Er sjamanveien belagt med glasskår?

GjenopprettetMedlem

Jeg er ikke så flink å skrive innlegg som handler om meg selv. I grunnen er jeg ikke flink til å skrive innlegg her i det hele tatt... Uansett, jeg håper dere kan hjelpe meg å rydde i tankerekkene her. Dere pleier å være gode til det. Jeg er litt redd for at det jeg skal skrive skal bli oppfattet som "se på meg, jeg er så s-p-e-s-i-e-l-l!". Det er det ikke. Jeg har ikke allverdens bruk for klapp på hodet og bekreftelse på egne evner. Jeg trenger i grunnen bare å vite om jeg skal oppsøke psykolog eller hva. Hehe. Skal prøve å forklare, men jeg tror det blir langt...

I absolutt hele mitt liv har jeg vært opptatt av dyr og naturen. Jeg er for gammel til å tilhøre Blekkulfgenerasjonen, men om jeg hadde vært litt yngre så hadde jeg sikkert vært en mye ivrigere miljøforkjemper enn hva jeg er nå. Det er i grunnen ikke helt det jeg skulle skrive om. Greien er at jeg bestandig har pratet med dyrene, skogen, fjellet, havet osv. Jeg er ikke hel dersom jeg ikke har skogen og fjellet tilgjengelig når jeg vil. At vennene mine syntes jeg var merkelig i tenårene fordi jeg dro hjem tidlig en fredagskveld fordi jeg og nabobikkjen skulle på fjellet neste morgen, det var ikke så viktig. At de synes det var svært merkelig at jeg hadde tørkede planter som kunne kurere en hver sykdom pent dantert på rommet mitt, som 12 åring, det reagerte de faktisk midre på. Litt mer positiv tilbakemelding kom da man oppdaget at jeg interesserte meg for "spøkelser" og slike ting. At jeg i bunn og grunn var livredd hele greien pga en medfødt "gave" som lot meg se og høre mer enn jeg ville, det visste de derimot ikke. At jeg klarte å få dette til å stoppe ved hyle "jegvilikkejegvilikkejegvilikke" og be til høyere makter, det visste de ihvertfall ikke. De trodde jeg bare gikk lei og syntes at gutter og festing var mer interessant.

Det var starten. At livet mitt generelt har vært preget av tap og usikkerhet er også en ting. Kanskje derfor at jeg bare "må" ut i naturen. Jeg vet ikke. Uansett så har jeg vært lykkelig de alle største delene av livet mitt. Mange får bakoversveis av tingene jeg har opplevd, men jeg ville ikke byttet ut oppveksten min mot alt i verden. Da hadde jeg jo ikke vært den jeg er nå. Og jeg er i grunnen ganske fornøyd med den voksne utgaven av meg. Så må jeg bare føye til at det er ingen som har "gjort meg noe", liksom fysisk. Bare sånn at dere ikke tror det.

Tidlig tyve begynte jeg å rote i det gamle "alternative" livet mitt. Jeg tok reikikurs og hadde dønn, seriøst panikk for alt som i det hele tatt lignet på "åndeting" (hihi, min forenkling av ord for å gjøre det mindre skummelt). Jeg brukte en del år på å akseptere og innse at alt som var rundt oss som jeg ikke (lenger) så, ikke nødvendigvis var ute for å gjøre livet surt for meg. Fortsatt var det vanlige livet mitt preget av tap og uro. Jeg hadde det bra, men sammenlignet med en "normal" person på samme alder hadde jeg det sikkert helt rævva. Jeg oppfattet det ikke slik, og sloss mot alt som tårnet seg opp slik jeg alltid har gjort. Nok en gang kom jeg ut av det med beina på jorden, og sikkert mye sterkere enn før.

Så, for noen år siden ramlet jeg over sjamanismen. Jeg ble helt overlykkelig over at jeg endelig fant et sted der jeg kunne høre hjemme. Min eneste "alternative" venninne i oppveksten havnet på en mellomting mellom wicca/satanisme, og der er ikke helt jeg. Som litt mer voksen fant jeg nye "alternative" venner, men de deler overhodet ikke min interesse for skau og regnvær

Dessuten beveger vi oss mer og mer bort fra hverandre, sånn i alternative kretser mener jeg. Igjen står jeg alene med min fascinasjon for de mer jordnære tingene og med evner jeg helt ikke vil ha.

