RELIGION
Før- og etter kristen religion
Samenes førkristne religion var ingen helhetlig ”lære”. Den samiske naturreligionen har ingen skrifter, og heller ingen regler for gudsdyrkelse. Den baserte seg på en sjamanistisk kultusform der runebommen og joik betydde mye. Man anså at naturen hadde sjel. Alt hadde liv – og sjel. Steinblokker, fjell og innsjøer levde og samene trodde de kunne være til hjelp for menneskene hvis man tilba dem og ofret til dem. Kreftene i naturen var guddommer.
Sajve
Et fremtredende trekk ved samenes gamle tro var troen på ”de underjordiske”.
I visse fjell og andre naturformasjoner bodde underjordiske vesen som levde og virket på samme måte som samene selv. Men der var det større jordisk rikdom, større menneskelig lykke, og disse vesenene levde i større fullkommenhet enn menneskene. Somme mennesker kunne eie slike underjordiske vesener – kommunisere med dem og ha nytte og hjelp av dem. De kunne fått dem i arv, ofret dem til seg, joiket dem i sin makt eller rett og slett kjøpt dem av andre. Det var en enorm fordel ha en slik i sitt eie. De underjordiske ble kalt Sajve eller Saivo og Saivo ble plassene der de holdt til også kalt.
Guder & Gudinner
Det var mange guder og de hadde bestemte oppgaver. Til naturgudene hørte Beaivi (sola) Dierpmes (Tordenen) og Bieggolmmái (Vindmannen). Man hadde også Mánnu (Månen), Veardolmmái (verdensmannen) og Rananieida – et kvinnelig vesen som ordnet med jaktvåpen og grotid.
Om man sammenligner den norrøne mytologien, åsatru, med gammel samisk religion ser man mange likheter. Dierpmes svarte f. eks. til Tor, Bieggolmmái til Njord, Rananieida til Frøya osv. Det har også blitt påstått at til og med katolsk kristendom fantes på noen runebommer, i Gud, Guds Sønn og Jomfru Marias skikkelser.
Den rådende gudegruppen bestod av raerien-aehtjie, den rådende far, og hans kone og sønn raerien-aahka og raerien-baernie.
Det var også mange andre gudevesener, for eksempel Maadter-aahka (stammoren), Saraahka, (spinnekona), oksaahka (dørkona) og Juksaahka (buekona). Dyrene var også med. Både bjørn og rein betydde mye.
Symboler
Solen – Med solen kom dagen, varmen og sommeren. Solen drev bort kulden og smeltet snø og is. Den var den gudemakt som spredde ly, varme, og liv ut over verden. Solen var den beste av alle verdensguder.
Tordenguden – var den sterkeste og voldsommeste av alle guder. Han slo ild i skyane, og han kunne også slå ild på skogen. Men han va ikke bare til vrede, han kunne også gi regn slik at liv kunne vokse.
Vindens guddom – Denne guden kunne også være sterk og hard. Bitende kvass for han over fjellviddene, og ingen kunne stå i mot han. Han kunne også blåse svakt og behagelig.
Naturens makter var mangfoldige for den som levde i den. Gudene var både mannlige og kvinnelige.
Den rådende far var fruktsomhetens gud, han skulle ha offerdyrets kjønnsdeler for å gi reinlykke slik at det ble mange kalver.
Det finnes også fire kvinnelige guddommer: Maadteraahka, Saraahka, Juksaahka og Oksaahka. Disse spilte en sentral rolle ved et menneskes unnfangelse og fødsel.
Maadteraahka – Stammoren. Hun var viktig i et menneskes tilblivelse. Hun mottok menneskesjelen fra Raerien-aahka, skapte kroppen til sjelen og overlot denne til Saraahka. Maadteraahka hadde tre døtre.
Saraahka – Spinnekona. Hun var den første og den mest fornemme av døtrene. Saraahka lot sjelen i morslivet vokse til et foster. Hun verget det og var jordmoren som hjalp mennesket til verden. Hun ble også kalt ”ildmor”. Det er mange tradisjoner til henne, som det at hun var kvinnens skytsgudinne.
Oksaahka – Dørkona. Oksaahka holdt til under dørstokken. Hun passet inn- og utgang, og overtok omsorgen for mor og barn etter fødselen. Hun bevarte mora for sykdommer og lot barnet vokse og trives.
Juksaahka – Buekona. Juksaahka hadde innflytelse på barnets kjønn. Hun kunne forvandle et pikebarn om til et guttebarn. Etter gammel tro var alle barn skapt til å bli pikebarn, men Juskaahka kunne gripe inn og forandre kjønnet på fosteret.
Sjamanen - Noaide
Mellom himmel og jord finnes det åpenbart mer enn det en umiddelbart kan se. I enkelte samfunn har en tatt konsekvenser av dette og overført til noen spesielle mennesker å ivareta samfunnets anliggender til det overnaturlige. Slike mennesker som har denne rollen kalles for sjamaner. Sjamanismen er ikke en religion i seg selv, men en kultform. Den forekommer vanligvis i klasseløse samfunn, og ofte hos folk som erverver seg som jegere, samlere og nomader. Hos folkegrupper som bor i det sirkumpolare området har sjamanismen vært vanlig.
