Sjaman.com – Forumarkiv

Hei!

Vet dette har vært tema mang en gang her på sonen, men jeg kjenner likevel for å ta dette opp igjen. Hva er det som gjør en til sjaman? Har vi i vår tid gjort det litt for enkelt å ta på seg sjaman tittelen? Hva er det som gjør deg til en sjaman?

Jeg er av den oppfatning at en sjaman er en som er bindeleddet til den åndelige verden. En som uten ego reiser for å kommunisere med åndene, rette opp ubalanser og hente med seg kunnskap tilbake som kan brukes i denne verden. Teknikkene for å gjøre dette er mange. Noen trommer, noen bruker planter, noen mediterer og andre danser, synger og rister seg inn i den andre verden. Alt dette er teknikker til å endre bevisstheten for å komme seg over i åndeverdenen. Jeg påstår at vi her i vår tid og med den nysjamnistiske veien, har gjort det for enkelt å kalle en trommereise for en sjelereise. Jeg tror vi har gjort det for enkelt å si at våre "fantasier" er en sjelereise. Med dette mener jeg at vi i vår tid har altfor lett for å ta med oss vårt eget ego på våre reiser og at vi er ukritiske til om det vi opplever bare er et resultat av vårt eget ego, eller om vi faktisk er egoløse når vi gjør disse reisene.

Jeg gjorde lenge trommereiser og så lenge jeg så bilder trodde jeg at jeg var på en autentisk reise. Slik jeg nå ser det, skal det nok litt mere til. Jeg vil ikke sammenligne disse reisene jeg hadde med de ekte sjamanene sine reiser, hvor de ligger livløse på gulvet og faktisk er ute av kroppen. Jeg har lest en del bøker, bl.a. Mircea Eliade hvor han beskriver hva han så når han var hos sjamaner som gjorde sjelereiser. Det ligner ikke så mye på det jeg holdt på med. Sjamene hadde blitt inisiert av åndene og gått gjennom et treningsopplegg med renselse for å oppnå disse tilstandene. Det er noen som er så "heldige" å bli slått ned av lynet, men flesteparten av oss dødelige må faktisk jobbe beinhardt for å klare dette. Jeg mener det blir litt for enkelt å ta på seg sjamankappen pga et par opplevelser under trommereiser, meditasjon e.l. som faktisk rent ut kan være et resultat av eget ego.

Måten jeg ble veldig bevisst dette på var under en meditasjon. Jeg hadde funnet roen og dro avgårde oppover. Jeg kom til et mørkt månelandskap. Der i horisonten kom en skikkelse mot meg. Det var en indianer med stor sombrero. Han så veldig flott og mystisk ut der han gikk. Jeg hadde nettopp lest en bok av Jan Fries om at det går ann å sjekke ut "åndene" som du møter på under dine reiser ved å tegne symboler i lufta foran dem. Jeg dro en ur rune foran den mystiske mannen og ummiddlebart forvandlet han seg til et monster. Han føk gjennom luften, ble borte mens han skrek "Du trenger meg!". Det gikk opp for meg at denne skikkelsen var et resultat av eget ego. Jeg begynte å tenke på alle de flotte skikkelsene jeg hadde møtt på mine reiser, som jeg hadde vært helt ukristisk til. jeg hadde vært så stolt og kry av å ha møtt disse skikkelsene. På en måte så visste jeg at jeg kom til å møte disse skikkelsene før jeg skulle reise, for det var slik jeg hadde blitt fortalt at trommereiser skulle være. Jeg ser nå at de kan ha vært mitt eget ego i forkledning, satt der for å pleie mitt eget ego.