Jeg konkluderte raskt etter å ha satt meg inn i hva sjamanisme er for noe at "dette er noe jeg har gjort bestandig". Men greien er at da jeg inrømte for meg selv at jeg ville gå/gikk sjamanveien, så begynte verden å rase sammen. Igjen. Da jeg hadde plukket opp bitene av meg selv og satt dem sammen igjen, så spør en venninne, helt plutselig "du går sjamanveien du, gjør du ikke?". Jeg rødmet nesten, for å gå den veien det kunne jeg jo IKKE. Jeg kunne jo ingenting, var bare helt vanlig, kjente ingen som drev med dette osv. Men av en eller annen grunn så svarer jeg dønn rolig; "Ja, det gjør jeg". Hvorpå jeg slår hendene til munnen et kvart sekund senere; "Hva var det jeg trodde jeg var, som kunne si slike ting?! Bli sjaman noen gang, jeg?"

Vel, så slo jeg meg til ro med tanken da. Smakte på ordet. Sja-man-vei. Jo, jeg kunne gå der jeg. Det betydde jo ikke at jeg noen gang måtte bli sjaman. Selv om jeg bare nå når jeg skriver kjenner jeg at det river i hele meg. Jeg vet hva det korrekte svaret er. Jo, en vakker dag er jeg nok der. Men enn så lenge så er denne veien jævlig vond å gå på. Virkelig. Fordi etter at jeg sa det høyt så bare raste tingene sammen - igjen. Det er ikke ting jeg gjør heller. Jeg havner i en ulykke som gjør at jeg blir så fysisk skadet at jeg ikke lenger kan fortsette med det yrket jeg er utdannet til, den jeg elsker høyest i hele verden og stoler blind på svikter meg så fullstendig at jeg tror at hvis det er mulig å dø av sorg, så kom jeg til det da. Og igjen så dør det mennesker jeg er uandelig glad i. I hele mitt liv så har folk dødd. Venner, nær familie... det henger ikke i hop. Ingen på min alder skal behøve å miste så mange. Jeg tror ikke det er vanlig å oppleve så store tap gjennom et helt liv en gang, og jeg er så vidt bikket tre null.

Men helt seriøst, skal det gjøre så vondt? Skal denne veien være gjennom et evig rosekratt? Jeg ser jo det vakre og jeg sitter så uendelig pris på alle de gode tingene jeg har i livet mitt, men det hadde vært veldig, veldig fint om jeg kunne fått litt fri fra disse piggene. Jeg føler innimellom at livet mitt er som et tveegget sverd. Høyt oppe, lykkelig - pang! Så skjer det noe grusomt. Er det jeg som generelt er uheldig, og i så fall med valg av alt fra familie til venner, yrke, hobby, kjæreste osv - eller, er det denne retningen jeg tydeligvis har staket ut for meg selv allerede før jeg kunne lese og skrive, som tvinger meg til å oppleve alt dette? Jeg har ikke lyst til så mye mer jeg. Innimellom skjønner jeg ikke hvorfor jeg står oppreist. Folk har bikker normalt under for mye mindre.

Jeg skjønner det ikke. Jeg vet at dette er min retning. Jeg vet at veien er rett, det kjenner jeg både fysisk og psykisk. Jeg kan og vet en masse med ting som jeg ikke har snøring på hvorfor jeg vet, og folk klapper meg innimellom på hodet og sier "du er så FLINK du. Du trenger ikke at jeg svarer på spørsmålene dine. Du vet jo svarene selv!". Hvis jeg vet, så spør jeg ikke. Jeg føler meg ikke det pukk flink i det hele tatt. Nå spør jeg, og jeg håper noen kan svare; må man tåle så mye smerte, tap og nederlag for å nå målet? Eller er bare jeg så heldig å ha dårlig karma? Lav iq/eq? Dere trenger ikke å svare på spørsmålet ang min intelligens altså

Nei, men jeg lurer på det. Veldig. Om det er slik det skal være. Jeg er helt alene på min vandring, og ingen kan svare på det jeg lurer på - eller backe meg opp så jeg finner svaret selv. Jeg er veldig sliten nå, og har mest lyst til å bare bli en vanlig A4 person som ikke tror på noe som helst og som går i kirken på julaften.

