En gang jeg satt rundt leirbålet og lyttet til en ”indianer” som fortalte sin historie, om sin kultur, ble jeg virkelig misunnelig og ønsket at jeg hadde andre røtter enn kirken og Jesus å snakke om. Jo, det har du, sa han. Og så har åra gått.
Her i Østfold ligger minnene tett i form av hellerisninger, graver, og steinsirkler. Og i mose og lyng ligger restene etter bosettinger i skogene. I løpet av et par generasjoner har naturen tatt tilbake det folk har satt opp og nye trær slår rot over det gamle. Minnene viskes ut. Under røttene til di krokvokste furuene ligger minnene. Om et liv i skogen uten motorsag eller hydraulikk til å løfte tømmeret, eller et liv langs med elva uten påhengsmotor. I skogen hersker ennå vesener fra gammel tid, som alle har sine roller i sitt samspill. Jeg undres hva var deres oppgave i gammel tid? Var der en, volve eller skrette, trollkar eller sjaman som hadde kontakt med vesenene, eller var det folk flest som levde i samspill med vesenene. Og hvilken betydning har disse vesenene for nysjamanen.
Der hvor traktorene med firehjulstrekk, pløyer åkrene for kornproduksjon, ble det i sin tid dyrket mer allsidig. Det er også grunn til å tro at det blei dyrka urter til medisinsk bruk. Jeg undres om noe kan ha blitt borte underveis, med lensmann og prest.
Ingenting er konstant, verden er i bevegelse. For tusen år siden klarte noen å hente hjem kristendommen. Den gang var en reise til midtøsten en strabasiøs ferd, i dag er det ingen sak å reise jorda rundt, selv om en velger SAS. Og det er turister over alt, i storbyene verden over. Da blir det naturlig at vi inspirerer hverandre, og kulturer blandes, også på det spirituelle plan.
Den delen av vår norrøne arv som har gått i glemmeboka kan vi ikke lese oss til. Da kan det være en løsning å hente tradisjoner fra andre kulturer hvor di ennå er levende. Men hvordan reagerer trollet i skogen når det kommer en hvit indianer, med kolibriens fjær, og stæsj fra en annen verdensdel. Av og til må en låne verktøy hos andre, og jeg synes det er fint å låne og låne bort. Men lånt verktøy bør leveres tilbake etter bruk?
Jeg vet at et sted, der hvor furua klorer seg fast, ligger vår egen norrøne spirituelle arv. Verden har gått videre i løpet av tusen år, å få tilbake det tapte tror jeg ikke på. I dag kan vi med museklikk få di flotteste magiske redskaper, fra alle verdens hjørner til å dukke opp i postkassa noen dager seinere. Magiske teknikker er tilgjengelig i på nettet og litteratur om det magiske er tilgjengelig med museklikk. Det skulle sette oss i stand til å være verdens beste sjamaner. Men er det fortsatt en bit som mangler? Kan det være roen eller troen på oss selv, som gjør at vi ikke helt vet hva fura skjuler. Eller kan det være det enkle som gjør at jeg ikke ser skogen for bare trær.
Kan det være roen eller troen på oss selv, som gjør at vi ikke helt vet hva fura skjuler. Eller kan det være det enkle som gjør at jeg ikke ser skogen for bare trær
Å ha troen på seg selv er jo en viktig grunnmur på dette med å erfare og "se" mer av hva skogen kan by på av nåtid og fortid. Noen praktiserer seid og det er jo Norrønsk over det. Fortiden hviskes bort for dem som ikke "ser". Men blåkopien er der enda og det handler om å finne tilbake til urgamle metoder og verktøy for å hente det tilbake skulle jeg tro
