere å skrive en del av det som du opplever, fordi om man skal skrive om hele opplevelsen kan den bli for personlig.

Jeg vet i hvertfall at å få  den crayze sjaman som hjelper i en vond eller vanskelig situasjon er det som kan snu opp ned på øyeblikket, og gi kunnskap for videre grobunn..

Jepp, skriver under på dette 

det skriver jeg også under på

forde om jeg noen ganger kan ta feil om det er dikt eller indre ting,
men skulle det svaret man kommer med ikke passe eller bli for persjonelig,
kan jo bare den som har skrivi det det diktet si ifra,

de diktene som i det siste har blitt trykt er mest shamanisme i seg,veldig
mange burde stått under det, men når skal den som skriver vite det,

jeg sitter ikke å tenker skriver det jeg føler for der å da, planlegger aldrig
derfor er det sjelden jeg poster noe under dikt,
samtidig som at jeg er ikke så flink med ord,

diktene i det senere har vært mye om det indre, kan det bli bedre da,
det sier alle noe (det indre på trykk)
ikke sånn jeg ser det.
skulle ønske jeg hadde mer av det inni meg.
nei jeg går nok under noe som er enda mindre likt på sonen,
nemmelig et skravlebøtte som ikke holder fred, det blir vel ei pause nå snart,
skal ut å jakte på UFO
ikke mye å jakte etter de kommer jo til meg.
Nei jeg skal lete etter noe nytt,så de i verden får noe å fornekte de neste 100 år
klem bast.
Er sjamanismens alvorets vei ?  unskyld avsporingen blir så lett revet med.

Det er vel bare til å hoppe over diktsiden?
Da slipper men å lese diktene som mange elsker å lese..
Og det er en grunn, at en av de mest leste sidene er diktene, og der det er mest skrevet også???
Eller er det noe JEG har missforstått?

Jeg praktiserer også sjamanisme, og har natur som grobunn for det meste.
Likevel er en av mine største sjamanistiske opplevelser  faktisk på soverommet..
Det er mye som aldri kommer fram om hvert enkelt menneske her på sonen, eller på andre forum, og det er nok best at det er sånn - for alle parter

Jeg har mye å lære, men en ting vet jeg: Jeg kommer aldri til å slutte å skrive dikt, heller kan jeg ALDRI slutte på den sjamanistiske veien

Jeg kan bare svare for min egen del, så ta det som det kommer Jeg begynte ikke å skrive dikt før jeg registrerte meg her inne, det vil si utenom det man var tvunget til å skrive på barneskolen da. Det er for meg en helt ny måte å uttrykke det jeg ikke klarer å beskrive på annen måte. For hvordan kan man egentlig beskrive en trommereise, når man vil ha med følelsene? For min del er naturen en stor del av det hele, og i og med at jeg bor slik til at jeg har den så nært innpå meg, så ligger den til bunns i alt jeg gjør. Går tur i skogen så og si hver eneste dag, selv om ikke alltid turene blir like lange. For ikke å snakke om en skikkelig trommeseremoni med BÅL    Min erfaring er at det er masse humor i åndeverdenen også, det vil si det er en balanse. Selv veksler jeg mellom å være alvorlig og "seriøs" når situasjonen krever det, for så å leke og le sammen med datteren min når jeg føler for det. Også for egen del er det viktig med en balanse. Hvis det skulle være sånn at denne veien bare består av alvor så hadde jeg rett og slett ikke giddet fortsette. Det snakkes jo om at en må ha kontakt med det indre barnet, det innebærer også at en må tørre ha det gøy At også den biten kommer fram på disse sidene er ganske naturlig skulle jeg mene.