Sjaman.com – Forumarkiv

Bare undrer litt.....

Hva skal til...  Hvem.... og når kan en kalle seg en sjaman... 

Undrende Sjelevenn

Hei du

Nåkka står hær
http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... opic=555.0

Og Ailo har en bra forklaring på forsiden "outsideren som ble innsider"

Jeg mener at for å kalle seg sjaman er det visse kriterier som kunnskap, evner og forståelse som må være på plass
Jeg er enig med det Ailo sier her:

Jeg hevder ofte at sjamanarketypen står for holisme, for den personen som har utviklet totaliteten av menneskelige evner, både sansemessig, intuitivt, logisk og tenkemessig. Vedkommende er både meditativ og kunstnerisk. Vedkommende er crazy på en sunn måte og visjonær. Vedkommende har helbredet sitt sår, og kan helbrede andre. Vedkommende har reist i sin kulturs paradisforestillinger, inn dit hvor ikke noe mangler, og er en stemme for harmoni og for det opphøyde.  Alt i alt en stemme for det hellige i den profanes sammenhengen.

Lys & Kjærlighet
Tina

For meg betyr sjamanisme "Å være ett med".

En sjaman kan være "ett" med alt som finnes
-og ser at alt har en sammenheng.

En sjaman ser "det store bildet" finner sin plass i det
-og kan på forskjellige måter hjelpe andre med å finne sin.

Hei.... og takk til dere Tina og Biernna! 

Ser du har tatt fram en gammel tråd som forklarer det meste....
Trodde jeg hadde fått med meg det meste her.......
Dette forumet er jo et fantastisk alternativt oppslagsverk! 

For meg har det også et egoistisk motiv,
jeg får reflektert, sortert og ryddet i tanker og erfaringer.
Jeg berikes av andres erfaringer og får nye vinklinger på ting.

Temaet:
Tror forresten kunstneren Ailo ofte vender tilbake til i sine beskrivelser av sjaman er veldig viktig.

En kunstner har som regel i begynnelsen av et "verk" en visjon om det ferdige produkt
-dette betyr at kunstneren er flink til å visualisere, drømme med åpne øyne.
Slik skapes altså ting først i energiverdenen -som en tanke, som en ny virkelighet.

Kunstneren har i andre tilfeller ikke noe planmessig over sitt verk, men han/hun følger en sterk indre følelse mens noe skapes,
-dette betyr at kunstneren stoler på og følger sin intuisjon.
Tror at begge deler oftest kombineres.

Når alle dørene er oppe og en ikke lurer på noen ting , men vet ........

Da kan en hvertfall kalle seg sjaman 

Sjaman er en bevisshetstilstand 

sjaman, er slik som jeg ser det, 3 ting:
det er en antropologvitenskapelig(det er sikkert ikke et ordentlig ord det der men) betegnelse på vise menn/kvinner blandt urbefolkning,
det er et ord som likner på navnet en sibirsk stamme har på sine vise menn/kvinner.
også er det selvfølgelig brukt verden over i new age bølgen, som en slags betegnelse på selvutvikling med animistiske livsyn og holdninger.

jeg syntes det hele kan bli fryktelig dumt, og kan ta meg selv i å bli oppriktig flau når jeg hører folk snakke om "sjamanvennen" sin eller "sånne sjamangreier", og "sjamanistisk meditasjon".

en eller annen person har en eller annen teknikk til indre ro eller energi fra en indianer stamme et eller annet sted, eller enda verre; har tatt en eller annen moderne version av en gammel indisk teknikk, satt inn et par ulver og et reinsdyr, og vips så kan man selge dette som "sjamanistiske teknikker til visdom og kraft". som jo selger som varmt vetebrød, hos den seksuelt og emosjonelt undertrykte borger, som hører URkallet i annonsens overskrift.

jeg syntes det er fryktelig feil å skulle klassifisere seg med et navn oppfunnet av menneskeforskere for å beskrive de mystiske og spennende vise menn. ber du er du kristen, slår du på gong gong og synger er du hindu eller budhist, men slår du på tromme, jo da er du sjaaamaaaan... 