I den siste tiden har jeg jobbet mye med å være rolig, sentrert og balansert. Har ikke trommet på lang tid, men brukt tiden på å meditere for å bli kjent med pusten og bruke den. I den tilstanden blir jeg veldig klar over hva som er egoet og hva som er den frie sjelen på reise. Når egoet blander seg blir jeg opphisset og tankene kommer. Når den frie sjelen er på reise er jeg rolig og observerende. For meg er det en STOR forskjell på disse reisene. Det jeg føler nå er at jeg virkelig jobber knallhardt for å komme inn i den egofrie tilstanden. Det er noe jeg gjør mitt beste for å holde hele dagen. Jeg er bevisst og oppmerksom på det som skjer i kroppen og sinnet. Kommer det uønskede elementer, dytter jeg de pent og forsiktig ut. I tillegg går jeg på en spesiell diett. Har ikke så mye med vanlige dietter å gjøre. Den hjelper meg å bli oppmerksom på hva jeg putter inn i mitt eget system og hvordan det påvirker meg. I tillegg har det en rensende effekt og jeg kjenner jeg blir klarere og mer tilstede.

Det jeg prøver å si er at jeg synes det er litt for enkelt for oss dødelige å ta på oss sjamantittelen. For meg henger den høyt. I den tradisjonen jeg har begynt min trening i, er en sjaman en som kan reise til den åndelige verdenen med sin fysiske kropp. I de gamle kulturene har alltid sjamanen blitt høyt ansett for sin kunnskap og evner, noe som han har tilegnet seg etter lang tid med trening under en lærer. Det blir for enkelt å kalle seg sjaman pga. ett par mystiske opplevelser på et kurs. Jeg vil sette litt fokus på dette pga jeg mener vi har mye å lære fra de gamle måtene å praktisere på. Jeg mener at den som vil gå sjamanveien blir nødt å invistere masse tid og energi på å oppnå sjamantittelen. Kanskje kommer den ikke engang i dette livet. Men allikvel så er veien verdt å begynne på hvis man føler kallet.

Takk for at dere leser og håper dette innlegget kan bidra til en god diskusjon.

Hi there singing man,

I agree with what you are writing, however, we might have a different definition of ego. I bring my soul, which has an ego, with me when I soul travel.

You might want to write your definition of ego so we speak the same language.

I believe each soul knows through enlightenment when he or she can be called a shaman.

Peace and love to you singing man, please keep on singing (writing) on the zone.

Om du tror på deg selv spiller det ingen rolle hvilken tittel du har.

Kraften er i det indre.

når du tror på deg selv,har du kontakten med denne kraften og da hjelper den deg.

Om du ser egoet som en barriere,er det nettop den formen det vil anta.

Og du må jobbe med din usynlige "fiende"

"teleterkji":

Om du tror på deg selv spiller det ingen rolle hvilken tittel du har.

Du kan det med å kverke en diskusjon i rota.....

Problemet er at det ikke finnes noe som an kalles et referansegrunnlag for når man kan kalle seg en sjaman.

Det finnes for få i vårt samfunn som vi kan referere til. Dermed ingen mulighet for generalisering.
Tre av de jeg vet om har masse sameblod i årene, etter å ha spist samer, nei jeg mener, født samer, nei født av samer.
Så må man da være same? Tror ikke det.
Men tittel schmittel.
Et sibirsk låneord.
og seide kan jeg ikke (Seid betyr å spinne)
Så jeg er fremdeles hjortedanser

Interessant det du skriver her! Jeg synes også det er stor forskjell på reiser der du healer deg selv, og reiser gjort av en sjaman.

"Sangens Mann":

Han føk gjennom luften, ble borte mens han skrek "Du trenger meg!". Det gikk opp for meg at denne skikkelsen var et resultat av eget ego. Jeg begynte å tenke på alle de flotte skikkelsene jeg hadde møtt på mine reiser, som jeg hadde vært helt ukristisk til. jeg hadde vært så stolt og kry av å ha møtt disse skikkelsene. På en måte så visste jeg at jeg kom til å møte disse skikkelsene før jeg skulle reise, for det var slik jeg hadde blitt fortalt at trommereiser skulle være. Jeg ser nå at de kan ha vært mitt eget ego i forkledning, satt der for å pleie mitt eget ego.