Dere trenger ikke vite svaret for å svare. Kan hende ser jeg det selv når jeg leser igjennom og poster. Jeg trenger i grunnen bare noen som kan tenke høyt med meg, og allerehelst noen som kan si; "been there done that - det går over"

GjenopprettetMedlem

Vel, kjære
kan ikke si "been there and done that" fordi jeg har ikke vært i dine sko, men mine

Det som for meg er spesielt fasinerende er at hver vei er unik.

Her er noe som jeg har gjort - det behøver ikke være ditt svar -
Jeg har tatt - det jeg liker å kalle - "ballegrep på livet mitt" dvs. jeg har gått inn i meg selv og funnet ut hva som var viktig for meg - også har jeg gjort , både i den fysiske og den åndelige verden det som har vært nødvendig for å sette meg på veien til å oppnå det målet... gikk alt for lenge og bare lot ting skje med/mot meg.

Og - det er DU SOM ER SJEFEN I DITT LIV!!! også i det åndelige.
om du er sliten.... hent dine åndehjelpere og kraftdyr og forlang en pause.... be de om å bære dine byrder en stund til du har fått samlet deg og igjen er klar for å gå løs.

Lykke til.

Elin

GjenopprettetMedlem

For det første....aldri mer si at du ikke kan skrive eller formulere deg!

For dette var fantastisk!!

Jeg sitter litt med hakeslepp her. Det du skriver er som å lese
om meg selv da jeg havnet inn på sjamanveien!

Jeg konkluderte raskt etter å ha satt meg inn i hva sjamanisme er for noe at "dette er noe jeg har gjort bestandig". Men greien er at da jeg inrømte for meg selv at jeg ville gå/gikk sjamanveien, så begynte verden å rase sammen. Igjen. Da jeg hadde plukket opp bitene av meg selv og satt dem sammen igjen, så spør en venninne, helt plutselig "du går sjamanveien du, gjør du ikke?". Jeg rødmet nesten, for å gå den veien det kunne jeg jo IKKE. Jeg kunne jo ingenting, var bare helt vanlig, kjente ingen som drev med dette osv. Men av en eller annen grunn så svarer jeg dønn rolig; "Ja, det gjør jeg". Hvorpå jeg slår hendene til munnen et kvart sekund senere; "Hva var det jeg trodde jeg var, som kunne si slike ting?! Bli sjaman noen gang, jeg?"

Er ikke det en vidunderlig bekreftelse? Dette med å finne ut noe man bestandig har lurt på...hva er? Slik som deg opplevde jeg å finne ut at jeg faktisk har tenkt og handlet *sjamanistisk* fra jeg var liten. Dette med å føle ting som andre ikke forstår og da blir man (Føler seg) automatisk som annerledes. Uten å forstå. Å når man da kommer over som vi gjorde...sjamanismen, datt mange mange brikker på plass for meg. Og det var da jeg følte meg helere...å ikke en sånn rar outsider.

Vel, så slo jeg meg til ro med tanken da. Smakte på ordet. Sja-man-vei. Jo, jeg kunne gå der jeg. Det betydde jo ikke at jeg noen gang måtte bli sjaman. Selv om jeg bare nå når jeg skriver kjenner jeg at det river i hele meg. Jeg vet hva det korrekte svaret er. Jo, en vakker dag er jeg nok der. Men enn så lenge så er denne veien jævlig vond å gå på. Virkelig. Fordi etter at jeg sa det høyt så bare raste tingene sammen - igjen. Det er ikke ting jeg gjør heller. Jeg havner i en ulykke som gjør at jeg blir så fysisk skadet at jeg ikke lenger kan fortsette med det yrket jeg er utdannet til, den jeg elsker høyest i hele verden og stoler blind på svikter meg så fullstendig at jeg tror at hvis det er mulig å dø av sorg, så kom jeg til det da. Og igjen så dør det mennesker jeg er uandelig glad i. I hele mitt liv så har folk dødd. Venner, nær familie... det henger ikke i hop. Ingen på min alder skal behøve å miste så mange. Jeg tror ikke det er vanlig å oppleve så store tap gjennom et helt liv en gang, og jeg er så vidt bikket tre null.