men, vi trenger kansje disse båsene å sette oss selv i... det må jo være en fornuftig grunn til at vi aldri klarer å kvitte oss med dem ?

uansett, så mener jeg å påstå at å si man driver med sjamanisme og at man er en sjaman, er det samme som å si man driver med budhisme og er en budha.

hilsen Eirik

En sjaman er åndeverdens, kraftens verktoy. En sjaman står till tjenst mellom verdene. En sjaman kan kommunisere med o hantere kraftene. En sjaman kan reise in mellom verdene för å åstadkomma healing o balans. En tromme kan vare et hjelpmedel har jeg hört ( ) 

Jeg tror det er bra for underbevisstheten om sjamanen kan kalle seg sjaman tidlig på sjamanveien. Men en bør være klar i rollene, eller hvilken fase en er i. Da tenker jeg på sjamanen som selvutvikler, sjamanen som behandler, sjamanen som prest og ritualmester, sjamanen som kunstner.

Sjamanisme blir brukt om urgamle teknikker for arbeid med kraften gjennom ekstase. Sjamanen kjenner to verdener, den synlige, bevisste verden og den skjulte, ubevisste verden.  Den ubevisste verden beskrives i mytene.
Sjamanen er et bindeledd mellom verdene, han kjenner åndene og han kjenner den bevisste verden. I ekstase har sjamanen via åndene tilgang til kunnskap langt utover eget nivå.

Her på berget taler hellerisningene om våre forfedres kraftspråk. Kreftene har sakte bitt visket ut, og mytene latterliggjort.

Så er tiden kommet for å igjen arbeide med kraften og naturen.
Di gamle verktøyene, anses som en verdensarv, og plukkes fra hele verden. Hardner kaller det kjernesjamanisme.

Den samiske formen for sjamanisme har gått i en kontinuerlig tradisjon. Kloke mennesker med helbredende evner eksisterer også blant oss. Disse menneskene bryr seg ikke om flotte ord, og lar ikke høre så mye av seg.
 
Sjamanen som såret healer. Mange som starter på sjamanveien kan ofte ha sin årsak i et fysisk, psykisk, åndelig eller følelsemessig problem.

På veien fra såret til hel, er sjamanen i selvutviklingsfasen. Energisystemet skal utvikles, til at det tåler ånde og energikontakt. Hjelpekreftene som lærere og kraftdyr skal pleies og vokse seg store og sterke. Det er disse som er fundamentet som sjamanen støtter seg på. Egne svarte hull og sår i sjelen og energisystemet skal fikses. Sjamanen arbeider i en form for transe, eller ekstase, og frisjelen skal kunne reise for å finne den kraften sjamanen trenger.

Den gang som nå plukker åndene ut hvem som skal gå sjamanveien. Noen har fått et kall, andre blir ledet dit.En ulykke, som setter i gang dødsprosessen, kan på sekunder gi innsikt og evner på sjamanveien.

Som behandler arbeider sjamanen på energisystemet, via hjelpekrefter og ånder. Sykdom skyldes ubalanse, blokkeringer, i energisystemet, og sjamanenes jobb er å rette opp dette. Energisystemet er koblet til sjelen, eller bør være det. Noen ganger arbeider sjamanen direkte med sjelen, andre ganger på energisystemet. Ikke så sjelden må energier trekkes ut, og ny fylles på, og hull tettes.  Noen bruker tromme for å komme til ekstasen, andre bruker  også sang. Men etter hvert går det like greit for di fleste å reise i stillheten. Moderne sjamanen mener verdensarven gir tilgang til remedier fra hele verden, så trommer, rasler, krystaller, sang og røkelse brukes i behandlingen. Som behandler stiller sjamanen via hjepekreftene diagnoser, og finner ut hva som er galt med kropp og sjel. Urter og plantemedisin er et kapittel for seg, som sjamanen også håndterer.
Det er sjamanens hjelperkrefter som avgjør når han er klar for behandlerdelen.


Sjamanen som prest og ritualmester
Ettersom sjamanen kjenner begge sidene, og som bindeledd, og har erfaring med ritualer, er det naturlig at sjamanen tar seg av ritualene ved livets overganger.