Jeg tror uansett denne mannen kan være en av dine hjelpere. Han gir deg innsikt i deg selv, lar deg se egoet. Og det er jo det som er den største utfordringen. Slik jeg ser det.

Hi T,

You explain it in poetry.

Ps. I showed your poetic writing to one of my soul sisters and she was very curious who explains himself like you do.

Peace and love to you T.

"teleterkji":

Om du tror på deg selv spiller det ingen rolle hvilken tittel du har.

Jeg har hatt trøbbel med tittler i lang tid. Det ligger så mye prestisje og makt i slike. Men jeg mener at tittlene er med på å si noe om hva man kan forvente av en person og hvor han står i landskapet. En sjaman er f.eks. annerledes enn en healer eller postsjef for den saks skyld. Det blir lettere å oppsøke den personen man tror man trenger når tittlene henger sammen med de evnene personen faktisk har.

Det er flere måter å få en tittel. Du kan bli født med en, du kan tillære deg kunnskap som gir deg tillatelse til å bruke en tittel eller du kan bli gitt en tittel av noen. Som min egendefinerte tittel i dette forumet er jeg lærling, jeg holder på å lære meg kunnskap, og hvordan anvende den. I neste trinn vil jeg bli en healer, deretter(forhåpentligvis) en mester(med  mester mener jeg en mester over egen kropp, tanker følelser etc) osv. Jeg synes det er greit med tittlene, så lenge de er fortjent, for de sier noe om hvilket kunnskapsnivå og hvilke evner personen med tittelen har. på den måten blir det greiere for folk å oppsøke personen. Jeg mener at tittler har blirr pervertert og misbrukt opp gjennom og har fått en veldig negativ benevning. Før i tiden tror jeg det ikke hadde så mye å si om man hadde snekkertittel, høvdingtittel eller sjamantittel. De gikk ihverandre og hjalp til å holde orden. Mine tanker, ikke nødvendigvis sannheter...

Ser ikke noe egentlig poeng i å ta på seg sjamankappen,
trenger ikke pynt,
det er fordi egoet glitrer som et juletre fra før av  :beer:

Hi there singing man,

Keep on growing and have an open soul and you will feel like a shaman.

Peace and love.

"Hjortedanser":

Problemet er at det ikke finnes noe som an kalles et referansegrunnlag for når man kan kalle seg en sjaman.

Det finnes for få i vårt samfunn som vi kan referere til. Dermed ingen mulighet for generalisering.
Tre av de jeg vet om har masse sameblod i årene, etter å ha spist samer, nei jeg mener, født samer, nei født av samer.
Så må man da være same? Tror ikke det.
Men tittel schmittel.
Et sibirsk låneord.

Enig, det er derfor viktig å begynne å skille mellom forskjellige praksiser, mener nå jeg. Hva er en sjaman? Hva er en healer? etc.

Vi har litt problemer med disse tingene virker det som. Vi har problemer med å sette ting inn i et hierarki, kanskje pga. alt maktmisbruk og misbruk av tittler vi har vært vitne til rundt om kring. men jeg mener at ting ville vært enklere å forholde seg til om vi aksepterer visse posisjoner. For meg så er det en viss orden i universet, og at vi alle har spesielle posisjoner. Disse posisjonene behøver ikke være rigide, vi kan bevege oss mellom dem. Jeg vet ikke om jeg beveger meg ut på tynn is, men føler at dette er greit å ta opp.

