Her er noe mer intresangt fra boken til Brita Pollan. ka syns dere om dette??
Sjamanisme som religiøst fenomen
Sjamanisme er ikke en religion, men en religiøs praksis forbundet med en bestemt måte å kontakte oversanselige virkelighetsplan på for å avhjelpe forskjellige krisetilstander.
Mircea Eliade har i sitt sentrale verk om sjamanistisk praksis fra nesten hele verden beskrevet det religiøse som en type virkelighetserfaring ulik all annen erfaring. Han står i sterk opposisjon til en såkalt reduksjonistisk religionsforståelse som f.eks. tolker religion som uttrykk for misforstått vitenskap, fortrengte følelser, først og fremst dødsangst og seksualitet, eller som makthaveres måte å legitimere samfunn og undertrykke undersåtter på. Religiøsitet er for Eliade menneskets måte å kommunisere med sin egentlige virkelighet på. Homo religiosus, det religiøse mennesket, er sentrum i Eliades religionsteori og forutsetningen for det materiale religionsforskeren har å forholde seg analytisk til. Det religiøse menneskes egenart beskrives som behovet for og evnen til å overskride eller transcendere det vanlige livs grenser for å kunne kommunisere direkte med det hellige eller med tilværelsens hellige plan. Sjamanisme er for Eliade et uttrykk for urmenneskets måte å opprette kontakt med kosmos på. Det er den religiøse opplevelse per se. Det er den samme ur erfaring som ligger bak alle religioner, og det er den som ligger bak alle lokale utforminger av sjamanisme.
For Eliade er ekstasen og de religiøse erfaringer, som er mulige i denne ekstraordinære bevissthetstilstanden, avgjørende for hans forståelse av sjamanisme.
Kommunikasjon med det hellige skjer med utgangspunkt i såkalte hierofanier, åpenbaringer av det hellige.
Det skjer hver gang noen oppfatter at et sted er hellig, slik f.eks. Jakob gjorde det i Det gamle testamente. Han drømte om Guds engler som steg opp og ned på en stige og våknet og sa: «Sannelig dette sted er hellig», og satte en stein, en betel, der han hadde sovet og kalte stedet Betlehem. Slike åpenbaringer av hellige steder peker ut visse konkrete steder som hellige, det vil si fylt av guddommelig nærvær som kan oppsøkes akkurat der. Hierofani er Eliades begrep for enhver åpenbaring av det hellige. Et hellig sted er et verdenssentrum, axis mundi, og det er der det er aktuelt for sjamanen å kontakte overnaturlige verdener. Innenfor en samisk sjamanistisk forestillingsverden er både stein og omvendte trær kjent som utgangspunkter for kontakt med den andre verdenen. Stedet kan brukes helt konkret ved at sjamanen går dit, eller det kan oppfanes som et psykisk fenomen ved at sjamanen i sin indre verden tar utgangspunkt for sin reise nettopp der. Eliade poengterer at stedet der sjamanreisen starter, er stedet for kontakt mellom tre kosmologiske plan: oververdenen eller himmelen, den vanlige eller midtre verdenen og underverdenen. Trommen som brukes i forbindelse med transefremkallelsen er laget av et bestemt innvidd tre, og er derfor også en symbolsk representasjon for verdenstreet eller axis mundi.
Sjamanen er den som på vegne av den gruppen han tilhører, kontakter det hellige, tilværelsens guddommelige plan. Han holder denne kontakten åpen. Ifølge Eliade var det en kontakt alle hadde mulighet til å oppnå før, i tide- nes begynnelse, in i/lo tempore, som Eliade kaller dette førhistoriske stadium i menneskets utviklingshistorie. I den sjamanistiske tradisjon slik vi kjenner den som historisk fenomen, har sjamankraften derimot vært reservert for de få utvalgte. Slik Eliade analyserer sjamanens virke, reaktualiserer sjamanen kraften som var virksom i tidenes morgen, da alt ble skapt, og han skaper en helt ny begynnelse for den som skal hjelpes.
Påstanden om ahistoriske fenomener, som eksistensen av en opprinnelig, åpen forbindelse mellom guder og mennesker, som fremdeles er tilgjengelig for utvalgte, lar seg selvfølgelig ikke etterprøve eller bekrefte empirisk. Avgjørende for Eliade i hans fremstilling er at forestillingen om eksistensen av et spesifikt religiøst menneske, homo religiosus, gir mening til religionshistoriske data som ellers ville være uforståelige. Dette er et punkt ved Eliades forskningsmetode mange forskere har stilt seg kritisk til.
Eliade foretar en typologisk klassifisering av sjamanistiske forestillinger og sjamanistisk praksis fra hele verden, unntatt Afrika. Når det gjelder sjamanisme i området Nord-Europa, Grønland og Nord-Amerika, hevder Eliade at det ikke kan være tvil om at de store likheter innbyrdes skyldes kulturell kontinuitet eller diffusjon, spredning. Dette at religiøse fenomener over hele verden ligner hverandre, eksisterer det flere typer religionshistoriske forklaringsmodeller for. Det er to hovedteorier, som ikke er uforenlige: den ene er spredningsteorien, den andre tar utgangspunkt i likheten i menneskets psyke. Alt som utvikles kulturelt må i alle fall, hvor det enn kommer fra, svare til noe og slå røtter i mennesket selv.