Sjamanen som beskytter av samfunnet. Sjamanen har erfaring med energiene og da er det også naturlig at sjamanen tar seg av destruktive energier i samfunnet. Som å hjelpe ånder som ikke har kommet over, og skape beskyttelse for samfunnet han tilhører. 

Sjamanen som kursholder.
Når sjamanen har gått sine runder, og har erfaring som behandler, kan tiden ha kommet for å bringe kunnskapen videre.

Sjamanen som kunstner, musiker, visesanger, myteforteller, klovn, poet, maler.

Sjamanen som visdomsformidler på debattsonen. Er det noe rart at sjamanens hverdag er så travel at det ikke er mulig å utrette noe som helst.

Takk for klargjørende, gavmildt og vakkert innlegg CraftWolf 


UlveMor

Tusen takk  craftwolf..  for en  flott og  innholdsrikt  innlegg.

"nnnnnzzz":

Når alle dørene er oppe og en ikke lurer på noen ting , men vet ........

Dette ordtaket slo meg da jeg leste dette: "Den som tror han er ferdig utlært er ikke utlært, men ferdig"...

Og at en sjaman skal være en som har sluttet å undre seg og lure på ting, og som ikke er åpen for noen form for ny input? Det høres rett og slett fryktelig feil ut i mine ører.

Min definisjon av en sjaman er en slags arbeidstittel, eller arbeidsbeskrivelse, som betyr mye av det samme som trollmann, magiker, heks, volve eller seidmann, feks. Hovedoppgaven til disse er at de knytter en personlig kontakt mellom det fysiske og det åndelige, på sin individuelle erfaringsvei. Og det betyr at alle som går denne veien kan kalles sjamaner.

Det finnes mange ulike måter å bli sjaman på, og det eneste kriteriet for å bli det er at man har en sterk vilje om det. Og det finnes altfor mange ulike måter å være sjaman på, til at man kan lage en fast definisjon av krav man kan stille til de som bærer sjamantittelen.

Sjaman...
Føles som et stort ord i min munn..
som en selvvalgt tittel..
som et smykke..
Et smykke konger har bært før meg..

Enkelte liker ikke ordet,
som om det var å hoppe inn i en "bås" lik det å kalle seg kristen eller muslim.
Slik er det IKKE!
Det er nettopp det en sjaman ikke er..
Sjamanen står fritt.
Å være sjaman er å være "fri" til bare "å være".
Det er et navn som i utgangspunktet står for at man ikke har noen tilhørlighet.
Derfor kan en sjamans vei til tider ofte være veldig ensom..
Men "å stå alene" gir styrke og man vokser på det.
Er det ingen "å bli kjent med" tvinges man til å se "innover"...
til å bli kjent med seg selv!
Det er der det hele starter, med selvinnsikt!
Å være sjaman har en begynnelse men ingen slutt.
Begynnelsen på veien er å velge å "åpne øynene"..
man innser at alt har en sammenheng..
et slektskap..
at man er en del av en helhet..
også det man ikke kan se eller ta på i den fysiske verden..
man innser at at man aldri vil bli fullt utlært om sin eksistens´ mangfold.

Å være sjaman betyr at man har valgt en vei å gå,
rollene kan være mange..
først og fremst har enhver et ansvar ovenfor sitt eget liv..
Å være sin egen sjaman og ingen andres er rett for enkelte..
noen blir store veivisere og/eller healere og hjelper andre..
Hva er riktigst?
Er slikt målbart?
Hva er en sjaman?
Hva er en stor sjaman?
-og hvorfor???

Å stille disse spørsmålene..
mine svar er ikke dine svar.
Om dine svar er de samme om et år..
da har din vei stoppet litt opp..
det forteller at du ikke har lært noe på en stund..
Revurder, altid!
Undres, altid!
Lær..

Så mange som forsøker å fortelle andre sannheter om livet..
sine sannheter..
velmenende..
En stor sjaman er i mine øyne en stor veiviser,
en som viser vei gjennom å peke innover i den som søker..
og får den som søker til å tenke selv..
og gå veien selv..
å lære selv..
Slik handler den beste veiviseren.

