<t>Når du søker etter det er det noe fantastisk.
Når du finner det er det fantastisk.
Når du har det er det ikke noe spesielt.
Jeg har tenkt endel i det siste på hvorfor vi er på den åndelige veien, de av oss som er der.
Dette mye på grunn av en samtale jeg var en del av på et sted som heter Haugtun.
Der kom det frem at det er helt tydelig forskjellige mål for hvorfor vi søker.
Etter å ha spurt litt så har jeg 4 eksempler på hva forskjellige, inkludert meg selv, søker.
- En søkte frihet, å bli stille i seg og dermed flyte.
- En mente at det matrielle, ikke ting, men god sex, god mat, nytelse er viktig. Gudene misunner menneskene.
- En mente at å bli fri fra egoet var det viktige.
- Selv ønsker jeg å bli ett med verdens støv, synke ned.
Men alle de jeg har snakket med forholder seg til samme "skole" om jeg skal si det slik, de bruker trommen, meditasjon, bevegelse og selvransakelse for å finne den videre retning.
Så når vi alle opererer med samme kompass, og på et sett det samme kartet, finner jeg det interessant at vi allikevel går langs forskjellige elver i vår søken etter havet.
Er vi deler av en stor menneskesjel, som sender oss ut for å lete etter elven som renner oppover til fjellet? Eller går vi alene gjennom en ørken og leter etter vann? For alltid i essens overlatt til oss selv?</t>