Men helt seriøst, skal det gjøre så vondt? Skal denne veien være gjennom et evig rosekratt? Jeg ser jo det vakre og jeg sitter så uendelig pris på alle de gode tingene jeg har i livet mitt, men det hadde vært veldig, veldig fint om jeg kunne fått litt fri fra disse piggene. Jeg føler innimellom at livet mitt er som et tveegget sverd. Høyt oppe, lykkelig - pang! Så skjer det noe grusomt. Er det jeg som generelt er uheldig, og i så fall med valg av alt fra familie til venner, yrke, hobby, kjæreste osv - eller, er det denne retningen jeg tydeligvis har staket ut for meg selv allerede før jeg kunne lese og skrive, som tvinger meg til å oppleve alt dette? Jeg har ikke lyst til så mye mer jeg. Innimellom skjønner jeg ikke hvorfor jeg står oppreist. Folk har bikker normalt under for mye mindre.

Jeg skjønner det ikke. Jeg vet at dette er min retning. Jeg vet at veien er rett, det kjenner jeg både fysisk og psykisk. Jeg kan og vet en masse med ting som jeg ikke har snøring på hvorfor jeg vet, og folk klapper meg innimellom på hodet og sier "du er så FLINK du. Du trenger ikke at jeg svarer på spørsmålene dine. Du vet jo svarene selv!". Hvis jeg vet, så spør jeg ikke. Jeg føler meg ikke det pukk flink i det hele tatt. Nå spør jeg, og jeg håper noen kan svare; må man tåle så mye smerte, tap og nederlag for å nå målet? Eller er bare jeg så heldig å ha dårlig karma? Lav iq/eq? Dere trenger ikke å svare på spørsmålet ang min intelligens altså Nei, men jeg lurer på det. Veldig. Om det er slik det skal være. Jeg er helt alene på min vandring, og ingen kan svare på det jeg lurer på - eller backe meg opp så jeg finner svaret selv. Jeg er veldig sliten nå, og har mest lyst til å bare bli en vanlig A4 person som ikke tror på noe som helst og som går i kirken på julaften.

Sjaman virker så stort...så omfattende og skremmende. Jeg tenkte slik som deg...forskrekket over at jeg overhode tenkte tanken om at jeg kunne bli en sjaman. Lille meg!

Men jeg oppdaget etterhvert janteloven som snek seg inn her. For vi har alle evnene i oss...men veien er hard og lang. Og full av rosekratt.

Jeg har selv en ganske turbulent oppvekst...med mange vonde minner og noen gode minner. I dag ser jeg på dette med å bli en sjaman med stor ro. Er det meningen så blir jeg det. er det ikke meningen...vel, da har jeg andre oppgaver å utføre.

Å gå sjamanveien er smertefullt. Tror jeg skrev et dikt her om *de spisse steiner* på stien. skal se om jeg finner det senere...for der skrev jeg noe som du er inne på her. Det viktigste jeg syntes...som på en måte gir meg mer styrke og ork samt glede til å fortsette denne veien er at man etterhvert lærer seg å snu de negative/vonde opplevelsene til noe positivt. Både for seg selv og for andre.

Noen opplever mye vondt gjennom et liv. Andre ikke. Men dersom man greier å bruke det til noe positivt...bruke det for å kankje hjelpe andre på sin vei som er igjennom det vi en gang var...bruke det til å heale osv...da blir våre opplevelser til nytte for oss selv og andre.

Det å miste mange rundt seg...er fryktelig vondt. Å det er ikke enkelt å se hva man skal lære av det. Men noe å lære er det, selv der. Noe å bringe med seg videre.

Flott å lese innlegget ditt, takk for tilliten du viser oss og takk for at du deler!

GjenopprettetMedlem

Dette var fint å lese, Vind. Jeg forstår når du sier at det kan være utmattende når ting hele tiden skjer. Likevel høres det ut som du har hatt dine faste holdepunkter i livet ditt. Som de turene i naturen som du forteller om. Det må jo være fantastisk å kunne trekke seg tilbake for å samle krefter i naturen. Andre har gjerne en kjedelig familie, eller en grei jobb som sovepute i kaoset. Det er viktig, tror jeg, å bygge opp de kjedelige eller stabile livsområdene. På denne måten kan man bedre tåle det kaoset som er en del av sjamanveien, tror jeg.