Synes det er viktig å ta det opp. Selv ønsker jeg å ha et helt åpent forhold til titler, og ikke forholde meg noe særlig til det for min egen del, ihvertfall ikke ennå. Det er forskjellige oppfatninger rundt omkring,angående når man er sjaman. Det er viktig å være bevisst på det og ikke være blindt ukritisk til folk som har tatt på seg en tittel.
Men det jeg kan si meg helt enig i, er at dette er rolle fri for ego. Og dette er uten tvil en utfordring for oss i vår kultur idag.
Og selv om jeg ikke har noen problemer med å ikke blåse opp egoet med en tittel, merker jeg at jeg må dressere egoet mitt hardt allikevel, med tanke
på hvor påvirket jeg er av samfunnets mas og jag etter å komme med fort framover her i verden. Å være først og best.

Det tar tid og mye å løse opp i bindingen til den materielle verden. Det er greit å ha Ailos ord i bakhodet, husker ikke ordrett, men å ha fokus
på hva du kan gjøre for universet, og ikke her ute.

Jeg ser på det litt som en arbeidstittel. Og da bør det kanskje være en viss enighet, om hvilke kunnskaper og evner, en tittel innebærer. Dette
for at folk skal kunne finne den rette personen de søker. Dette ser jeg på som umulig nå, fordi folk bare går rundt å kaller seg ting
etter å ha vært på et helgeseminar eller å ha lest en bok.
Jeg vet at homeopater som ikke er et offentlig godkjent yrke, har organisert seg og lagd en organisasjon hvor bare de som har tatt
en femårig homeoptautdannelse får være medlemmer. De får da en logo som klienter kan se etter når de oppsøker en homeopat.

"Sangens Mann":

Jeg er av den oppfatning at en sjaman er en som er bindeleddet til den åndelige verden. En som uten ego reiser for å kommunisere med åndene, rette opp ubalanser og hente med seg kunnskap tilbake som kan brukes i denne verden.

Jeg pirker litt nå. Jeg er enig i oppfatningen, men hvis bare dette er definisjonen er det mange som kan kalle seg sjamaner etter en
healingseanse eller to. Jeg har mye å gjøre med egoet mitt ennå, men har allikevel flere ganger gjort dette som du beskriver her. Gjort
en trommereise for en annen, rettet opp i ubalanser og lagt egoet til side en halvtimes tid for å gjøre dette.
Allikevel er jeg på langt nær klar for å gå ut i offentligheten og kalle meg sjaman.

Nå kom jeg på at du utdypet din oppfatning av hva tittelen bør innbære mer lengre ut i innlegget ditt 
Men det var ikke så dumt å ta det opp allikevel, for kanskje det er denne definisjonen folk ser etter, og det blir etter
min mening litt for enkelt.
Det er enkelt for meg å gjøre dette, og jeg trengte ikke mye erfaring før jeg kunne gi healing.
En tittel bør si noe om hvilket ansvar man er klar for å påta seg. Jeg ser på det som at det er derfor det er og bør være
titler og oppgraderinger.

"kristin":


Men det jeg kan si meg helt enig i, er at dette er rolle fri for ego. Og dette er uten tvil en utfordring for oss i vår kultur idag.

Dette er en umulighet.

Det betyr at ingen kan være sjamaner. En sjamans rolle er derimot å gå ut av sitt ego og fungere som sjaman.
Sjamanen er jo bare et menneske. Å gjøre en reise for andre er å ofre av seg selv. Å heale andre er å tillate at noe bruker deg.

Og jeg er ikke enig i at universet er hierarkisk oppbygd.
Den største tjener er den største leder. Den hvite apen sprer sine hår.

Jeg oppfatter universet som sterkt kaotisk, som en virvelvind, en tornado, der alt har baner, men uten å ha totalkontroll.
Vi er følelsesvesener og magefølelse/intuisjon er sjamanens verktøy. Så følelser skal styre oss, vi skal lytte til dem, og vi skal flyte på tornadoen til vi en dag er pulverisert og blir igjen ett med verdens støv.