I mine øyne er den sjaman liten som kun peker i den retning han/hun selv har gått..

Man må dele..
inspirere hverandre..
lære av hverandre..
men altid oppfordre til at den som søker tenker selv..

Det er på veien man lærer!

Fordi vi lever i en verden der vi er opplært til å tenke på den måten at..
alt er målbart,
alt har en begynnelse og en slutt,
alt har en beskrivelse,
en merkelapp,
-ser jeg ingen ting galt i å ha benevnelsen "sjaman" fordi det står for frihet.

Sjamanen står med en fot i hver verden, intet galt da med et navn på den fot som står i den verden der alt har et navn.
Det er faktisk å innse en del av helheten:)

Selve spørsmålet, "hva er en sjaman", er umulig å gi et fullstendig og dekkende svar på fordi det omfatter hele vår eksistens.

Men dette er "bare" Min sannhet.. i dag...
I morgen er den kansje en annen..

Når man har fjærpryd i håret
Og ansiktet er malt,da kan jeg kalle meg en sjaman.
Jeg kaller på åndene og de fyller meg opp,da er jeg sjaman.
Jeg kaller på åndene og de er gamle sjamaner,de liker min kropp,da er jeg sjaman.
Når de jeg kjenner kommer til meg for å få kraft,da er jeg som sjamanen.
Når døden truer og jeg skremmer den vekk,da er jeg sjaman.
Åndene liker sjamanen,derfor er jeg sjaman,for å bli likt av åndene.
Jeg er sjaman når jeg er åndebesatt,det vil si oppfylt av lyskraft fra ur-noaidene.
Du må gjerne kalle meg sjaman,jeg er ikke noe du kan sette i bås,desverre.

Vanskelig..
Om enn interressant -så blir jeg forvirret av temaet.
Hodet mitt klarer bare få tanker om gangen,
noen vil sikkert si "bare en",
kansje de har rett..
Best å bare "være" da 

Av og til blir jeg litt rotete i toppen av disse titlene hele veien. Hvem er hva og hvorfor?
En sjaman er ikke noe en kaller seg selv. En sjaman er noe man blir kalt. Om man slenger rundt seg med titler, så får titlene ingen mening lengre...

Fagerhjul

Jeg synes jeg hører janteloven i denne diskusjonen si, du skal ikke tro at du er noe, og i alle fall ikke sjaman.
Jeg ser det tilbyes mange kurs i sjamanisme, og så skal en ikke kunne kalle seg sjaman etter å ha arbeidet med teknikkene og kreftene en periode. Jeg synes det er fint med ord på ting, da vet en hva en snakker om.
Det jeg tenker på er å ha ord for hvilken rolle sjamanen har. Kanskje et ord for selvutviklingsfasen, et ord  behandlerfasen mot betaling, eller ord for flere av di mangfoldige rollene med og uten betaling sjamanen kan ha.
Sjamanstudent er et ord jeg ikke liker, det høres ut som en  leser om sjamanisme og ikke praktiserer.

I en kontinuerlig tradisjon vet alle hvem som er pekt ut til sjaman, og når personen er klar. Rundt Oslofjorden er det ikke sånn, samfunnet er besudlet med det meste. Også ymse sjamantjenester. Når en ikke har et ord som gir en definisjon, er det fritt fram å selge ymse sjamantjenester i rein uvitenhet mot god betaling.
For meg er ikke sjaman noen høythengende tittel, men et ord som beskriver en persons arbeid med naturkraften i en endret bevissthetstilstand.

Hmmm, da får vi kanskje ha en betydning av ordet for dere rundt Oslo-fjorden, og en for oss her nordpå kanskje? 

Ellers er jeg veldig glad for at det er noen som mener som meg! Hei Fagerhjul!
De fleste som går rundt og kaller seg selv sjaman er ikke sjamaner i mine øyne, men det har jo ikke betydning for andre enn meg da. Som før nevnt så har jeg forstått at betydningen har endret seg etter hvert som sjamanismen er blitt moderne og noe alle driver med. Men Jantelov? Neei, tror ikke det da. Det er klart det er kjekt med ord, men kjekkest er det hvis de har en klar betydning. Vet ikke helt hva jeg skal sammenligne med, men mener vel litt at det blir som om jeg skulle kalle meg lege fordi jeg har en del kunnskap om legevitenskap, eller snekker fordi jeg har laga meg ei fuglekasse.
Jeg ville likt å vite at hvis jeg skulle kontakte en sjaman så var det en person med en viss kunnskap, erfaring og visdom, som har kontakten i orden, og gjort seg sånn høvelig ferdig med eget egos egne sår.