Eliade oppfatter sjamanisme som et fenomen som kan oppstå overalt hvor der er mennesker. Mennesker vil alltid uttrykke sine religiøse erfaringer i symboler hentet fra de nærmeste omgivelser. Hovedtyngden i Eliades materiale er fra Sibir, derfor er det naturlig at de religiøse symbolene han redegjør for, er hentet fra en jegerfangstkultur. Men ekstasen, ikke den kulturelle kontekst, er ifølge Eliade det sentrale i sjamanismen. I en ekstraordinær bevissthetstilstand erfarer mennesket realiteter som verken lar seg forstå ut fra samfunnstype eller individuell psykologi.
Eliade har liten kjennskap til samisk sjamanisme. Han skriver at den var sterkt påvirket av norrøn tro og kristendom på den tid da det eksisterer kilder om den, og at disse kildene ingen interesse har for hans komparative analyse av sjamanismen. Dette er en meget feilaktig karakteristikk av det kildematerialet som eksisterer til samisk sjamanisme et kildemateriale som imidlertid son sett er utilgjengelig for forskere uten kjennskap til skandinavisk språk, og Eliade er blant dem.
Eliades presentasjon av hva han kaller sjamanistisk ideologi og sjamanistisk tema er imidlertid også i stor grad klargjørende overfor deler av kildematerialet til samisk sjamanisme. For så vidt passer det meget godt inn i hans fremstilling og bekrefter gyldigheten av de generelle strukturer han påviser innenfor sjamanismen.
Til sjamanistisk ideologi hører, ifølge Eliade, en bestemt sykdomsdiagnostistikk og helbredelsesmetode og et tredelt kosmologisk skjema som bakgrunn for sjamanens bevegelsesfrihet i rom. På enkelte samiske runebommer er denne inndelingen i flere kosmologiske plan lett å identifisere.
Det spesifikt sjamanistiske tema er nedstigningen til underverdenen for å bringe tilbake en pasients sjel eller ledsage den avdøde.
I forbindelse med det kosmologiske landskap sjamanen har evne til å ferdes i, eksisterer forestillinger om en bro i det underjordiske som er vanskelig å passere, og en stige eller trapp er tilsvarende forbundet med oppstigningen til de høyere regioner. Dette er billeddannelser som er utviklet detaljen i for eksempel middelalderlige visjonsdikt som beskriver reiser til dødsriket.
Ofte er sjamanens oppstigning til de øvre regioner symbolisert ved kutt i en stav som gjerne hørte med til sjamanens rekvisitter eller seremonielle utstyr, den såkalte sjamanstaven. Staven kunne ha syv eller ni kutt, etter hvor mange himler man tenkte seg måtte forseres. Til det underjordiske landskap hører også ofte en elv som sjamanen kan komme seg over med trommen sin, den er da hans båt. På slike båtferder kan båtens mast symbolisere livets tre. Reisen under jorden kan starte i huler eller grotter eller i en labyrint. Prøvelser og vanskeligheter av mange slag. som bare sjamanen kan finne ut av, har fått konkrete symbolske uttrykk og hører med til begge sjamanreisene, både den som går opp og den som går ned. For å komme seg gjennom vanskelighetene trenger sjamanen hjelp. Og det får han fortrinnsvis fra sine hjelpedyr. Sjamanens relasjon til dyr uttrykker på ulike måter hans spesielle evner. f.eks. flygeferdigheten evne tillagt sjamaner over hele verden. Hest og fugler -spesielt ørn, men også gås. måke og svane kan være hjelpedyr på sjamanreiser, uavhengig av om reisen går opp eller ned. Også ulver. bjørner, reinsdyr og fisk kan være hjelpedyr. Et hestehode stokk er vidt utbredt som symbolsk fremstilling av reisedyret. En hest med åtte bein, som Sleipnir. vurderes av Eliade som sjamanistisk. Reisen på Sleipnir for å hente Balders sjel i underverdenen oppfattes også som en typisk sjamanistisk sjeleredderhistorie.
Trommen kalles i mange sammenhenger for sjamanens hest. Den er trukket med dyrehud og representerer ridedyret eller reisedyret.
Sjamanen tiltenkes makt over ild og evne til å produsere magisk varme, og han gjør bruk av magiske steiner, spesielt krystall.
Overalt hvor sjamanisme forekommer, er sjamanen først og fremst den store helbreder. Hans Skanke skriver følgende om den samiske noaiden:
«Lappene tror at alle vanlige sykdommer og ulemper. Samt døden selv. Har sin årsak i deres avdøde venner som enten vil ta. Dem til seg eller som de har gjort noe galt mot. Derfor brukes ingen vanlige legemidler. Men noaiden er deres lege. som med sine runerier og trolldomskunster, samt reiser til dødsriket, når det trengs, skaffer dem og deres dyr og barn. helse og liv tilbake, når de er syke.»