Jeg finner det interessant å ta i bruk etymologi når man undersøker ulike ords betydning, i vårt tilfelle sjaman.

shaman
1698, "priest of the Ural-Altaic peoples," probably via Ger. Schamane, from Rus. shaman, from Tungus shaman, which is perhaps from Chinese sha men "Buddhist monk," from Prakrit samaya-, from Skt. sramana-s "Buddhist ascetic."

Så klart må man ta med i betraktning at "språk endrer seg", men like fullt er det interessant å titte på etymologien. Om man sier seg enig i å forstå sjaman som derivert fra Sha Men (Buddhistisk asket), så blir terskelen for å kunne bære tittelen noe høyere enn man ofte kan få inntrykk av.

Uansett... det er bare en tittel.

"Hjortedanser":

"kristin":


Men det jeg kan si meg helt enig i, er at dette er rolle fri for ego. Og dette er uten tvil en utfordring for oss i vår kultur idag.

Dette er en umulighet.

Det betyr at ingen kan være sjamaner. En sjamans rolle er derimot å gå ut av sitt ego og fungere som sjaman.
Sjamanen er jo bare et menneske. Å gjøre en reise for andre er å ofre av seg selv. Å heale andre er å tillate at noe bruker deg.

Og jeg er ikke enig i at universet er hierarkisk oppbygd.
Den største tjener er den største leder. Den hvite apen sprer sine hår.

Jeg oppfatter universet som sterkt kaotisk, som en virvelvind, en tornado, der alt har baner, men uten å ha totalkontroll.
Vi er følelsesvesener og magefølelse/intuisjon er sjamanens verktøy. Så følelser skal styre oss, vi skal lytte til dem, og vi skal flyte på tornadoen til vi en dag er pulverisert og blir igjen ett med verdens støv.

Synes at dette var godt sagt. Men føler jeg har gjort meg misforstått hvis du har oppfattet det som at jeg mener at universet er hierarkisk
oppbygd. Jeg helt enig at den største tjener er den største leder, men man må jobbe for det også. Man kan bare være en tjener gjennom
handling.
Dette med om man kan bli totalt fri for ego, mener jeg fast fortsatt. Men det er en lang vei, men mener at man allikevel
kan legge ego til side mange ganger og hovedsakelig ha fokus på å tjene før dette skjer, så det synes jeg var et godt og viktig
poeng.

For meg er sjaman kun en tittel....den betyr ingenting....annet enn at den tittelerer en persons livsserfaring og håndtering av livets realiteter og som har begge føtter innen det *ukjente* (åndelig verden)

De som med lettvinthet kaller seg en sjaman må gjerne gjøre det, men i mine øyne og i mitt hjerte er det de menneskene som IKKE påberoper seg denne tittelen høyt, men som jeg ser bruker sin livserfaring til å hjelpe andre...de jeg med respekt kan kalle en sjaman.

For meg er det ikke noe mål å bli en sjaman. Vet ikke om jeg vil bli det engang. Men det er ikke opp til meg å bestemme. For jeg tenker at jeg er friere uten denne tittelen. Uten tittel sjaman...er det heller ingen som forventer noe av meg. Jeg kan hjelpe til der jeg trengs uten at noen forventer at jeg skal utføre mirakler. Jeg kan la vær å hjelpe der jeg ser det trengs en egen håndtering av en prosess. Jeg kan også lettere fungere som et speil for andre...for at de skal møte det de trenger å møte i meg.

Skulle jeg en dag bli valgt som en sjaman, vel...jeg kommer IKKE til å bruke denne tittelen høylydt så sant det ikke kreves til et formål som er til det beste for alle. Jeg vil heller bruke mine erfaringer! For det er DET en sjaman gjør...i mine øyne.

Det er ikke ordene sjaman som gjør en til sjaman. Det er handlingene...utført til det beste for alle!

tilKristin

Sangens Mann snakket om hierarki.

Totalt egofri. Det hadde vært veldg godt å bli.
Jeg tror perfeksjon er umulig, men mennesket streber mot det perfekte, og det gjør da jeg og.