Å kalle seg for sjaman bare for å ha en arbeidstittel er for lettvint etter min mening.

Man kan godt si at man er en healer som jobber med sjamanistiske teknikker. Folk vil klare å fatte hva vi mener lell...forutsatt at de i det hele tatt vet noe om sjamanisme.

Er enig med de som synes at det trengs litt mer enn et kurs for å kunne titulere seg med å være sjaman. Ellers blir det til slutt bare et ord uten betydning for noen. Det er vel ingen tjent med?

Ellers ser jeg poenget ditt, Craftwolf. Graderinger etter hvor du er på veien, på en måte.

Hvem er det som evt skal legge føringene for en slik gradering? Eller skal en heller kalle det en kategorisering? Og hvis vi skal dele opp sjamanismen i flere kategorier, er vi ikke da på vei bort fra det som er et av poengene innen sjamanisme, nemlig helheten. For en som jobber med sjamanisme, eller som ER sjaman, vil alltid være overalt...samtidig.

Selv føler jeg ikke at jeg er noe i nærheten av å være sjaman til vanlig. Jeg sier "til vanlig", for det har vært øyeblikk da jeg har følt at jeg har vært sjaman. Det er når jeg er mellom verdnene og min lærer er der og viser meg hva jeg skal gjøre. Når jeg jobber med en healing, en ekstraksjon, en sjelehenting eller utfører psykopump-arbeid og min venn, sjamanen, er i meg.. jobber gjennom meg og jeg er både eleven og redskapet. DA kan jeg føle meg som en sjaman.

Til vanlig er jeg en healer. Og den som trenger mest healing er meg selv. Ailo har lært meg at en sjaman er en såret healer. Sårene er der. Mange er healet. Men for å kunne hjelpe andre mennesker, må først mine egne sår og huller repareres. Det finnes ting jeg er en racer til å heale på. Det er ting jeg har jobbet masse med i meg selv.

Det har vært øyeblikk da jeg har tenkt at NÅ er jeg healet, nå kan det da ikke finnes flere sår.. Så kommer de til meg..læremestrene..jeg får noen skikkelige trynetrøkker og får satt tingene i rett perspektiv igjen.

Sjamanismens vei er en erfaringsvei, det har jeg erfart. Summen av erfaringer er vel det som kan være en pekepinn på hvor langt man er kommet på veien til å kunne kalle seg sjaman, eller at andre vil begynne å kalle en det. Erfaringer tar tid. Det er mye som skal erfares, mye som skal læres, heales og integreres.

Kanskje er ordet sjaman synonymt med ordet visdom?

Det eneste jeg vet, er at jeg har uendelig mye å lære. Eller å bli minnet på, for kunnskapene ligger jo der, gjemt dypt nede i vår underbevissthet 

For det er det som er fint med sjamanismen...vi har alle kunnskapene i oss til å kunne bli sjamaner.

Jeg synes den postingen overfor av Inger Lise sier det meste og som også er i min ånd ang ordet Sjaman. Det er en viss form for ydmykhet en må ha med seg all sin kunnskap,visdom og erfaringer i livet. 
Jeg er heller ikke tilhenger at gud og hver mann skal kalle seg for sjaman. En vet selv når man er en "ekte" Sjaman. Og det tar helt sikkert flere tiår før det skjer om man virkelig går inn for den retningen og det kreves så uendelig mye mer enn å være på kurs selv over 3 år etter min mening.

Ordet Sjaman kan lett bli misbrukt som også Inger Lise nevner. Det kreves mye ydmykhet,visdom,kunnskap og erfaringer i livet og virkelig erkjenne at man er Sjaman. En ekte Sjaman. Og det er helt sikkert en veldig tøff vei å gå - en vei som en såret healer og så gå igjennom endel ting. En ekte Sjaman vet av erfaring. Men roper ikke høyest om at han/hun er det Det er nå min mening.