Mvh Br

GjenopprettetMedlem

Veldig enig med alle svarene du har fått.
Jeg har selv opplevd hele livet som en uendelig bergogdalbane, som rett og slett har vært en tung vei å gå.
Men det er disse høydepunktene i bergogdalbanen som gjør det hele verdt det. Men desverre så vet du at det ikke varer, for snart kommer stupet igjen.

Jeg har et håp om at det snart skal roe seg, at jeg skal ha erfart og lært nok på denne vonde måten. Men det får tiden vise. Jeg er uansett egentlig takknemlig for alt det vonde jeg har erfart og som jeg erfarer. For det er en stor visdom i det å kunne omvende dette vonde til noe positivt. Jeg har en tru om at en dag kan jeg bruke mine erfaringer om til noe godt. Jeg har så lyst at dette kan hjelpe meg hjelpe andre. Da gjør det denne tungen veien lettere, og den får en større mening.
Jeg syns det var så godt å lese innlegget ditt, det tok et skikkelig grep om meg.

Jeg håper for din del at veien din blir lettere å vandre. Ønsker deg alt det beste på sjaman veien

GjenopprettetMedlem

Jeg har hørt folk har blitt skadet før, i en sånn grad at de måtte slutte med yrket sitt...og da fant de en vei som lå dem mye nærmere hjertet.

Egentlig tror jeg at man mister det man ikke kan henge fast i, for å gå veien. Hvis en holder hardt fast, blir det mer brutalt. Jeg har ikke egentlig mistet så mye, utover et dårlig forhold jeg senest i natt hadde mareritt om. Og min gode venn hunden, men han var gammel. Og en bror som bestemte seg for å skifte personlighet, den er litt sår. Ellers velger jeg bort venner, når jeg kjenner at de ikke lenger har positiv virkning på livet mitt. Ellers mister jeg mest biter av det jeg har bygget idenititen om, nå for tida. Mister illusjonene, det er ganske heftig i blant. Så lenge jeg ikke mister vettet, så skal jeg være fornøyd

Jeg pleier å trøste meg med et bilde jeg skaper, over de beste minnene/følelsene jeg har hatt med en person som jeg har mistet, som på en måte oppsummerer alt det gode og så plasserer jeg det i et sted der jeg alltid kan få tak i det. Som om det eksisterer på ordentlig, et sted utenfor tida. Så besøker jeg det, når jeg savner de.

Kanskje er veien delt opp i faser og du har vært igjennom "mistefasen" og nå begynner mer opplæringsfasen eller et eller anna? Jeg greier ikke tro at man skal miste bare for å miste. Jeg tror alt skjer for (en god) grunn. Det beste middelet på å takle det, tror jeg er å tviholde på at alt som skjer, til syvende og sist er til det beste.

GjenopprettetMedlem

veldig ening med sommersky her. Det å miste, kan virke herdende og klarende på personligheten. Man setter bedre pris på det gode som kommer etterpå. Altfor mange mennesker drasser rundt i denne verden og sutrer over alt mulig, uten at de virkelig har noen grunn til det. Om man kan takle litt motgang, så lærer man gjerne å skille det viktige fra det uviktige. Og da er det en del av veien mot å bli et sterkere og sunnere individ.

Måtte blomster og søte frukter følge i fotsporene til alle dere som går veien.
Mvh Br.

GjenopprettetMedlem

For meg har det hvertfall vært tøft....og jeg har ikke bedt om det en gang

Jeg var lenge full av bekymringer og frykt for hvordan det skulle gå med meg når livet ikke ville gå slik jeg trodde det skulle gå lengre.

Jeg har "mista" jobb/yrke, eiendom og nå begynner jeg etterhvert å bli ganske lykkelig

Og jeg har mista en hel del indre ballast. Så jeg har "mista" alt men holder på å vinne meg selv....det er det verdt....mer enn verdt!! Jeg kan så smått også nå hjelpe andre, og det fungere flott. Det gir en enorm glede

Mye mer enn eiendom

Akkurat nå om dagen har jeg veldig lite penger (jeg hadde en godt betalt jobb tidligere....kunne shoppe og kose meg og skjemme bort mitt barn som nå er stor) og skal love jeg lærer å verdsette hver en minste ting. Lærer å skjønne hva verdi er....fra bunn av. Det trenger jeg å lære mer om!!