"Hjortedanser":

tilKristin
Sangens Mann snakket om hierarki.

Ok. Mottatt.

"Hjortedanser":

Totalt egofri. Det hadde vært veldg godt å bli.
Jeg tror perfeksjon er umulig, men mennesket streber mot det perfekte, og det gjør da jeg og.

Men...eh....hvorfor da strebe etter perfeksjon?

"Silva":

Skulle jeg en dag bli valgt som en sjaman, vel...jeg kommer IKKE til å bruke denne tittelen høylydt så sant det ikke kreves til et formål som er til det beste for alle. Jeg vil heller bruke mine erfaringer! For det er DET en sjaman gjør...i mine øyne.

Det er ikke ordene sjaman som gjør en til sjaman. Det er handlingene...utført til det beste for alle!

Bra innstilling. Men den dagen, hvis den dagen kommer, når du bestemmer deg for å seriøst jobbe med dette. Som å arrangere
sirkler eller gi healing til klienter, hva kaller du deg da? Siden folk trenger å vite hva slags arbeid du driver med, for å vite
hvem de går til.

Fint med litt diskusjon synes jeg

Det jeg mener med en hierarkisk oppbygning av universet er at vi kommer alle fra en kilde. Til denne kilden er det på en måte en stige. Jeg vet ikke hva som befinner seg nederst, midt på eller øverst, men jeg regner med at de som er opplyste er nærmere kilden enn det en som lever i mørket er. Samtidig så har vi med oss noe som alltid er i lyset, i kilden; sjelen. Slik jeg har forstått det rent intellektuelt er det gjennom å rense sinnet slik at vi kan komme i kontakt med sjelen bedre og la den virke gjennom oss at vi stiger nærmere det rene lyset eller kilden. Det er dette jeg mener med hierarki. Vi befinner oss alle på forskjellige trinn i utviklingen.

At universet oppfattes som kaotisk er ikke vanskelig å forstå, men ser man på hvordan ting henger sammen, ser man orden overalt. Se bare på hvor månen står i forhold til månen, perfekt. Se hvordan biosfærene på jorda er symbiotiske med omgivelsene, se hvordan solsystemet vårt er! For meg ser det ikke så veldig kaotisk ut egentlig.

"pachamama":


Så klart må man ta med i betraktning at "språk endrer seg", men like fullt er det interessant å titte på etymologien. Om man sier seg enig i å forstå sjaman som derivert fra Sha Men (Buddhistisk asket), så blir terskelen for å kunne bære tittelen noe høyere enn man ofte kan få inntrykk av.

Uansett... det er bare en tittel.

Dette er jeg fullstendig enig i. Det er bare en tittel, verken mer eller mindre. Men mitt poeng er at tittler kan være en peker på hvor man befinner seg. Det er sikkert like mange måter å bli opplyst på som det finnes mennesker på jorda. Men de som faktisk har vært i lyset og lever deretter, har kanskje like mye rett som en prest, en snekker, en kunstner på en tittel som sier noe om hva slags mennesker de er. For disse menneskene betyr det kanskje ikke så veldig mye, men det er kanskje greit å differensiere litt synes nå jeg.

Hi there all,

I have some questions here:

How do you define ego?

Who decides what is perfect?

Before we move on in this disussion these two questions need to be answered or we might discuss in all infinity.

Peace and love

"Silva":

Skulle jeg en dag bli valgt som en sjaman, vel...jeg kommer IKKE til å bruke denne tittelen høylydt så sant det ikke kreves til et formål som er til det beste for alle. Jeg vil heller bruke mine erfaringer! For det er DET en sjaman gjør...i mine øyne.

Det er ikke ordene sjaman som gjør en til sjaman. Det er handlingene...utført til det beste for alle!