Og jeg mener også at det er viktig å kjenne ens begrensninger, men også ens styrke selvfølgelig og muligheter. Det er forskjell på å sjamanisere - drive med sjamanistiske teknkker og metoder vs det å være sjaman. Men det er nå min mening og holdning til det ordet der. For meg er det et veldig hellig ord: "Sjaman".

Det er mye bra meninger her og veldig spennende emne En annen ting er at en Sjaman strengt tatt ikke trenger tromme. Det finnes også "sjamaner" i Amazonas. Men de bruker jo planter o.l. i sin praksis. Det beror ikke på verktøyet om man er en ekte Sjaman eller ikke. Et veldig interessant emne. 

"craftwolf":


For meg er ikke sjaman noen høythengende tittel, men et ord som beskriver en persons arbeid med naturkraften i en endret bevissthetstilstand.

Enkelt og greit 

Nå er ju jeg inne i trommetider, så jeg vill bare si det at nei, en sjaman er ikke = de hjelpmedel som brukes får å nå healing och extase, men jeg vill si det at i nord er trommen like hellig som planterne er i söramerika. Samerne blev fråntatt sine trommer som brukets i mångtusendes år, men de kommer tillbake nå och er en viktig process i att sterke sjamanarvet i nord. Tenk om noen skulle si till söramerikanerne at nå får ni ikke bruke noe planter mer, Och en sjaman trenger ju ikke det ... osv. Vi må hantere samers o det gamle nordiske arvet med respekt likväl som de söramerikanska. Her har vi vel också et gammelt arv med plantebruk, men kanske för at det ikke er med den mångfald som i söramerika så har trommen blitt mer sentral ..(eller ?) Det handler också om den kraft som kommer fra at leve seg in i den gamle mytologiverden.

Haga!!

Synes egentlig at det er litt morsomt at
så mange har så sterke meninger om hvem som ikke er sjaman,
og det samtidig som det fremheves hvor kort de er kommet på sin vei.
Hvordan kan noen være så sikre uten å ha fått oversikt over hva en sjaman er????

Plutselig tør ingen kalle seg sjaman og alt er bare ydmykhet..
Å være sjaman er som Ailo sier å være på en "erfaringsvei",
dvs at man er bevisst den vei man har valgt å gå..
hva er galt med å bruke ordet da?

WhiteOwl:
Du nevner at det blir for lettvindt å ta en tittel som snekker om man har laget en fuglekasse.. og trekker sammenligninger til det å kalle seg sjaman.
Mener du at det skal innføres pensumliste + fagbrev også for sjamaner?
Eller skal vi ha avstemning på sonen om hvem som kan kalles hva? (hehehe)

Inger Lise:
Ovenfor nevnte snekker føler seg neppe som snekker hele året og 24 timer i døgnet,
den tid han/hun ikke er på jobb føler han/hun seg neppe som snekkerlærling heller.
Litt merkelig at du har en så variert oppfatning av hva du er..
ene øyeblikket sjaman.. men stort sett healer..
Jeg skjønner ikke grensene.

David:
Du sier at: "Det er forskjell på å sjamanisere - drive med sjamanistiske teknkker og metoder vs det å være sjaman".
Jeg skjønner bare ikke forskjellen..
Men det du videre skriver,  at det er viktig å kjenne sin styrke -og begrensninger,
kunne ikke vært mer enig med deg.
Slikt står for selvinnsikt og vitner blant annet om å være bevisst den lærdom man bør tilegne seg.

Fagerhjul:
Om du blir rotete i toppen av titler..
foretrekker du den dagen du havner på legevakt at den som skal undersøke deg sier noe sånt som:
"God kveld, når noen vil meg noe sier de Hans Hanssen og jeg blir ofte kalt lege".
Svarer du da:
"noen sa jeg var syk... så jeg kom hit..."