Sitatet er dekkende for hva man vet om samisk sjamanistisk helbredelse. Men ikke helt utfyllende når det gjelder diagnostistikken. Det var også andre enn døde venner som kunne forårsake sykdom.
Uansett hvilken oppgave sjamanen utførte, gjorde han det innenfor rammen av et samfunn og på vegne av den gruppen han tilhørte.
Det finnes flere teorier om hva som er opprinnelsen til sjamanisme. At sjamanisme er kjent fra alle nomadekulturer, er av noen oppfattet som et indisium på at den oppstod der. Da oppfattes likhet i økologiske betingelser som bakgrunn for lik kulturdannelse. Særlig i forrige århundre var det en sentral religionshistorisk problemstilling å skulle finne begynnelsen på religion eller svaret på: Hvordan oppstod religion? En rekke psykologiske og sosiologiske forklaringsmodeller ble lansert.
William Schmidt (1868-1954) mente at sjamanismens bakgrunn var jegerens angst for at det drepte dyrs sjel skulle hevne seg. Derfor utviklet man ritualer for å følge dyresjelen til dødsriket så den kunne bli der og være forhindret fra å komme tilbake. Senere brukte man de samme ritualene for å følge de døde til dødsriket av samme grunn: fordi man var redd for hva de kunne finne på som døde, og når først ruten dit var kjent, kunne den også gås for å hente mennesker som var dødssyke og truet av døden tilbake til de levende.
Mange har plassert sjamanisme innenfor en evolusjonistisk teori for kulturutvikling, som forutsetter at kultur har utviklet seg gjennom gitte stadier, fra et primitivere til et mer sivilisert stadium. Sjamanisme oppfattes da som et stadium i menneskets religiøse forhistorie som alle religioner har vært igjennom.
Eliade er ikke evolusjonist. Den religionsfenomenologiske tradisjon han kan plasseres i, var antievolusjonistisk og tok et klart standpunkt for viktigheten av å akseptere autensiteten i enhver religiøs tradisjon. Overfor sjamanisme som religiøst fenomen tar Eliade et devolusjonistisk standpunkt: Han ser på sin egen samtids religiøse liv som et forfall sammenlignet med den sjamanistiske kulturens mulighet til umiddelbar kommunikasjon med et guddommelig virkelighetsplan.
En evolusjonistisk fortolkning av sjamanistiske kulturer stemmer i alle fall dårlig med at sjamanistiske kulturer har overlevd kulturforandringer for eksempel fra nomadekultur til jordbrukskultur, og i våre dager også er blitt en del av moderne bykulturer som nysjamanisme. Michael Harner (1980), som er et viktig navn innen nysjamanismen, hevder at sjamanisme overlever alle kulturforandringer, ganske enkelt fordi den virker. Sjamankraften er ifølge ham en mulighet som er oppdaget av mennesker under mange livsforhold, og som på grunn av sin effektivitet senere ikke er forlatt. Han vurderer sjamanferdigheten og sjamankraften som noe alle mennesker som ønsker å kommunisere med andre eller høyere livsplan, kan utvikle.
Det er ikke uvanlig å betrakte sjamanisme som uttrykk for menneskets første religiøse bevissthet om og kommunikasjon med såkalt overnaturlige og transcendente virkeligheter, slik Eliade gjør det. Sjamanisme er oppfattet som den store leverandør av symboler til de to store religiøse tradisjoner: den jødisk/kristne/muslimske og den hinduistisk/buddhistiske. Både Buddha, Moses, Kristus og Muhammed er i ulike sammenhenger oppfattet som store sjamaner, fordi trekk ved deres biografi og virke lar seg forstå i overensstemmelse med sjamanens vanlige virksomhet. De var, som sjamanene, utvalgt til å kommunisere med guddommelige krefter, de beveget seg på andre virkelighetsplan enn det vanlige, de gikk gjennom vanskelige opplæringsfaser i isolasjon og de formidlet guddommens vilje og opptrådte som helbredere.
Forskere har også argumentert for sjamanisme som et sannsynlig utgangspunkt for all kunstnerisk utfoldelse: drama, sang, bilder, dans og musikk som alt inngår i sjamanens virksomhet.
Det er altså all grunn til både å betrakte sjamanferdigheten som en meget sentral del av menneskets religiøse erfaringspotensiale, og til å betrakte sjamanisme som en meget sentral del av mennesket religiøse og kulturelle forhistorie.
Kanskje at religion ble startet av noen som tok totalt av innenfor sjamanismen? ? ? ? ?
We newer now.... :question:
:question: 
kan du tilgi meg. jeg va og forandra på ditt innlegg istedenfor og skrive et nytt med og quote det til ditt innlegg. nei nei nei nei nei.. 
VI ENDER ALLESAMMEN SAMME STED 