Bra innstilling. Men den dagen, hvis den dagen kommer, når du bestemmer deg for å seriøst jobbe med dette. Som å arrangere
sirkler eller gi healing til klienter, hva kaller du deg da? Siden folk trenger å vite hva slags arbeid du driver med, for å vite
hvem de går til.

Jeg vil vite hva som er riktig å kalle meg om den tiden kommer. Å jeg vil også vite hvordan jeg vil komme til å arbeide. Jeg tenker.., det er ikke sikkert det er min oppgave å holde trommesirkler. En sjaman har mange muligheter til å nå frem med sine erfaringer. Kanskje jeg vil holde kunstkurs, i sjamanistisk tråd? Jeg ønsker ikke at folk skal kjenne meg på min tittel, men at de skal kjenne meg på min personlighet og utstråling.

Jeg tenker at jeg vil tiltrekke meg de som trenger mine erfaringer, uten at jeg må presisere min tittel! Da går det intuitivt og ikke på ord!

"Vakker Forvandling":

Hi there all,

I have some questions here:

How do you define ego?

Who decides what is perfect?

Before we move on in this disussion these two questions need to be answered or we might discuss in all infinity.

Peace and love

Egoet er for meg...det lille barnet som ikke har lært seg å takle livets realiteter. Det barnet som ikke ønsker å dele lekene sine med andre. Det barnet som bestandig krever oppmerksomhet.

Perfekt er bare et ord! Det finns ingenting som er perfekt. For uten det sorte eller det hvite....finnes det ingen balanse! Kanskje balanse er et ord i samsvar med perfekt?

"Vakker Forvandling":

I have some questions here:

How do you define ego?

Who decides what is perfect?

For meg så er egoet det som holder meg der jeg er. Det som ikke vil ha forandring og opprettholder status quo. Det som liker å føle seg litt bedre enn andre. Dette blir VELDIG snevert og generelt, men det litt av min forståelse. Om andre har innspill, hadde det vært bra for å øke min forståelse. Har en forståelse for hva det er, men vanskelig å definere med ord.

Hvem som bestemmer hva som er perfekt tror jeg det er noen andre som må starte opp. Føler meg veldig usikker der.

"Silva":


Perfekt er bare et ord! Det finns ingenting som er perfekt. For uten det sorte eller det hvite....finnes det ingen balanse! Kanskje balanse er et ord i samsvar med perfekt?

her er jeg litt uenig. Jeg mener at det perfekte finnes. Det er i vår opprinnelige tilstand, egofritt og full av det rene lys. Kanskje er vår ferd her på jorden et ledd i vår reise mot det rene lyset. I det lyset finnes ikke mørket. Ingen forvirring eller illusjon. Blir litt vanskelig å prate om dette siden jeg ikke har noen erfaringer med dette, men er lov å spekulere litt

For meg er egoet det som gjer at den blå ballongen som alle syng om,ikkje flyg vekk med vinden.
Den dagen me makter/har lyst/treng å sleppe egoet,treng me ingen kropp,me blir berre bevisst bevissthet som kommuniserer på det høgste nivå.

(høyrest litt keisamt ut)

"Sangens Mann":

"Silva":


Perfekt er bare et ord! Det finns ingenting som er perfekt. For uten det sorte eller det hvite....finnes det ingen balanse! Kanskje balanse er et ord i samsvar med perfekt?

her er jeg litt uenig. Jeg mener at det perfekte finnes. Det er i vår opprinnelige tilstand, egofritt og full av det rene lys. Kanskje er vår ferd her på jorden et ledd i vår reise mot det rene lyset. I det lyset finnes ikke mørket. Ingen forvirring eller illusjon. Blir litt vanskelig å prate om dette siden jeg ikke har noen erfaringer med dette, men er lov å spekulere litt

Mulig det...men for å komme dit, må man forstå balansen mellom det hvite og det svarte. Å da ser jeg på balansen som noe av det nærmeste man kommer perfekt. Fordi man har klart å finne gråsonen! Men det er mine tanker!