Craftwolf:
Du mener tittelen sjaman "beskriver en persons arbeid med naturkraften i en endret bevissthetstilstand".
Jeg undres..
Hvilken annen kraft enn naturkraften er tilgjengelig?
Kan noen som helst jobbe med energiverdenen utenom i endret bevissthetstilstand?
Konklusjonen på det du sier blir vel da at alle som kan gjøre noe innenfor energiverdenen er sjamaner??
Ellers er jeg stort sett veldig enig i det meste av det du sier,
og da spesielt i at janteloven ruver stor i denne debatten!!!


Er det noen jeg har glemt å tråkke på tærne nå????
For å være på den sikre siden gjør jeg som teleterkij,
tar jeg på meg fjærpryd,
maler ansiktet
og sier at du må gjerne kalle meg sjaman!!!!

Jeg syns det blir litt morsomt dette, hvor forskjellig vi kan tolke samme tingen. Tenk på hvor mye forskjellig vi legger i bare dette ene lille ordet, - gang det så med alle andre ord i verden, - er det rart vi havner ofte i ufred med hverandre med sånne kommunikasjonsproblemer??
Jeg blir først helt forundra over at dere ikke ser hva jeg mener, det som for meg er så selvsagt, - så må jeg le for meg selv!

For meg er det hele så opplagt at jeg ikke får til å forklare det engang. Jeg finner ikke noe å sammenligne med egentlig.
Men for å svare på spørsmålet: Nei, jeg er ikke for fagbrev for sjamaner, da tror jeg heller jeg ville satsa på den avstemminga, gitt! 
Men mitt poeng er at jeg gjerne kan kalle Biernna sjaman dersom jeg føler at han er det, men at det ikke er det samme om han kommer selv om presenterer seg som Biernna sjaman. For meg er det en hederstittel på en måte, en tittel man får av sine medmennesker, ikke en man gir seg selv.

Og forresten, i kommentaren til Fagerhjul.. Dersom man skulle kunne gi seg selv tittelen lege like lett som tittelen sjaman, så ville det vel lett kunne oppstå sånne situasjoner på legevakta. Jeg foretrekker altså å vite at en lege faktisk er en lege. Og dersom det ikke er forskjell åpå å drfive med sjamanistiske metoder og å være sjaman, - hvorfor i det hele tatt dra på legevakta, kan ikke naboen gi deg en pille og sette på plaster, og i hvert fall komme med en diagnose, og dermed også være lege? (Jfr kommentar til David)

Men ellers Biernna, - jeg kunne komme til å kalle deg sjaman, jeg! 

Jeg blir veldig forvirra av alt dette, fordi jeg syns alle har noe bra å si om å være sjaman, kanskje alle har litt rett og litt feil. Og jeg er såpass ny på dette at jeg egentlig ikke har peiling.

For en 5 -6 år siden var jeg på et englekurs i tromsø. Hun som leda kurset fortalte om at hun hadde med seg sin oldefar som var noaidi - som hjelper, og beskrev engler, hjelpere og guider og snakka om aura og annet. Hun kalte seg ikke sjaman. Man kunne dessuten bestille time hos henne der hun snakka med mine hjelpere og ga den informasjon jeg trengte til å gå den "rette veien". Hun brukte ikke noen form for parafernalia, bare sitt klarsyn.

Det har nå i det siste gått opp for meg at i hvertfall JEG vil kalle henne en sjaman. Og der er kanskje noe av stridens kjerne. Det blir som Jesus - han ville ikke kalle seg selv Messias, men henviste til at andre kalte ham det. Så kanskje man ikke KAN kalle seg sjaman før andre gjør det?

Jeg syns det er en god beskrivelse dette med å se og bevege seg mellom verdnene. Det krever kanskje ikke trommer og endra bevissthetstilstand, og kanskje krever det ikke treårig utdannelse. Men det står i boka "Sjamansonen" at det er minst fire veier til å bli sjaman: Man kan blir oppsøkt av den andre sida og opplært, man kan velge det selv og søke opplæring, det kan gå i arv i familien osv, (jeg husker ikke i farta fler ).

Jeg selv søker i hvertfall opplæring. Og starter på selvhealinga.

Med vennlig hilsen Stridshjelp