Det var gjennom sjamanen, noaide, at menneskene kom i kontakt med åndeverdenen. Noaiden hadde spesielle menneskelige egenskaper. Han fungerte både som prest og lege, vismann og spåmann. Han var kledd som folk flest, men når han tok i bruk sitt hjelpemiddel gievrie (runebomma) kunne han tromme og joike seg inn i gudeverdenen. Noaiden gikk inn i en slags transe/ekstase og for inn i det hinsidesliggende riket for å finne ut gudenes vilje. I underverdenen ble hans sjel fraktet av enten reinen Saivo-sarva, fisken Noaideguelie eller fuglen Noaide-ledtie.
Uten runebomma var ikke noaiden i stand til å nå fram til underverden og gudene.
Gievrie - runebomma
Runebomma var for noaiden som et alter er for presten, like betydningsfull. Runebomma fantes i forskjellige versjoner, både i projeksjon og innhold, alt etter hvor den ble laget. I følge Ernst Manker finnes det fire hovedtyper. Beskrivelsene til Manker er hovedsakelig basert på måten trommen er bygd på. Man har skåltrommen der trommeskåla, eller rammen er uthult av en rirkule – derav navnet skåltromme. Fururirkule er i de aller fleste tilfellene blitt anvendt som materiale, men der finnes også noen gjort av granrirkuler. Trommeskinnet er festet til en utstikkende kantlist med en spesiell type søm som består av feste- og en kanttråd av sene. Ser man i en større sjamanistisk sammenheng, vil man oppdage at den samiske skåltromma er unik i sitt slag. På sveiptromma er trommerammen bøyd av en sveip, og de to sveipendene er sydd eller klinket sammen. Her er også furu det dominerende materialet. Ved hjelp av samme teknikk som på skåltromma er trommeskinnet her også festet til rammens øvre kant. På ringtrommen derimot er rammen av en selvvokst- eller en hel tilskjært fururing. Trommeskinnet er festet med trenagler på rammens øvre kant og skinnkanten forsterket med en kantsøm. Også sveipeteknikk er brukt på vinkelrammetrommen. Selve sveipen er laget slik at den danner en vinkel.
På en runebomme av sydlig type kan vi se det tradisjonelle sol-tegnet i midten. Figurer/symboler for torden og vind samt en reinfigur og noen andre offerdyr. Rundt sentralfiguren er det ulike dyrefigurer, et reingjerde, rein med slede, båter, en tromme, kors og de kristnes boplass med hus, hest, ku og geit. På toppen den rådende far. Øverst til høyre kan man se dødsrikets figurer, og nederst på samme side de tre aahkah. Ellers rundt kanten ser man jeger med pil og bue, rovdyr, reiner, hund og mennesker.
Det var noaidens oppgave å lage tromme. Det var en hemmelighet hvordan noaiden lagde trommene sine, men bevarte trommer viser fremgangsmåten. Når det kommer til trommeskinnet så ble ugarvet skinn av en kalv etter en ettårsgammel reinsimle brukt. Til å lage figurene på trommen brukte de bark av older. Dette var jaktguden eller blodmannens tre. Treets blod gir farge som aldrig forsvinner. Noaiden puttet barkebiter i munnen og tygget så han ble rød rundt munnen. Mønsteret ble tegnet inn på tromma med en pinne. Når tromma skulle innvies var hele familien samlet. Alle satt på sin plass rundt ilden og ingen fikk røre den nye tromma. Hver kvinne ga et smykke, spenne eller en knapp som ble hengt opp i ei lærreim på trommas kant. Her ble det også hengt opp nye ting som f. eks. tenner og klør. Sterkest var driften fra et pilformet bein som sitter i penisen til bjørnen. Trommepinnen var en liten dobbelhammer av reinhorn. Under innvielsesseremonien var det familiens yngste gutt som fikk æren å slå første slaget. Det var gjerne en liten trekant eller en ring som lå på tromma når noaiden slo. Denne ringen rørte seg og forandret retning når tromma ble slått på, og den ble liggende over den figuren som det var bestemt fra høyere makter at den skulle ligge.
Etter hvert som kristne misjonærer kom inn i bildet ble tromma forbudt. Misjonærene brente nesten alle trommer på bål. Det viste seg nemlig at det var umulig å kristne samene så lenge de hadde trommene sine å holde seg til. Derfor ble det på 1600-1700 tallet satt inn en stor innsamling, og trommene ble brent foran kirkeinngangen. Den som våget å gjemme tromma, eller lage seg en ny, risikerte streng straff. For det meste var det bøter og fengselsstraff. Til og med dødsdom ble innført. Man vet i dag bare om noen få gjenlevende eksemplarer av runebomma, disse er å finne på museer og i privatsamlinger, ikke bare i Norden, men også i Europa.
Hentet fra http://www.infonuorra.no/