Men vet fremdeles ikke helt hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg jobber med meg selv, litt med andre og lager sjamanistisk håndverk......og det er vel en slags sjamanvei. Men som sagt var det aldri bestilt fra min side.....det bare "ble slik"

Jeg er glad for det jeg. Men.....som å gå på glasskår.....JA! Synes i grunn jeg har blitt både fillerista og skamjult

GjenopprettetMedlem

Jeg har hørt.. at når åndene har utvalgt seg et sjamanemne, blir man nødt til å følge den veien. Man har ikke noe valg. Snur man og går i motvind, kan det bli tøft. Alt dette skjer for at man skal komme på riktig kurs igjen, og det virker som om du begynner å skjønne poenget. En annen ting er at man først må kunne bearbeide egne sår før man kan lege andre. Slik blir man en healer. Holder man på å drukne kan man ikke redde en annen person fra den samme skjebnen. Man må lære seg å svømme. Men jeg vet ikke så mye om dette.

Det eneste jeg egentlig vet er at man skal drite i janteloven, uansett hva som er ens utgangspunkt. Personlig kan jeg knapt noe som helst, men jeg brøler ut det jeg føler er riktig og blåser i hva andre måtte mene om meg, enten de tror jeg er en innbilsk liten bedreviter eller en plagsom mygg. Det er kanskje den eneste lærdommen jeg kan bidra med her på forumet

GjenopprettetMedlem

I like you

GjenopprettetMedlem

"Vind":

Jeg trenger i grunnen bare å vite om jeg skal oppsøke psykolog eller hva. Hehe.

Det der er ikke noe å kødde med. Hold deg laaangt unna psykiatrien, for den er designet for å knekke annerledes tenkende mennesker. Her kan jeg forresten legge til den etterlyste "been there, done that" -kommentaren. Foreldrene mine sendte meg til behandling hos psykolog og psykiater, og jeg fikk piller på resept. Jeg skulle egentlig bli tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus, fordi jeg var "annerledes" og "alternativ". Men jeg klarte å vri meg unna ved å late som jeg ble kurert. Jeg var heldigvis hele tiden bevisst på at det var alle de andre som var gale og at jeg var den eneste som var "normal". Det er ikke noe galt med å være gal, selv om det ligger i ordet.

Du kan oppfattes som utakknemlig fordi du ikke vil ha gavene du har fått. Det gjør det ikke bedre at du er flau over dem, og redd for at noen skal tro at du tror at du er noe.. Du bør være stolt, og dele dine kunnskaper med andre. Det har du et ansvar for, som den store sjamanen du kan bli

.

Jesus var en annen stor sjaman som måtte gå sjamanveien. I likhet med at han var Guds sønn, presiserte han at vi alle er Guds barn. Profeten Jesaja forteller:

Hvem trodde det budskap vi hørte,
for hvem ble Herrens kraft åpenbart?
Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn,
som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse,
vi gledet oss ikke ved synet av ham.

Han var ringeaktet, forlatt av mennesker,
en smertenes mann, vel kjent med sykdom,
en foraktet mann som ingen ville se på,
vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg,
og våre smerter bar han.

Vi trodde han var blitt rammet,
slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått legedom.

Vi fór alle vill som sauer,
vi vendte oss hver sin vei.
Men skylden som vi alle hadde,
lot Herren ramme ham.

Han ble mishandlet, men bar det ydmykt;
han åpnet ikke sin munn,
lik lammet som føres bort for å slaktes,
lik sauen som tier når den klippes.
Han åpnet ikke sin munn.

Det var Herrens vilje
å knuse ham med sykdom.
Men fordi han gav sitt liv til soning,
skal han få etterkommere og leve lenge,
og ved ham skal Herrens vilje ha fremgang.

Etter all sin møye og sjelenød
skal han se lys og mettes.
Min rettferdige tjener
skal gjøre de mange rettferdige

Dette diktet av André Bjerke hatet jeg første gang jeg hørte det, men på en annen side..

Amor Fati

Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet:
Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din vei i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg, skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg annerledes.
Intet ønsker jeg forandret.